Nu åker vi hem, for denne gang...

En siste hyllest til den særdeles flinke fotograften vi møtte i Hyde Park, som kappet kroppene våre til fordel for en grønn stikkebusk...

Kjære alle trofaste og legendariske nordboere; Takk for oss!!!

Det er med stor sorg vi må meddele at dette er turens aller aller siste blogg! I morgen begynner vi på den laaange reisen hjem.. En reise som i utgangspunktet ikke hadde trengt å ta stort mer enn noen små ettermiddagstimer, men som vi på uforklarlig vis har fått til å ta nærmere et døgn. Hva vi klarer å prestere i dette britenland..

Først venter en om lag 5 timers togtur fra Sellafield til Edinburgh. David er snill nok til å kjøre oss til stasjonen.. Trillrunde Mary med rosenkinn og forklede skal være med; hun har så fryktelig lyst til å vinke farvel til oss norske jentene. Vi frykter at det kan bli en smule trangt i den bilen..

I Edinburgh har vi 5 timer og 45 minutter før flyturen hjem. Og vi har kun en plan:

W H I S K E Y

Her følger våre aller beste minner, på godt og vondt, fra 4 herlige uker i Storbritannia (den observante leser vil huske at det ikke er noe land som heter England!):

Tre STØRSTE opplevelser

1. ManU - Tottenham på Old Trafford. 5-2! Trenger ingen ytterligere forklaring..

1. FUDGE! Denne hinsides deilige sjokobiten kvalifiserer til delt førsteplass!

3. Morgengull i Manchester: Frokost, kaffe og sjokolade på senga til Sky News & egne saker på VGNett!

Tre mest uhyggelige opplevelser
1. Politiavhør i øspøs-regn i radioaktive Sellafield.
2. Første møtet med Seugfrid på Torquay Hostel i London. Ingunn rekker frem hånda; Seugfrid rynker på nesa og spør: "Do you have bedbugs, here?"
3. Svarte bananer hos frukthandleren på hjørnet.

Tre beste sitater
1. Ingunn forsøker å finne på gratis aktiviteter i London: "Vi kan jo gå på kjøpesenter. Det koster jo ingenting...(stillhet)..eh..ja..du skjønner..!"
2. Ingunn da hun legger seg første kvelden i Leeds: "Neeeeei, dyna lukter utlending!"

3. Lillian åpner en glemt hotellskuff: "HJÆÆÆLP. Jordbærene mine har fått hår!"

4. Lillian prikker Ingunn på hodet kl 04.37 om natta: "Jeg vil ha vaffel!"
5. Ingunn da ManU får dømt straffe mot seg: "Jaja, han dommeren der blir ikke gammel. Tipper han blir knerta i løpet av kvelden."

(Det var så mange å ta av, at vi måtte bruke fem!)

Tre mest takknemlige opplevelser

1. 5-punds butikken i Islington i London (en tilsynelatende billig opplevelse; men som til slutt ble forbaska dyrt)

2. Mira lærte oss hvordan man uttaler dawns, [dæonz]. Samtalene våre ble med ett litt mer..språklig korrekte!

3. Da vi fant ASDA i Leeds, kun 100 meter fra hotellet. ASDA = SJOKOLADE = LYKKE!

Tre største flauser

1. Buksa til Ingunn sprekker over hele rumpa under intervjuet med Brede Hangeland.

2. Lillian ringer til agent Knutsen, uten å huske fornavnet, Torgeir:

Lillian: "Hei, er Knutsen inne?"

Fru Knutsen: "Hvilken Knutsen?"

Lillian: "Ehh..Han godeste Knutsen!"

3. Ingunn skal handle skjorte til storebror på TopShop, og viser følgende lapp til mannen i kassa; "Black Denim Washed Shit." En vesentlig bokstav manglet..

Tre beste norwenglish.com-flauser
1. Are you poor, or?
2. Is this a typical sunday-midday?
3. Off course, ikke..

Tre største skuffelser

1. Ingunn hovner opp til dobbel størrelse dagen før møtet med Ryan Giggs på treningsfeltet til Manchester United.

2. Den blå døra i Notting Hill er ikke blå; men SVART!!!

3. Det øyeblikket vi innser at vi faktisk må frakte med oss alt vi har handlet videre resten av turen.. Tungt & langt. Pust & pes.

Tre verste roomies

1. Seugfrid! Ingen over! Ingen ved siden!

2. Kinaputten som tørket seg med håndklede til Lillian.

3. Sengevæteren som måtte overta Ingunn sin seng i underkøya, slik at hun hadde kort vei til toalettet om natta.

Vi er EVIG takknemlige for at dere har fulgt oss på denne noe uforutsigbare reisen. Og bare for å klargjøre tittelen; Vi har allerede planlagt en ny tur til høsten. Bloggen er altså langt fra døøø. Den får bare en velfortjent pause..

Vi sees.

Samme tid, samme sted, samme URL!!

Livet på Fair Hill (Hollywood neste, med denne tittelen)

La oss bare, først som sist, si at dersom denna bloggen blir hardt oppstykket og noe usammenhengende, er det rett og slett fordi gutta våre (United, så klart) speller mot Arsenal med avspark om noen få kjappe. Undertegnede har tenkt å rope og peke fritt nå som Ingunn ikke kan hvese at "Lillian, vi sitter på ei pressetribune", og "trur du dem ser deg, eller"? Hun på sin side kan gire seg opp over United-sjanser og være usannsynlig partisk uten at jeg sparker henne på skinneleggen. Og sammen kan vi juble og brøle når United vinner semien over Ars-scums!

Kan melde, dersom noen fremdeles er bekymret, at det ikke er gitter for vinduene hvor vi nå sitter (AVSPARK! Men hvorfor søren er Park på høyrekant??). Onkel politi lot de terrormistenkte slippe av kroken i går - kan ikke si jeg er blodig overrasket, på mitt skjema sto det "purple jacket, jeans, long blonde hair, green eyes, 173 cm". Ikke prototypen på en terrorist, kanskje?

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! PARK! Hvorfor søren er ikke den mannen alltid på høyrekant???????????).

Uansett, i dag har politivennene våre bare vinka hver gang de har kjørt forbi oss. Og vi, terroristene i fåreklær, har vinket blidt og uskyldig tilbake. Punchline er i alle fall at man ikke alltid burde la den undersøkende journalistikken gå foran loven....

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL!! Ronaldo!!!! For et mål! For en mann! For en speller!!!!! Ti minutter, to mål, easy going, walk in the park, allready in Rome)!

Ikke en like actionfylt dag i dag, vi dro ut tidlig for å møte en bustete motstandsmann fra Sellafield. En lang og deilig prat om kjemi og atomfysikk før vi dro til vårt yndlingssted: puben. Og der har vi i grunnen vært i dag, og jobba, dyktige som vi er! Telt ned timer til kamp, pilla oss i nesa, spist mat, snakket med lokale helter, planlagt hjemreise og drukket øl.

Nå har vi flytta inn hos dette paret vi bor oss. (Merkelig setning, sånn for øvrig). De første dagene har vi bodd i den andre delen av huset, men der var det fullbooka fra og med i dag. Men Mary og David kalte oss inn på teppet for to kvelder siden, og sa vi kunne bo med dem. Javisst ville vi vel det! (Det var innimellom alle familiebildene vi beundret og alle kartene hvor vi viste fram Bergen, polarsirkelen, Svalbard og Trondheim på).

(Rooney! Helnære at united netta for tredje gang! Etter 17 minutter)!

Mary er ei godrund dame med godrund stemme, som reagerer med et langtrukkent OOOOOOOOoooooo på alt vi sier. Hun lar seg lett sjokkere av oss, blant annet av at vi hver dag går opp og ned til puben (noe som tar cirka ti minutter). Hun vil helst at David (hennes syltynne mann) skal kjøre oss i Ford Focusen sin.

- OOOOOoooooooo, David, you can`t let the poor girls waaaAAAAaaaalk.
- No love. I allready offered them a ride, love. But they wanted to walk.
- OooooOOOOOOoooOOOOoooo!

Vi trodde imidlertid begge hun skulle takke for laget da hun prøvde å løfte ryggsekken min.
- OOOOooo DeeeeEEEaaAAr. you`re not carrying this one on your back? David, have you tried to lift this up?
- No love. Haven`t touched it. - med et særdeles lunt smil.

Å, vi blir behandla så pent så. Når vi er ute på dagtid, tar Mary-mor oppvasken. Og rer opp sengene - uavhengig av om vi har redd dem opp selv eller ei. Håndklærne henges på radiatoren for at de skal bli varme, og en ny liten dose twist deles ut. Kongedame!

I går da vi kom hjem hadde Mary og David handla for oss. I store kvanta, kanskje litt for store kvanta etter Marys syn.

(PAUSE!!!! 0-2. Lett!!!!! Lukter Roma som bare det her)!

Ingunn varslet at jentene kunne tenke seg ti epler fra Marys handletur.

- TEN AAAAaaaAAApples??? Thats a biiiiiiig amouuuuunt!!!
- Uh.... well, we`ll have eight apples then.
- YeeeeEEEaaaAAAh, smilte og nikket Mary enig.

Etterpå, da vi var klare til å gå, dukket Mary opp og nikket anerkjennende til at Ingunn hadde tatt på seg et par hansker.
- Looook, you have your gloves on. You`re a wise girl, aren`t you, nikket hun fornøyd.

Når Mary snakker, er det imidlertid kun Ingunn hun har øyekontakt med. Til og med den kvelden vi var inne hos dem, og jeg stilte spørsmål, stirret hun hardt på Ingunn mens hun svarte. Mary er litt av en Sellafield-patriot, og liker nok ikke mine vage hint om at atomanlegget kanskje også har sine negative sider. Derfor har hun innført boikott, mens Ingunn fremdeles passerer nåløyet.

David, derimot, er min mann. Han henvender seg kun til meg, og overser Ingunn glatt. Interessant å observere!

(52 minutter! Herlig Ronaldo-sjanse! Begynner å google på flybilletter til Roma...).

I morgen skal David kjøre oss rundt for å ta bilder, og smugle oss inn på et deponi for radioaktivt avfall i Drigg. Det blir riktig så hyggelig!

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! 61 spilte, Ronaldo! Søren ta, jeg klikker meg inn på detta flyselskapet)!!

Mens vi snakker om i morgen, kan det være verdt å nevne at det er vår siste dag i britenlandet, torsdag transporterer vi våre vakre kropper oppover mot Skottland. Der rekker vi å drikke omtrent seks whiskey hver før vi må fly ut til flyplassen og suse hjem til Norge!

(73! STRAFFE ARS-SCUMS! Så spinnvilt feil! Fletcher varter opp med en herlig touch på ballen, er helt tydelig på, men dommern bæljer tel med straffe og rødt kort! Ingunn: Jaja, den dommern der blir ikke gammel. Blir vel knerta i løpet av kvelden, tenker jeg).

Nå kan det forresten nevnes at vi nettopp fant ut følgende:
i dag fyltes huset vi har bodd i opp av Sellafield-arbeidende mannfolk. De har én inngangsdør. Med én nøkkel.

Den nøkkelen har vi.

Klokka er litt over ni her i britenland, og vi har vært borte i snart tolv timer. Med nøkkelen. Til ytterdøra.

Trist å være mann og bo på Fair Hill i dag - regner med det er fullt på stua til Mary og David nå - men vi må jo se ferdig denna kampen først! Dessuten er vi jo tross alt stemplet som mulige terrorister i UK, hva annet kan man forvente, enn at vi stikker av gårde med en skarve nøkkel! Mary og Davids eldste sønn jobber i politiet. Om han rusler innom databasen og sjekker oss, kan det vel hende at trillrunde Mary-mors dype OOOOOOOooooo blir ekstra lang og dyp i kveld...

Noen minutter igjen av kampen, og vi skal rusle hjem oppover lia for å slippe inn en gjeng småsurvete menn og nyte peiskosen hos Mary og David mens vi gumler twist og godnakker på bredt britisk.

Hjem til Fair Hill altså - men først: bestilling av et par flybilletter...............

See you in Rome!


Er vi hjemme nå, Ingunn? Dissa kuene er radioaktive og kan ikke spises, bare så det er sagt. Men koses med kan de! (Koooooooooooomme da kyra, hyler nordmennene hver morgen og kveld når vi traver forbi. Nå har vi blitt riktig så gode venner med de radioaktive firbeinte).




Da klokka klang så fort vi sprang og ingen sto igjen og hang! Unntatt Ingunn, for hun hadde lykkelig smil om munn.

Så havnet vi i arresten...

På dette tidspunktet så ting fremdeles ikke så ille ut. Pelle Politibil er en venn. Men da Lillian sørget for bloggens blinkskudd, hoppet det to nye menn ut av bilen, iført skuddsikre vester og med håndjern og revolvere i beltet! Da la Lillian vekk kameraet...

Nesten!

For å ta et skritt av gangen.. Angående pubdama fra i går som vi lovte å følge opp; hun sendte Sellafield-ektemannen på toalettet og dro bikkja opp på fanget da hun omsider oppdaget oss to norske journalistene i det motsatte pubhjørnet! Deretter hvisket og tisket hun så åpenlyst som det er mulig, og pekte fiendtlig bort på oss.. "They are journalists from Norway. Be aware. ZIP IT! ZIP IT! ZIP ZIP ZIP IT!" Der røyk de potensielle kildene...

Noe som leder oss til dagens enda mindre trivelige hendelse. Lillian skriver som kjent om atomanlegget i Sellafield. Ettersom vi hadde noen ledige timer i formiddag (før puben vår åpnet kl 15!), forlot vi bondegårdsduften og blomsterengene hos Mary&David for å gjøre oss kjent rundt Sellafield. Og for å knipse litt bilder..

Men altså, det skulle vise seg å bli en smule mer problemfylt enn først antatt. Det første vi fikk øye på ved Sellafield var et 15 meter høyt piggtrådgjerde med overvåkingskameraer hver 10. meter. Som lidenskapelige "the Shawshank Redemption" fans, syntes vi det hele var ganske så trivelig. Litt sånn midt-inne-i-en Hollywood-film-og-kompis-med-Morgan-Freeman-stemning! Bortsett fra at dette ikke var i en film...

Vi fant derfor ut at det var lurt å holde oss på utsiden av gjerdet. Vi er ganske så fornuftige. Synes vi.

Men så begynte helvete... Etter å ha tuslet langs Auswitch-gjerdet i drøye 500 meter, kjørte en politibil forbi oss med blinkende blålys:
Ingunn: "Gøy! Tenk om vi får se noe action.. Stas."
Lillian: "Håper det er noen høykriminelle rett rundt neste sving."
Ingunn: "Johoi!"

Men så stoppet jaggu meg boys-in-blue noen meter - RETT foran oss i steden..
Lillian: "Ikke johoi!"

Joda, dette går fint, tenkte vi. En blåkledd, stutttjukk mann (som så riktig så godslig ut) ba om å få et par ord med oss. Ok, no problem! Så kom plutselig to snutemenn til; de så ikke riktig så godslige ut. Han ene var morsk og hadde en vorte på øyelokket, og han andre var halt og manglet langefingeren på venstre hånd. Disse hadde altså vært i en krig før...

Det som skulle være "et par ord", utviklet seg til å bli et 30 min langt avhør; Navn, personnummer, høyde, vekt, øyefarge, blodtype, beskrivelse av klær, skonummer, adresse i Norge, adresse i Sellafield, formål med reisen, antall reisedøgn, hvorfor vi er i Sellafield, hvorfor vi tar bilder av Sellafield, hva vi vet om Sellafield, hva vi ikke vet, hva vi får lov til å vite om Sellafield, hva vi ikke får lov til å vite..

Mens Lillian sto nokså bleik med øynene boret inn i revolveren til vorte-snuten, begynte jeg å resonnere meg fram til at de resterende dagene kom til å bli særdeles utrivelige - Jeg (Tony Soprano) og Lillian (Silvio Dante) - overvåket og etterlyst; Vips, så ligger en av oss på fortauet med en kule i panna..Ploff, så får man et balltre i skallen.. Eller, auu, så våkner man om morgenen uten nyre..!

Vorte-snuten skrev og skrev og skrev og skrev. Så hevet han det vorteløse øyebrynet, og tok en noe ekkel telefon:
"Hi, chief! I have two female Norwegians here. They say they are just out for a walk. Yeah right?! What do you want me to do with them?"

Stillhet..

"Ok! Right. No problem! Sure. I can handle it."

Så legger han på.
Jeg ser for meg at jeg må ringe pappa for å få han til å skaffe meg en ny nyre på nettet..
Lillian har tisset på seg for lengst...

Vortesnuten sier at han må låne førerkortene våre.. Han har blitt beordret om å registrere oss i det elektroniske politiregisteret i Storbritannia. Svarte fanken! Er det det samme som å få en prikk på rullebladet? Betyr det at vi nektes adgang til USA?

Jeg planlegger å løpe avgårde som en villmann for å unnslippe...Slim-fit olabuksa hindrer meg!
Lillian har urinert en gang til...

Å I SAVA (dette er kun for å bevise for min Kristiandsand-far at jeg FAKTISK kan sørlandsbanning).. Vi leverer fra oss førerkortene. De tre karene forsvinner inn i bilen; vorte-snuten taster inn på skjermen foran ved rattet, den fingerløse tar en telefon og den opprinnelig godslige (men som nå bare er en tafatt, stusselig etterpådilter) pirker seg i nesa.

"Federal marshals are so far up my ass I can taste Brylcreem!"

1 minutt går. 2 minutter. 5 minutter. 8 minutter. 15 minutter.
Det regner.
Vorte-snuten kommer ut, leverer tilbake de tilsynelatende normale (men som jeg mistenker er blitt injisert med usynlige båndopptakere og kameraer) førerkortene og slenger fram noen papirer med minimal og ulesbar skrift. Vi signerer. På hva? Det aner vi ikke...

"Ok, we´re done!"

Javel. Takk for det.

Så kjører vorte-snuten & co. Vi står igjen alene i regnet. Fulle av innvoller. Engstelige for å aldri komme til USA. Bombesikre på at det var "ZIP IT" dama fra toget og puben, som sladra til sikkerhetstjenesten i Sellafield om at journalister var på vei. Ekstremt klare for tidenes alkoholinntak. Takknemlige for at vi skal tilbake til bondegårdsduften og blomsterengene hos Mary&David i kveld.

Hvis vi kommer oss så langt...


Rett før politiavhøret begynner vi å ane at dette området er beregnet for tøffinger...

Med hjartet på rette staden...

Etter noen strålende dager i ikke fullt så strålende Leeds (joda. Det var fint i Leeds altså, vi klager ikke) så var det liksom litt på tide å bevege våre hurtig voksende bakender videre oppover landet.

Før vi dro fikk vi med oss Leeds-Northampton på Elland Road, og hadde problemer med å kontrollere engasjementet vårt - det tar seg tross alt ikke helt gull ut å klemme til med gutturale brøl og "øi-øi-øi" med dype stemmer når det scores så lenge man sitter på ei pressetribune. Tror vi nøyde oss med at Ingunn brølte "jada, jada" ved et par store sjanser, mens jeg fikk velge mellom nervøs risting med beina eller iherdig peking til spillerne på hvor de burde spille ballen. Jeg valgte det siste.

Vel, det bør vel også nevnes at vi var de eneste i presserommet med samlet sett cirka 120 kilo bagasje. Rett etter kampen suste vi (eller mer humpet, stønnet, trillet og strevde oss) ned til stasjonen i Leeds, og vinka farvel til DENNE byen.

Togtur, femtimers sådan! Og hungrige som vi tross alt er, hadde vi hamstra passelig opp med mat, og klarte å begrense oss i omtrent tjue sekunder etter avgang før vi slang rundstykker, salat, bananer og epler opp på bordet. Sånn holdt vi det i grunnen gående på hele turen.

Vel, målet var i alle fall Sellafield, hvor jeg skal lage min reportasje. Planen er å dra opp hit for å snakke med folk, og møte de som er berørt av atomanlegget.

Jada, god plan det. Femtimers tur, med kjappstopp i Carlisle, hvor vi hang litt på en bar med en kar som nettopp hadde gjort ei britekvinne saftig gravid og lurte på hvordan han skulle fordufte unna det. Vi ga selvsagt ingen gode råd, men klappa ham litt småmedfølende på skuldra og mumla noe i retning av "sånn man reder ligger man", og "her må du nok bare stille, mann".

Toget fra Carlisle opp til Whitehaven var langt mindre enn en gjennomsnitts Oslo-trikk, og smekkfullt med Carlisle-supportere som feiret at de unngikk nedrykk. Og et eldre ektepar.

Som vi for øvrig kom i snakk med, og det viste seg da at denne mannen jobbet på Sellafield. Kona hans var kjempehyggelig, helt til hun spurte hva vi skulle oppe i huttiheita (som for øvrig også alle andre vi møter spør om), og vi sa vi var journalister. "Well, George, you know what to do now. ZIP IT", hvisla dama til mannen sin, og snurpet leppene saftig sammen. På dette tidspunkt fant vi ut det var best å avgrense samtalen, og det stilnet definitivt fra den andre kanten. Like før vi var fremme i Whitehaven tok jeg opp kameraet for å filme litt.

" GEORGE! SHE HAS A CAMERA! WATCH IT"!!!! ----- og så løp de bakerst i vogna. Vi satt lettere paff igjen, og med en snikende anelse om at journalister kanskje ikke BARE er velkomne i Sellafield......

Vel, David (den ene halvdelen av ekteparet vi bor hos) hentet oss på togstasjonen. 78 år gammel, i en gammel Ford, og med et lunt "Welcome, love", skjønte vi at dette kom til å bli gullere enn de grønneste skogene! Ingunn prøvde imidlertid å skvise ham ut av sjåførrollen da hun på godt norsk vis marsjerte rundt til bilens høyre side da han ba henne sette seg inn foran. "I think I`ll drive, love", kom det rolig fra bestefar, og en rødmende og trippende Ingunn satte ny pers i å løpe rundt biler for å komme seg over på riktig (eller feil) side. Så overveldet var vi av all denne venneligheten og så videre, at vi dro til med et par saftige "or" - endinger på spørsmålene våre, begge to.

Vel framme sto kona Mary i døra, godrund og trivelig med myke bollekinn, og tok i mot oss som om vi var lenge etterlengta døtre.

Og her bor vi staselig! Eget kjøkken, erkebritisk stue med peis og stoooore lenestoler. Soverommet vårt har to deeeeeilige digre senger, og badet vårt har varmekabler i gulvet - med tykt gulvteppe oppå. Aaaaaa, vi koste oss så mye i går kveld at vi regelrett glemte å dytte i oss kalorier!!!! Heftig.

Og vi sov godt! Ikke var vi redde for å få taket i hodet (jfr Leeds), ikke var vi redde for å få en BMI-tysker i huet (jfr London), eller en sengevæter i overkøya (også jfr London). Herlig!

Våkna til tidenes utsikt og David og Mary som pusla rundt nede. David kom til og med innom for å beklage på det dypeste at han ikke kunne kjøre oss rundt i dag.

Vi rusla ut, hilste på kuer og lovpriste sola, og gikk en herlig søndagtur - til puben. Det var klokka tolv i dag, og i skrivende stund sitter vi fortsatt her. Her er det internett!

Nå skal vi imidlertid hjem til Marys trygge favn og nyte livet. Gomle sjokolade og ligge på teppet på badet.

I morgen drar vi på lykke og fromme ut på landsbygda for å finne caser til reportasjen min, satser på at ikke alle flyker i panikk mens de skriker ZIP IT! ZIP IT!

(Og det skal bare nevnes, at akkurat i det vi satte siste punktum - eller utropstegn - i bloggen i kveld, kom kona fra toget inn på puben hvor vi sitter. Hun har ennå ikke fått øye på oss, men har med seg bikkja og mannen i hvert sitt bånd. Dette kan bli skandale - vi er spente på om de rømmer igjen! Følg med, følg med i morgendagens blogg)!

Enkel morrro!

GRATULERER MED DAGEN, TORLEIV!
Jeg vil benytte denne anledningen til å få hedre min legendariske storebror som i dag, 2. mai, fyller mektige 25 år! Hipp, hipp kjekken! Feir hardt :-)


Leeds er søren meg et globalt sentrum. Ja!
Og Lillian og jeg er to enkle sjeler som lar oss fascinere av stort sett alt som krysser vår vei...
NB 1: Denne filmen inneholder enkelte sterke scener. Aldersgrense 12 år.
NB 2: Watt opp lyden!

Vi har enda ikke beveget oss lenger bort fra hotellet enn ca 200 meter, men likevel føler vi at vi har sett hele verden. HELE VERDEN! På disse få meterne har utkant-Leeds stappet inn en Asia-ghetto, et pakistansk-drevet hotell (der vi bor), en fasjonabel grønn park, en erkeekte britisk pub der alle gjestene bare har en tann (som attpåtil er løs!), en dyrevernsaktivist som eier en hund med skabb og kun et øye, et amerikansk-inspirert 24-timers åpent supermarked (som vi regelrett FORGUDER) og ikke minst…

...en fantastisk middagskafeteria for pensjonister; "Adgang kun over 60 år, evt med gebiss," der det er blomsterservise, heklede duker, broderte servietter, sukkerbiter i porselenskåler, samt 4 rullatorer ved inngangen. Vi klarte på en eller annen måte å mingle oss inn blant de gråhårete i dag som i går, og fikk dermed nok en ekte bestemor-middag med alt mulig bestemor-tilbehør og unik bestemor-service. Regningen kom håndskrevet på en papirlapp, inkludert noen ørsmå regnefeil til vår favør. Takk og bukk og nikk og nei!

"Ok, no problem"-Ali, vår pakistanske resepsjonsmann, er en bra fyr! En veldig alright, og ikke minst en PRAKTISK fyr! I morges forstyrret vi han ufrivillig midt i en eller annen ramadan/morgenbønn; Vi ville ha påfyll av pulverkaffe og brownies til frokosten på rommet, men vi fant ingen Ali noe sted. Derfor ringte vi på islam-musikkbjella ved resepsjonen. Først en gang. To. Så tredje, fjerde og femte gang. Hele tyrkia spilte og sang og ljomet i veggene, og Lillian ristet av koffein-abstinenser. Først etter sekstende gang kom Ali tuslende ned trappa med en tøydott på hodet. "Ok, no problem!" Så ble det kaffe og kjeks på nordmennene i rom nr. 4.

Kveldens store diskusjon har (nok en gang!) handlet om mat. Og denne gangen var det desserten som forårsaket, og fremdeles forårsaker, hodebry. For hvordan i granskauen får man flytende sjokoladesaus inn i midten av en iskremkule? Man kan vel ikke sprøyte det inn sånn som man gjør med berlinerboller? For isen er jo..ehh...IS-HARD og kompakt, mens en hvetebolle er luftig og myk og har plass til masse fyll. Fanken, at livet skal være så komplisert!

Målet for resten av kvelden er at jeg skal komme meg skadefri til sengs. Det kan bli en rimelig stor utfordring, ettersom gjennomsnittskollisjonen jeg har hatt med skrivebordet, kofferten og baderomsterskelen i dag ligger på 2,7 per time. Kneet har fremdeles noe (som med velvillig argumentasjon) kan kalles hudfarge, men i morgen tidlig frykter jeg en mer lilla tone. Eller fiolett; det høres litt mindre vondt ut! Lilletåa på høyre fot har jeg enda ikke turt å se på…

Nå skal vi sove vår siste natt her i utkant-Leeds; jeg i den myke og luktfrie dyna (det var behagelig å skrive!); Lillian i kryddersvettedyna (enda mer behagelig å skrive!)
I morgen skal vi først på fotballkamp som journalister (Leeds - Northampton), før vi toger 5 timer nordvest til Sellafield.. Der skal vi bo hos et pensjonistpar som driver en privat gjestegård med ett utleierom! Mary (fruen i huset) er VELDIG glad i å prate, noe Lillian har erfart over telefon. Dette kan bli særdeles spennende! Prekast i morra :-)

Sov godt, Norge!

Dette skjedde med Leeds!

Slik ser altså en pressekonferanse i Leeds United ut - noe annet enn hva vi har sett fra de større klubbene! Riktig så koselig, nesten som å gå på pressekonferanse for lokalavisa hjemme. Her er det BBC som gjør sitt radiointervju, mens lokalmedia og VG holder seg på behørig avstand - og tier stille en stakket stund.

Jeg tror jeg står en smule i fare for å skuffe våre bloggtilhengere nå, for i dag har det jaggu ikke skjedd stort verdt å nevne. Vi våkna på samme vis som vi har gjort tidligere her i Leeds, begge med en saftig hodepine under oppseiling og krydderduft i nesa. Den stammet altså fra dyna, for eventuelt nye lesere. Etter en natt innhyllet i curryduft var det befriende å løfte haka opp fra teppekanten i dag tidlig. I natt lot vi faktisk også være å snakke sammen i søvne. Tenkte bare jeg skulle nevne at da jeg prikka Ingunn på huet og ga beskjed om at jeg ville ha vafler ved 5tida i går morges, svarte hun "nei, Lillian, vi skal spise brød".

Et tidels sekund etterpå var vi tilbake i currydrømmeland.

Så her går det for seg, dag som natt.

I dag har vi vært ute i nowhere. In the middle of nowhere. Aldri vært så ute i nowhere før! SÅ ute i nowhere var vi, at ikke en eneste taxisjåfør i hele Leeds skjønte hvor vi skulle. Vel, vi la av gårde til dette nowhere`et med et taletrengt kvinnfolk som slett ikke visste hvor verken hun eller vi var.

Hvorfor skulle vi dit? Jo, fordi Leeds, klubben som får de to norske journalistenes fulle oppmerksomhet om dagen, trener der. I nowhere. The darn middle of nowhere. (Gjentar meg selv nå? Vel, jeg er journalist, og kan gjøre det. Og på grunn av at jeg er det, har du også mulighet til å klage på meg).

Altså, vi dro ut til dette, hva sier man, ingenmannslandet, fant fram til slutt, og raste rundt på treningsfeltet for å finne presseinngang og konferanse. Vel innendørs løp vi opp trappa og forberedte oss på å plassere våre snertne bakstusser på raden lengst vekk fra panelet - men den gang ei! I motsetning til på Trafford, der det var et digert auditorium, ramlet vi inn i et rom som minnet mer om klasserommet jeg hadde i 7. på barneskolen. Der inne satt det tre garva fotballjournalister og humret i vei på vaskekte Leeds-dialekt - ikke mye Sky Sports å se her, nei. Til og med managerens egne pupiller utvidet seg en smule da han fikk øye på noen nye fjes på konferansen (det er helt sant, vi satt jo tross alt så nære at vi kunne se det).

Vi slang oss med BBC inn til byen igjen, og hoppet på en inder-taxi som snyltet oss for masse penger. Resten av dagen har vi brukt til jobbing, så detta er strukturerte jenter. Kråkeslottet har blitt et relativt levelig sted, og ekstra levelig ble det da vi innså at langemann oppe i resepsjonen kun kan én engelsk frase: "Ok. No problem". Så i dag har vi hamstra bøtter med kaffepulver og hele hotellets beholdning av biscuits. Vi har spurt på så å si hva som helst. "Ok. No problem". I morgen skal vi kjøre på med at vi har lyst til å slippe å betale. Vi tror det kommer til å funke.

- Look, we don`t really want to pay for this. Think we`ll just go now, and never come back.
- Ok. No problem.

Kvelden brukte vi for øvrig til eldretreff nede i gata. Inn på den lokale pensjonistkroa, fisk og ertestuing (?) og kaffe fra bestemor-servise. Vi tar eldrebølgen, og forbereder oss på arbeidernes dag i morgen. Den har vi selvsagt tenkt å feire, på behørig vis sammen med alle asiatene nede i Leeds. Dersom vi går fra "kamerater!" til "kameLateL!" (L = tjukk L) så får vi ratt med oss et tog.

Lystige dager i dekningen av en trist klubb altså - for fotballvenner som har etterlyst mer fotballstoff på denna bloggen så tenkte jeg at jeg skulle bruke en slik dag, som i utgangspunktet er meningsløs å blogge om, til å tilfredsstille dere en liten smule.

Her kan det raskt oppsummeres at Leeds er ute å kjøre, men på vei opp av grøfta. Økonomien i bedring, god manager på plass, middelmådig men stabil førsteellever. På vei opp i Championship, men vil neppe klare seg der. Leier stadion og treningsfelt, har en spinnvill klubbeier, har fått hard medfart etter (den altfor harde) poengstraffen for to år siden, men har fremdeles 35 000 tilskuere på kampene sine. Fotballmessig ubeseiret på hjemmebane i 10 strake, sannsynligvis 11 etter oppgjøret mot bunnlag og nærmest tabelljumbo Northampton på lørdag. Play off mot Millwall, halve Leeds våkner sannsynligvis med blåveis på søndag etter å ha blitt svinebanket av alle casuals som følger det laget - eller play off mot MK Dons og evige skada Tore Andre Flo. Defensivt gode, for svake fremover og vaklende midtbane. Keeper som definitivt ikke holder mål i Championship.

Punchline: man bør aldri basere seg på kvalifisering til Champions League og ikke klare det. Man bør heller ikke hente inn managere med altfor kontroversiell lederstil, og man bør definitivt ikke sette penger over styr slik at spillerne på store kontrakter må gå. (Jfr. Rio Ferdinand). Ikke alltid de beste spillerne å hente på free transfers!

Sånn, da skulle vel det være kort oppsummert, og fotballtilhengerne glade... Eller?

Mål for morgendagen:
* Våkne uten hodepine
* Ikke tråkke oppi brødskiva med Philadelphia som står på gulvet
* Slippe unna hotellregninga etter å ha "ført en samtale" med resepsjons-langemann
* Feire 1. mai med halve Asia
* Ikke gå mer enn én gang på Asda
* Drikke minst to Guinness og gå på date med Dave
* IKKE høre på DJ-musikken til Andy på puben
* ikke bruke 500 kroner på en vill taxitur til byen
* Skrive en noe mer innholdsrik og morsom blogg.

OBS! OBS! Ny video under oppseiling i morgen. Følg med, følg med!



Når man glemmer jordbæra si i en skuff blir det lodden mat å få!

Hva skjedde med Leeds?

Årets første grillings i parken bak hotellet.

I går innførte vi et nytt begrep for ting som går til hæl..*.., nemlig: "Svarte, det gikk rett til Leeds!" Men etter dagen i dag har vi annulert søknaden som sent i går kveld tikket inn i e-mailen til Språkrådet.

For jaggu. Leeds er ikke så aller verst.. Eller, det vi har opplevd av Leeds er ikke så aller verst. Faktisk så har vi egentlig ikke sett Leeds i det hele tatt. Men vi har sett en liten dæsj av utkants-Leeds; Vi har sett en liten vannkulp som vi trodde var en slags kloakkoppsamling, men som viste seg å være en fiskedam. Vi har handlet grillmat i det vi tror er verdens største Supermarcado (det er det eneste spanske ordet - som jeg tror er spansk - som jeg kan, og jeg bruker det flittig), vi har grillet biff på engangsgrill i en minimal Hyde Park rett bak hotellet og vi har sett ManU - Arsenal på den lokale puben. Og vi har jobbet fra hotellrommet. Faktisk.

Dette høres kanskje ganske så stusselig ut, men tro det eller ei. Vi er møkkfornøyd med dagen. Og takk til sola for det! Vi har konkludert med at verden med ett blir litt lysere med solbriller...

Kvelden i går ble avsluttet med stein-saks-papir om hvem som måtte ta den "gamle" dyna (dvs den single dyna som lå på senga da vi kom; ikke den nye vi spurte om å få i tillegg). Den gamle dyna luktet nemlig utlending. Dette er for ALL DEL ikke slemt ment! Det er bare...virkeligheten..! Dyna luktet kryddersvette, og for en norsk jente som sover med dynekanten rett under nesa, er det et uroelement! Etter flere stein-saks-papir omkamper, hard argumentasjon og bruk av de ferskeste av de ferske retoriske knepene, ble vi kl 02 enige om å ta dyna annenhver natt. Jeg måtte ta den først.

Derfor sov jeg en smule anstrengt og dårlig i natt. Men det skyldes også at Lillian ca kl 05 prikket meg på hodet (i søvne!) og sa: "Jeg vil ha vaffel!"

Uansett. Ettersom vi ikke tok sjansen på å forville oss ned til Leeds sentrum, forvillet vi oss like greit på Supermarcadoen rett rundt hjørnet og handlet engangsgrill, biff (400 g til 40 kroner!), grillkrydder og potetsalat. Grillen manglet stativ, så derfor fyrte vi den bare opp midt på veien. Asfalt er ubrennbart. Asfalt er tingen. Hundeeierne var kanskje en smule irritert over å måtte gå laaaangt rundt oss, ettersom dyra trakk i båndende med ville blikk og sikkel tytende nedover kjeften. Gratis biff midt på veien. Midt på lyse dagen. Hallo? Her snakker vi dårlig dyreoppdragelse og selvdisiplin...

Kvart på åtte dro vi på oss ManU-skjorter og fant oss en god sofa foran Sky Sports 2 på den lokale puben. Det var nesten litt trist å ikke kunne fleske til med å klemme, kysse og dælje borti de andre til stede da ManU scoret (sånn vi var blitt vant med fra Old Trafford). For det viste seg faktisk at vi var de eneste ManU-supportene til stede... Ja, storebror! Du advarte meg. Men vi ble ikke banket opp, noe jeg fryktet i 15 laaaaaange sekunder, da en passe brisen pubveteran festet de rødsprengte øynene sine på oss nordboere:
Ingunn: "Lillian, jeg er redd!"
Lillian: "Jeg også!"

Men faktisk så gikk det sjokkerende bra etterhvert. Etter 25 minutter bompet det ned en skalla mann som smilte over hele hodet og drakk som en svamp ved siden av oss. Han var trailersjåfør, og hadde nettopp kjørt noen døgn fra Spania. Trivelig kar.

Deretter kom en gutt midt i tyveårene og deiset ned på en stol ved bordet vårt. Han het Dave og spilte fotball i Leeds´ pub-liga! Ja, faktisk. Han kom i fotballtøy rett fra kamp, og spilte for den puben vi satt i. Herlig fyr.. Ettersom han snakket vaskeekte Leeds-dialekt hadde vi i starten litt kommunikasjonsproblemer. Da fyren spurte oss om "weather" (vær), var vi bombesikre på at han sa "what ever" eller "when ever." Bedre ble det ikke da nok en tyveåring, Andy, med enda heftigere Leeds-dialekt snublet ned hos oss. Men jaggu. På en eller annen måte klarte vi å føre noen ganske så interessante samtaler om langrenn, midnattsol, asiatere, korrupsjon, Leeds United, finanskrisen, prisen på øl i Norge, DJ`s, musikksjangre, jentefotball og mat.

Det er faktisk riktig så koselig å være nordmann i Leeds. Eller...i utkanten i Leeds!

I morgen skal vi ut i felten og skrive nye fotballsaker. Nå venter senga, og for Lillian sin del en utlending-luktende dyne.

Natta folkens!!!


Lillian fikser biffen vår, midt på asfaltveien gjennom parken! Vi ventet stadig vekk på utrykning fra brannvesenet, men den gleden fikk vi ikke.. Selv om vi prøvde så godt vi kunne på å produsere røyk!


En engangsgrill bruker altfor lang tid på å bli varm (Merk: Et utmerket tips til gründere!). Vår tålmodighet varte i nøyaktig 2 minutter og 37 sekunder på Lillian sin klokke. Så slang vi på biffen!


Wannabe FURUTRE!! Dette er det stusseligste forsøket vi har sett på et furutre her i Britenland. Kloningen har tydeligvis ikke gått helt etter planen. For nærmere en kunstig-lignende buskevekst som faktisk er ekte kommer man ikke..

Nærmere uland kommer man ikke i britenland...

Mens mange av våre medstudenter valgte å dra til diverse uland for å lage reportasjer, dro vi til det deilige fotballandet England. Leeds er nok det nærmeste vi kommer realt utviklingslandnivå - stusselig!

S - skandaløst bussystem
T - trøstespising
U - usselt hotell
S - sju kilometer fra noe som helst sentrum
S - sover i samme seng
E - én dyne
L - lekker fra taket
I - ikke noe varme på rommet
G - gresselig regnvær

Jaja. Så var den moroa over! Klatrer man opp på et fjell av lykke, må man vel belage seg på å hoppe utfor også - men jaggu var det langt ned denna gangen! Jeg har på forhånd bestemt meg for å bruke halve bloggen til å være pessimistisk, og den andre halvparten til å bare være optimistisk. Jeg er jo tross alt journalist, og vi journalister bestemmer oss jo alltid på forhånd hva vi har tenkt å skrive. Eller? Vel, vi er i alle fall glade jenter på tur!

Men la oss oppsummere bittelitt - for to dager siden hadde du ikke fått øye på oss om du hadde passert oss på gata i Manchester. Hvorfor? Fordi vi svevde på en rosa sky. En møte-med-Giggs-sky, en United-seier-sky, en inside-på-Trafford-sky, en solskinn-hele-dagen-sky, en-herlig-hotell-sky, en verdens-hyggeligste-bydel-sky. Våre føtter i størrelse 40 (ja, vi er deilig klumpføtte) hadde ruslet langt over hårrota di.

Du hadde ikke fått øye på oss i dag heller, om du hadde passert oss på gata i Leeds. Hvorfor?
Først og fremst fordi vi hadde vært hundre prosent skjult bak paraplyer og digre allværsjakker. Videre fordi de mørke skyene på himmelen hadde virket Blenda-hvite i forhold til de mørke ansiktene våre - i pur frustrasjon over en trist dag. Våre føtter i størrelse 40 blir ekstra våte når det øspøser ned - fordi de er udeilig klumpete. Hadde du sagt et skjeivt ord til oss idag, hadde vi ikke ruslet langt over hårrota di, vi hadde dratt håret ditt opp med rota.

To lystige jenter forlot det luksuriøse og møkkbillige Cresta Court Hotell i Manchester i dag tidlig, for å sette de solvarme og lykkelige snutene mot Leeds. Etter en drømmehelg i drømmenes by og på drømmenes teater hadde vi planer om å drømme videre noen mil lenger nord. I kurant sol vandret vi med den altfor tunge bagasjen vår ned til busstasjonen. (En risikosport. Jeg passet på å holde meg minst fem meter unna Ingunn hele tiden, da kofferten hennes var en tikkende bombe. Jovisst hadde hun fått igjen lokket såpass at hun hadde fått smekket i låsen - men rundt disse festene var det digre glipper. Hadde den låsen røket, og jeg hadde vært i nærheten, ville jeg mistet livet. Drept av skadene fra et plastprosjektil av et koffertlokk). Vel, vi skvatt inn på en buss ( i den grad man kan skvette inn på noe som helst med 50 kilo bagasje lastet på en bare så vidt litt tyngre kropp) og satte kursen mot flyplassen. Videre på buss til Leeds.

So far so good, som vi sier her i britenlandet. Leeds blir bra, tenkte vi, og gomlet brød mens vi leste pensum på vei mot vår nye by.

Og da var vi i gang. Så fort vi hoppet av bussen, midt i Leeds sentrum, startet trøbbelet. Hotellet vi hadde funnet lå i følge nettsidene "litt utenfor sentrum", så vi valgte oss ut en buss til den adressen vi hadde.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Bussjåføren sendte oss til neste buss, som visstnok var helt riktig rute.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Bussjåføren på denne bussen sendte oss til informasjonssenteret, som viste oss til et helt annet stoppested.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Bussjåføren på det nye stoppestedet sa at hans buss, nummer 201, definitivt ikke gikk dit vi skulle, men at buss 222 definitivt gjorde det.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. 222 gikk definitivt ikke dit sjåføren på 201 hadde sagt den definitivt gikk - i stedet var det hans 201 som definitivt gikk dit. Vi gikk på informasjonssenteret igjen, og fikk vite at vi skulle på buss 222.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Vi skulle jo på denne 201, og da en ny versjon av den kom, med en annen sjåfør, fikk vi endelig napp. Riktig buss. (Da dette skjedde hadde vi allerede brukt like lang tid på å prøve å finne lokalbussen i Leeds som vi hadde brukt på resten av reisen til sammen.

Vel, vi hoppet på bussen, i trygg forvissing om at vi snart ville være framme ved hotellet som lå like ved sentrum.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. 10 minutter gikk. 20 minutter gikk. 30 minutter gikk. 40 minutter gikk. DA var vi der!!

I øspøsende regnvær, med våre samfulle 100 kilo bagasje, hoppet vi av på et øde busstopp. Og begynte å gå, med våre samfulle cirka 115 kilo tunge kropper. På leting etter Old Vicarage Hotel, etter veianvisninger fra bussjåføren.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Vi trasket gate opp og gate ned, men fant ikke hotellet, som visstnok skulle være svært så fint og flott. Etter en halvtimes trasking, med mer og mer påtrengende skosurkling, fant vi fram til et underlig kråkeslott. Old Vicarage Hotel! Utstyrt med bøtter til å samle opp regnvannet som lakk fra taket, og iskalde hotellrom.

Sånn. Der va MINST halve bloggen gått. Beklager feilinformasjon om hvor mye spalteplass jeg skulle bruke på pessimisme i åpningen av bloggen, men la oss innse det: jeg er journalist, og feilinformasjon er en del av hverdagen min. Eller?

Men så ble alt lysere! Vi heiv oss over pcne våre, og innså at vi hadde gratis, velfungerende nett. Vi hadde pulverkaffe og vannkoker, og satte oss til å jobbe noen timer. Og vips, så var vi sultne! Søte som vi er, dyttet vi ned et par titalls gram sjokolade for å utsette turen ut i regnværet ei lita stund.

Til slutt gikk vi ut i ødemarka (for det er virkelig stusselig rundt her. Rett og slett stusselig. Ikke bare på grunn av regnet, men vi er langt unna alt). Men der, plutselig, dukket det opp et helt fantastisk spisested! Vi fikk kjøpt en slags buffet, med alt man kunne drømme om av grønnsaker, kjøtt og potetmikser - til den ville pris av 70 norske kroner. Og vi spiste! Vi har tross alt blitt eksperter på trøstespising etter at vi kom til britenlandet.

Ut i regnet igjen - og hva snublet vi over da? En døgnåpen, helt vanvittig diger matvarebutikk! Trøstespiserne gikk bananas, så nå er det gulle god stemning i senga på hotellrommet, ei seng som vi må dele i tre netter, faktisk (i utgangspunktet også med ei dyne, men nå har vi endelig fått skreket oss til ei ekstra. Ingunn må ha dyne mellom bena, og det ville betydd kalde føtter for min del. Jeg må ha dyne bak ryggen, noe som ville betydd særdeles kald overkropp for henne. Vel, det var en saftig digresjon, ser den, men igjen: er journalist, og kommer derfor med digresjoner. Eller?).

I morgen blir det en skikkelig jobbedag, og forberedelser til pressekonferanse med Leeds United på torsdag. Og, bare for å ha nevnt det også - det kan se ut som at to norske, språkforvirra jenter dukker opp i torsdagens store sportsshow på BBC. Haha, der ligger det an til mye kaos!

Ingunns språkkurs tirsdag:
Noe tynt innhold, da halve dagen gikk med til misfornøyd Leeds-grynting, mens vi stort sett har hatt noe i munnen den siste halvparten. Uansett: "Dette vårværet her er som høsten i Norge. Som om det er another moon! Ja, jeg vet det heter måned, da....". Altså ingen store bloopers i dag, men jo, Ingunn, du kunne vært i stand til å si det? :-)



Ja, vi elsker trøstespising! Sjekk dissa! En på hver, antas oppspist i august 2034!

It´s a beautiful day!

Vår noe sene musikkvideo! Opp med lyden!

Ja, altså. Det kan kanskje virke som om vi har altfor god tid her i Britenland, men i dag har vi FAKTISK jobbet hele dagen. Slik har dagen vår sett ut, time for time:

08.30: Vekkerklokka mi ringer. Altfor tidlig. Men jaggu tror du ikke vi klarte å stå opp likvel. Her snakker vi selvdisiplin og evne til selvpining..

09.00: Frokost til Sky News, sittende i digge senger. Baguetter og eplejucie fra Sainsbury´s. Kaffe fra room-service. Masse kaffe. Og sjokolade til dessert!

09.45: Intens jobbing. Innhenting av kilder og informasjon. Forsøk på å gjennomføre engelske telefonintervju uten norwenglish.com-blemmer. Facebook...

12.00: Vi synes nå synd på oss selv fordi vi ikke har tid til å gå ut og gjøre noe gøy. Vi klager høylytt, og overviser hverandre om at vi fortjener noe særdeles godt. Så langer vi innpå sjokolade, nøtter, jelly belly´s og kaffe. Så blir vi blide igjen.

15.00: Lunsj, til en særdeles dårlig såpeopera..

15.20: Intens jobbing. Vi synes synd på oss selv, og spiser litt mer sjokolade. Facebook.

17.00: Putekrig. Jeg vant!

17.10: Ringepiggen på nabodørene i tredje etasje. Det var gøy.

18.00: Intens jobbing. Vi synes synd på oss selv...igjen. Kaffe og facebook! Så blir vi blide.

19.00: Middag og STOR dessert på Frankie&Benny´s (for 5. dagen på rad! Av 5 mulige..)

21.00: Tilbake på hotellrommet. Sky News på TV, facebook, booke hotell og buss til Leeds. Sjokolade, kaffe, facebook. Filmredigering!

00.00: Vi vurderer å legge oss, men venter et par timer til..

Etter den søte kløe kommer den sure svie....

Er det noe vi er flinke til, så er det å spise ;)


Full middag og dessert til under 100,- Ja, vi elsker britisk mat!

Dette er etter alle solemerker en av de mest treffende titlene jeg noen gang har konstruert.

For å starte med begynnelsen, så leser du nå bloggen til to jenter som fremdeles ikke helt har beina på bakken, som sannsynligvis må si "hæ" minst én gang før de svarer på det du spør om, som gjerne tar noen minutter og stirrer drømmende ut i lufta midt i andre gjøremål. Passerer du rommet vårt på Cresta Court Hotel, skal du ikke se bort fra at du hører svak nynning av "glory glory" bak døra, eller en antydning til "just like the busby babes in days gone by..." - eller ganske enkelt: "take me home, United Road, to the place I belong, to Old Trafford, to see United...".

Gårsdagen sitter i oss, ja! Det merket vi allerede da vi slo opp gluggene og utvekslet dagens første ord i morges. (For øvrig et under at vi sovnet i det hele tatt. I hodet mitt runget det fremdeles United-sanger krydret med små brøl som "Spurs-scums" og så videre. Men sovnet gjorde vi - uten at kampen slapp taket av den grunn - helt til kirkeklokkene klang oss våkne i morges.

Selv drømte jeg om fotballkamper, trekk, system i spill, rødtrøyer som gruste røkla i Premier League, muligens også krydret med et aldri så lite møte mellom United og RBK på Lerkendal. (Noe ødelagt drøm for øvrig, da det endte med at jeg aldri kom meg på kampen fordi jeg måtte vente på Ingunn. Hun skulle bare sende 12 mailer først, og ble aldri ferdig). Ingunn, på sin side, hadde også drømt om foppall, men en litt annen side av saken - den godeste Opsal var i sin drømmeverden Ronaldos forlovede, og levde livets glade dager. (Bortsett fra at hun nok rynket pannen litt i søvne da det viste seg at Ronaldo spilte dårligere fotball etter at han møtte drømmedama fra Norge, og at Ferguson la all skylden på henne for at United begynte å tape kamper. Jeg var også med i drømmen, kunne hun fortelle - men meg hadde hun i sin bevissthet eller underbevissthet gjort til vaskedame. Følte meg bare passelig beæret). Jada, kampen hang i, den!

Uansett, en dag uten planer for Ingunn og Lillian, også kalt Lykke 1 og Lykke 2. Vi bestemte oss for å ta en skikkelig jobbedag, men det var før sola viste seg ekstra strålende over Manchester i dag - vi måtte jo bare ut. Ambisiøse småjenter som vi er, holdt det ikke med å ut og gå en tur uten å foreta seg noe, så vi bestemte oss like godt for å lage en musikkvideo. Den musikkvideoen skulle egentlig blogges ut i kveld, men på grunn av særdeles store, katastrofale, usle, irriterende, frustrerende, grusomme, møkkete, søren så upassende problemer med min PC, kommer den ikke før i morgen. Det mennesket som først fant på at det var en glimrende idé å lage noe som ødela andre menneskers computere, for så å kalle det et virus, skulle jeg likt å ha tak i. Vedkommende skulle fått gå gjennom samtlige av de skumle fordums instrumentene jeg så nede i skrekk-kabinettet på Madame Tussauds, for så å ha blitt sendt på rehabilitering på et 2 kvadrat stort rom med Seugfried, the roomie from hell, i 7 uker. Jeg har så virus nå, SÅ virus har jeg, at pcn er helt låst. (Kan vel ikke skryte på meg at den er HELT låst, ikke så lenge jeg slenger ut blogger, men så å si låst).

Hvor var jeg? Jo, denne musikkvideoen dukker nok ikke opp før pcn min er systemgjenopprettet i morgen, men da kommer den! Og den bør dere få med dere. Vi har virkelig lagt sjela vår i dette, hele dagen har gått med til leting etter steder å filme, og ikke minst til leting etter et klipp hvor vi ikke fniser eller viser revnede bukser. Ingunn fikk digre gnagsår på veien, og plasket rundt i kloakken for å illustrere at hun "was in the mud". Selv tok jeg et saftig svalestup direkte ut i ei frodig eng med brennesle, og var nesten nærmere døden enn jeg var ved Ronaldos andre mål i går. Til alt overmål hadde jeg kjole, og på kort tid forvandlet huden min seg til noe som kunne passet greit inn i Star Trek. I skrivende stund prøver jeg å ikke røre på høyre side av kroppen, da den fremdeles er full av røde brenneslesår. Har faktisk et på tommelen som brukes til space-tasten også, så for hvert mellomrom du nå leser (leser man egentlig et mellomrom?) så kan du jo tenke på at det er konstruert med en liten anelse smerte. Rørt til tårer? Da er vi to som griner.

Derfor denne vanvittige tittelen! Søt kløe - som i dyrkelse av Wayne Rooney, sur svie - som i udyrket, men likevel høyst tilstedeværende brennesler.

I morgen blir vår siste dag i Manchester, og da skal vi ha jobbe-dag, uansett hvor mye sola skinner. Det har vi i alle fall sagt høyt og tydelig i kveld, hvor vi sitter i hver vår seng og researcher på nett. Nå er det snart klart for avreise Leeds, og senere Dublin eller Skottland. Hvem vet hvor harene hopper!

Ingunns språk-kurs søndag:

Utgår beklageligvis, da læreren stort sett kun har kommunisert på morsmål i dag. Om ønskelig kan vi tilby dobbeløkt i neste utgave av "Lillians tur til å blogge".

Lillian med en herlig revnet-bukse-splitt-posing! (FOTO: INGUNN OPSAL)

Så dro vi seieren hjem i år...Igjen!

I dag våknet vi opp til vår egen sak om Hangeland som forsideoppslag på VGNett! Slettes ikke dumt... (http://www.vg.no/sport/fotball/engelsk/artikkel.php?artid=542283)

PUR GLEDE.. To små ord, men likevel så dekkende. Sååååå dekkende! For heilage hilda for en dag!


WATT OPP LYDEN: Fordi de elleville opplevelsene under kampen umulig kan gjengis verbalt, har vi gjort et lite forsøk på å formidle en liten dott av stemningen visuelt. På en måte...

Ja, nå er vi to norske jentene tilbake på hotellrommet etter ManU-Tottenham på Trafford; med supporterdrakter delvis tilgriset av øl, med oppraspete struper og grove gurglelyder etter vill og ekstatisk skriking av både kjente og ukjente supportersanger, med flassete og røde håndflater fullstendig ødelagt av vannblemmer, med blåmerker og skrubbsår på diverse kroppsdeler etter å ha blitt offer for temperamentet til vaskeekte blodfan med ukontrollerte armbevegelser, med kyssemerker på kinnet etter å ha blitt kompis med en 50-åring på raden foran oss (som etter 4-2 målet snudde seg og betraktet mine akrobatiske sprell og tårevåte øyne, før han sa "You crazy woman!"), med en noget redusert hørekapasitet, med en ganske så digg følelse av å være en del av en god-stemning-vennegjeng på 70.000 rødkledde og ikke minst; med vissheten om at ManU lekte med de små hvite!

Nærmere lykke kommer man ikke!

Et par timer før kampen tok vi oss like greit en svipptur innom presseavdelingen på Old Trafford, noe vennen vår fra i går, BBC-Steve fra Radio Manchester, fikset for oss! Vi fikk sitte i kantina og drikke kaffe sammen med garva fotballjournalister fra ALLE de største mediene; Som de eneste to individene av hunnkjønn... Og som de eneste to under 40 år... Deretter intervjuet vi tidligere ManU-spiller Arthur Albinson, og det gjorde vi inne på pressekonferanserommet til sjefen selv, Sir Alex Ferguson. En smule stas!

Så presset vi oss inn blant ølmagene i ManU-puben en halvtimes tid for å legge an en passende Guinness-bart, bælje ut noen "Gloooory, glooory Man United"-fraser og for å sniffe inn seierslukta! Og det luktet...seier...

Selve kampen husker jeg ikke så mye ifra.. Alt jeg klarte å absorbere gjennom mine tårevåre iris var en slags eneste stor mølje av noe rødt og deilig. Ingunn-kroppen (som i 90 minutter var totalt avskilt fra Ingunn-hjernen) var fullstendig ukontrollerbar og ulydig. Det var også Lillian-kroppen. De flakset og klasket omkring med knyttnever, armer og bein, svinset med håret, bannet og fucket og pekte og glodde og grein! 5 -2 for helvete. Da er det lov!


Her er vi i Sir Alex Fergusons pressekonferansserom på Old Trafford, for et intervju med Arthur Albinson (som faktisk også spilte to sesonger for Molde!) Koselig mann.


Mens vi ventet på å få adgang inn i presselosjen på Old Trafford, ble vi kompis med politimannen utenfor.. Her har jeg akkurat sagt noe ufattelig morsomt. Og det var INGEN norw-english.com-bommert. Tro det eller ei; I dag fikk vi jaggu skryt for den innfødte aksenten vår!


Steve fra BBC Radio Manchester tok oss like greit med på en omvisning inne på stadion i dag. Noe vi ikke syntes var en dum idé!


Ca 8,5 minutter igjen til avspark. Lillian gleder seg litt. Tror jeg...


Vi satt helt oppe på den ene langsiden, med KNALL utsikt og kontroll over hver minste bevegelse der nede på grønna! Lillian dreiv hele tiden og skumpet borti meg, fordi hun pekte rundt med fingeren for å signalisere til spillerne hvor det var best å slå ballen; i full overbevisning om at de kom til å se opp på henne!

Ja, vi er tjukke i huet...Og i anklene..

Togturen fra London til Manchester ble - foruten å ha ekte og hjertekjær glede over å kunne se på grønne, frodige beiter stappfulle av SAUER (Jippi!) - brukt til postkort-skriving til våre gode bestemødre. Lillian og jeg skrev faktisk nesten nøyaktig det samme til hver vår bestemor uten å ha planlagt det minste komma; "Været er fint, det er sol, varmt og grønt. I går var vi på båttur på Themsen. Har det veldig bra, og er snill jente." Vi tuller ikke, vi bare pynter litt på sannheten!

Etter å ha handlet enorme mengder tøy på tilbud, sko, gaver, flere kilo fudge, papptallerkener, fargerike hårbøyler, kort og frimerker - begynner vi nå å angre en smule... For plutselig var koffertene blitt altfor små da vi måtte pakke og sjekke ut av hostellet i morges! Nødløsningen var å stappe ting i plastposer. Åja, smart, tenkte vi! Men så var det plutselig ikke like gromt lenger da vi måtte bestige enorme rulletrapper og løpe over gangfelt og kumlokk (med litt for store hull) på vei mot diverse t-baner, busser og tog...

Ja, vi er tjukke i huet! Dagens innsikt. Men nå sitter vi altså på et luksus-hotell i Manchester. Eller, jeg er ikke helt sikker på om det er et luksushotell, for det skulle kanskje ikke alverdens til for å toppe Torquay Hostel! Men vi har hvertfall knirkefrie senger, vannkoker og pulverkaffe, badekar, og ikke minst nye og rene håndklær.

Det siste til Lillians ekstatiske glede..Eller nesten opphisselse.. Den kinesiske-roomien som vi delte rom med siste natten på hostellet i London, brukte nemlig Lillian sitt blå frotté-håndkle flittig. Dette oppdaget Lillian da hun i morges hadde planlagt en forfriskende dusj, for så å gjøre den gledelige oppdagelse om at håndkledet var klissbløtt, hadde fått kroppstemperatur og luktet vårruller og sur-søt saus. Og som om ikke det var nok, hadde den gule kinaputten glemt å sjekke gulvet i dusjen, for der lå det tydelige spor; Blå lodotter.

Heilage Hilda! Lillian ble arg.. For min del har bekymringen det siste døgnet vært av en litt mer fysiologisk, biologisk eller kanskje homeopatisk art. For plustelig har jeg hovnet opp til dobbel størrelse rundt anklene, oppover leggene, under knærne - og jaggu begynner også håndleddene å svulme opp i tillegg. Denne oppdagelsen gjorde jeg for første gang da slim-fit olabuksa mi nesten hadde grodd fast rundt anklene i går kveld; noe som gjorde meg noget engstelig! Er det mulig at all fugden har havnet der nede?

Akilles-senen min, som vanligvis er TYDELIG, er nå fullstendig forsvunnet. Den er rett og slett borte. Og den boblete huden kjennes mer ut som en vannseng enn som en kroppsdel. Noe som faktisk er litt gøy. Nesten litt underholdende.. På en måte.. Og mens jeg funderer på hvordan i alle dager jeg skal bli kvitt de enorme massene overflødig hovenhet, legger Lillian slagplaner for hva hun skal gjøre hvis jeg våkner opp i morgen tidlig; lam og følelsesløs fra livet og ned!

Jeg føler at flaksen min har nådd et foreløpig toppnivå.. Da vi intervjuet Lange..nei, Hangeland, sprakk buksestoffer i rumpa mi! Og i morgen, da vi skal ut til treningsfeltet til ManU for å skrive en artikkel om norske unge fotballtalenter (og forhåpentligvis poppe borti noen av de store gutta), kommer jeg til å presentere meg selv som en slags deformert flodhest. Med normal overkropp, og GEDIGNE håndledd, ankler og knær. Litt sånn som Eddie Murphy i "Den helskrudde professoren" - akkurat idet han svulmer opp her og der! Jo, nå føler jeg meg tilfreds!

Straks skal jeg høre på "Du skal få en dag i mårå," for forhåpentligvis å få tilbake litt svunnet håp! Hjelper det ikke med Alf Prøysen, hjelper det ikke med noe!!

God natt, alle trofaste nordboere!

PS 1: De to stusselige bildene i dagens blogg, kompenseres med en sneisen musikkvideo i morgen. Skuespillere: Lillian Holden & Ingunn Opsal. Regi: Lillian Holden & Ingunn Opsal. Produsenter: Lillian Holden og Ingunn Opsal. Lyd/Lys-teknikere: Lillian Holden & Ingunn Opsal. Aldersgrense: 15 år. Ja, det tror jeg var alt!

PS 2: Takk til Mira for den etterlengtete lydskriften av ordet downs [dæonz]. Fantastisk! Vi er veldig så kry over endelig å ha fått dette praktiske og nyttige ordet inn i vokabularet.


Så glade er vi over vårt nye rom, med GRATIS trådløst Internett.. Da vi ankom hotellet ca kl 16, skulle vi "bare sjekke litt mail.." Men så oppdaget vi vannkokeren og kaffen, og jaggu tok mail-sjekkinga m/ 4-5 kaffekopper nærmere 3,5 timer!

Eventyret om de to jentene i Lånndånn

Idyllen og ulydene slåss om plassen i Hyde Park. Detta er jenter som koser seg på tur!

Det var en gang to norske jenter som dro på ferietur. Eh, unnskyld - skoletur. De skulle være i London i ti dager, og syntes de hadde så god, så god tid.

De første dagene dro de to jentene rundt for å se på byen. De reiste langt om lenge, og lenger enn langt, østenfor sol og vestenfor måne, og over de syv blåner. De fikk se alt de ville se, og var vel og godt fornøyde. De første dagene måtte de kjempe mot trollet, et riktig fælt troll som ingen turte bo på rom med. Men de to jentene visste råd, og Seugfried, som de to jentene døpte trollet, måtte flytte.

De to jentene skulle også gjøre litt skolearbeid. "Jeg fant, jeg fant", sa Ingunn, og fant en fattigfamilie i Brixton. "Hva skal du med den?" spurte Lillian. "Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg møter vel dem", sa Ingunn. Til Brixton bar det, og ingen kunne målbinde journalistprinsessa som fikk oppgaven i boks.

Siden tok de sjumilsstøvlene på, reiste over hav og Hangeland, og møtte kjekke gutter i Premier League. Utenfor stadion sto nemlig to jenter og brente sine siste tre fyrstikker, for de varmet så godt. Innenfor gjerdet var Fulham-spillerne, de koste seg med lunsj og hverandre, men ingen ville slippe jentene inn. I det de brente den siste svovelstikken kom Fredrik Stoor kjørende og reddet de to småpikene.

Underveis forsøkte de to jentene å finne kilder. De begynte på nettsidene til organisasjonene de skulle ha tak i. "Å nei, jeg vet ikke, du må spørre sjefen min. Han sitter på hovedkontoret", sa den første. Jentene så gjorde, og gikk til hovedkontoret. "Å nei, jeg vet ikke, du må spørre sjefen min. Han har kontor i Irland", sa han. Jentene forsøkte i Irland. "Å nei, du må spørre sjefen min", sa mannen i Irland. " Han sitter på parlamentet". Slik fortsatte det for jentene, til de møtte en mann på et annet kontor i London. Han hang i et horn på veggen. "Send epost til nettsidene våre du, barnet mitt", sa han.

Til slutt begynte det å gå bedre, og de to jentene fikk på plass noen kilder.
"Å, det var da vel", sier du nok nå.
"Å, det var ikke så vel heller, for kildene stilte ikke opp likevel", sier de to jentene.
"Det var da ille", sier du nok.
"Å, det var ikke så ille heller, for vi gir oss aldri", sier de to jentene.
"Det var da vel", sier du nok.
"Å, det var ikke så vel heller, for nå reiser vi snart videre, sier jentene.

På kveldene var de to jentene inne og jobbet og kappåt fudge. "Om du ikke lar meg sove i underkøya så klemmer jeg livet av deg slik jeg klemmer vannet ut av denne fudgen her", sa Ingunn. Lillian ble kjemperedd, og la seg til å sove i overkøya. Men først kappåt de. Begge burde de nok stukket hull på magesekken for å få plass til mer fudge, men i stedet lagde de hull i buksene sine.

Til slutt var det den siste dagen for jentene i London, og de bestemte seg for å bruke dagen i Hyde Park og på Themsen. Solen var stekende het, og de to jentene ville ikke sitte inne på hostelrommet. Ikke turte de heller, for kvelden før hadde de hatt latterkrampe i tjue minutter, så naboene til slutt måtte banke i veggen for å få nattero. Latterkrampen hadde de to jentene fordi de regnet ut hvor mye fudge de hadde spist siden de kom. Det ble 800 gram. Samtidig lagde de reportasje om fattige barn, som sannsynligvis ikke hadde smakt fudge i hele sitt liv. Etter et besøk i fattigstrøkene pleide de to jentene å forte seg å ta undergrunnen hjem for å proppe i seg fudge. De spiste så mye at buksene deres revnet.

Til slutt måtte de to jentene reise videre til Manchester for ikke å spise seg så mette at de sprakk. Og snipp snapp snute, så var London-eventyret ute.

....Følg med på reisen vår videre til Manchester!

Watch out for norwegian paparazzzzzzies!

Mr. Brede Hangeland! Et navn som er forbaska vanskelig å uttale på engelsk; har vi funnet ut i dag...

God kveld!

Etter å ha forsøkt å få kontakt med Brede Hangeland via agenter i en uke uten særlig hell, bestemte vi oss tidlig i morges for å dra ut til treningsfeltet i Fulham for å forsøke å treffe sjefen selv. Vi ville skrive en artikkel. Rett og slett. Enkelt og greit. Trodde vi…

Men premier league er visst en smule strengere enn tippeligaen. JØSS! Da vi to blonde, norske jentene trippet inn i resepsjonen (etter to svette timer i morgenrushet på t-bane og buss) fikk vi klar beskjed om at vi bare kunne snu igjen. Uten noen avtale, ingen inngang! Damen i resepsjonen lo av pressekortet vårt, og sa at eneste utvei var å gjøre en avtale med lagets pressekontakt flere dager i forveien. Sånn var det.

Dermed kunne Fulhams lokale pensjonister og hundeeiere i dag se to relativt stusselige norske jenter, sittende på fortauskanten utenfor resepsjonen og pirke i grusen med pinner. Fillern. Men det var bare i fem minutter. For da våknet villdyrene i oss, viljen og motet; Vi gikk rett inn i resepsjonen igjen, ikledd fryktinngytende ansiktsuttrykk og forlangte å få snakke med pressesjefen (eller egentlig så bad vi ganske så pent om å få vente stille i sofaen til treningen var ferdig, sånn at Brede kanskje kunne stikke innom slik at vi kunne forklare situasjonen).

Og dæven døtte! Etter en halvtime stod plutselig Brede i døra og lurte på hvem som var kommet på besøk…

Dermed fikk vi omvisning på treningsfeltet, og fikk gjort et helmaks intervju med selveste Hangeland. Eller Langeland, som jeg trodde han het inntil ganske så nylig… Lillian er enig i at navnemisforståelsen IKKE er en bommert, ettersom mannen uten tvil er enormt lang. En Langemann. Eller en Langeland. Faktisk så har jeg vært veldig reflektert, fant vi ut!

Og jaggu så digg det var å intervjue på norsk igjen. Ingen norw-english.com-flauser. Bare fryd og gammen. Hvertfall nesten…

Det var nemlig jeg som hadde ansvaret for bildene; en oppgave jeg la hele min sjel i. Jeg krabbet rundt på gulvet, lå under stoler og bord, hang opp ned fra tverrliggeren i målet osv. Og med ca 1 kg fudge i magen etter de siste dagene, føltes olabuksa noget trangere. Og vips, midt i fotosessionen med Brede, så revnet buksestoffet over hele rumpa. Herlig.

Og i et stakket sekund trodde jeg at Lillian og jeg var de eneste norske, og at Langeland ikke forstod hva vi sa. Logisk ettersom vi var i utlandet. Derfor ropte jeg: ”Lillian! Shit, nå revnet buksa så sykt i rumpa.” Jaja. Sånn kan det gå. Men Langeland var en snill gutt. Takk Heilage Hilda for det!

Lillian sin bukse revnet i går, så nå er vi likt…

Etter intervjuet med Langeland måtte vi ut på gata igjen. Men vi var IKKE ferdige. Å nei, langt ifra. Vi skulle jo ha sitater fra de andre i klubben også. Så da folkene i resepsjonen ikke så på, kastet vi oss ut foran bilene som kom kjørende ut av treningsområdet, for å snakke med spillerne. På ekte paparazziers vis. Og her snakker vi fiiiiine biler. Ekte gliiiiis.. Vi liker Premier League!

Til slutt bar det ut på den lokale puben, der vi mesket oss med pub-mat, Guiness og trivelige samtaler med Fulhams tofaste fans.. Mer britisk kan det ikke bli!

Nå er det kosestund på hostellet. Rødvin og fudge. Kanksje ingen stor overraskelse.. Vi har også hentet litt take-away mat fra Arancina og Mr. Sharming himself. Kanskje heller ikke det en stor overraskelse.

Men helt ærlig; Vi er ganske spontane. Bare vi får tenkt oss om!


Lillian intervjuer Mr. Hangeland. Jippi!!!


Lillian er ganske høy. 173 cm. Hangeland er litt høyere... Rett før dette bildet ble tatt, revnet buksa mi. Fantastisk!


Denne bilen kjørte oss nesten ned, da vi plutselig hoppet frem bak gjerdet.. Inne i bilen satt 2.-keeperen på Fulham; Pascal Zuberbühler! Han var en trivelig fyr.


Hva smaker vel bedre enn en svart Guinness på den lokale puben?! Lillian hadde en snerten skumbart, men det bildet var plutselig slettet fra kameraet før jeg fikk lastet det opp her på bloggen. Underlig....


Pub-mat er billig og godt. Her spiser jeg noe som ligner på risengrynsgrøt, men som er en bakt potet med digre mengder ost & coleslaw. Etterpå spiste vi dessert; is og kake! For tilsammen 70 kroner per person. Det har til og med studenter råd til!

Hurra! Vi har tatt NM-gull!

Å, deilige Harrods! Bare sjokolade. Hele veien. Og, ja, der du ser ei hånd dukke opp på skjermen et tidels sekund - det er bare Ingunn som fikk øye på fudgen. Etter at vi hadde kjøpt 400 gram på Hamleys.

Jada, vi har tatt NM-gull - tror vi, kan ikke skjønne annet - i fantasiløshet. I kveld var vi på spisestedet Arancina for - hold deg fast - sjette gang. Ja, vi er i London, ja, her er det mye fantastisk, ja, vi har bare spist på dette ene stedet.

Hver dag har vi en ordutveksling som går omtrent som følger:
- Vi bør kanskje prøve et nytt sted i dag...
- Ja. Absolutt.

Noen timer senere haster vi av gårde til Arancina, og akkurat idet vi passerer broen over jernbanen, kommer de samme argumentene, gang etter gang:

- Det er jo billig der da.
- Og veldig god mat.
(i kor): - Og så er det jo han kelneren da....

Og vips. Så er vi der igjen. På det samme bordet, smilende, tar i mot menyen mest for syns skyld (den kan vi jo tross alt utenat allerede). Men i kveld gjorde vi en liten vri! Vi bestilte noe "helt nytt", noe vi ikke hadde spist før - og det føltes som et helt nytt sted. I morgen skal vi prøve å gå på et nytt spisested. Vi lover. Men så er det jo han kelneren da.....

Ja, det går stort sett i mat her i Lånndånn. Vi er svake mennesker, og på formiddagen i dag skvatt vi ned til undergrunnen for å komme oss ned til sentrum. Årsaken, som ingen av oss heeeelt ville innrømme, var jo at vi hadde spist opp våre 400 gram med fudge, og at vi trengte mer. T-banen brakte oss tilfeldigvis til Oxford Cirkus, og tilfeldigvis endte vi med å slentre ned Regent Street, og jammen, der kom vi jo forbi Hamleys! Lekebutikken! Der måtte vi jo innom. Og i andre etasje - neimen! - der solgte de jo masse deilig fudge!

Nå, noen timer senere, har 400 nye gram blitt til 200 gram i kjøleskapet, og 200 gram i turistmagene. Deilig.

Før vi dro fra sentrum, var vi innom for å shoppe noen skjorter til Ingunns broder, vi ruslet rundt til vi begynte å få mistenksomme blikk fra de ansatte i Topman-avdelingen før vi klarte å bestemme oss. Ingunn hadde fått noen restriksjoner på mail, men jeg lurer på hva han ene fyren tenkte da han leste "Black Denim Washed Shit" på lappen. Mangla en bokstav, en relativt vesentlig en der, og yo`er faktoren føk opp i skyene. Yo-mo-fo-i-want-some-black-denim-washed-shit-mother-fucker-ya-no-what-im-talking-about-yo-huh!

Vi dro ut til Harrods i dag, for å se litt på det svære kjøpesenteret. Og det var svært! Jeg tror, eller er egentlig ganske sikker på, at Oslo City kunne sneket seg inn i et hjørne i møbelavdelingen. Vi gikk oss ville, og innså snart at dette var et shoppingmekka, men for stort for oss - så vi endte opp i...

....mathallene. Oghardusettpåmakentilmatmengder! Det knurret og skurret og rumlet verre og verre i magen for hver avdeling vi passerte, vi løp av gårde i hver vår retning og ødela omtrent 1/10 av maten på hele senteret fordi vi la igjen spytt-enzymene våre på den.

Bare mens jeg husker det, kan noen gi oss lydskriften på "downs syndrom"? Vi har prøvd gjentatte ganger i dag, virkelig prøvd, å få sagt dette ordet. Men det går ikke. Vår foreløpige lydskrift er på "dååns" og "dåvvns".

Vel! Kvelden på Arancina er allerede fortalt om, nå er det rødvin på rommet. I morgen reiser vi ut til Fulham for å lage fotballsaker. Roy Hodgon, watch out for the Norwegians. Men først litt soving!

...og hei! Der har vi sannelig litt fudge i en boks! Det var jammen et lykketreff...


Jeg kjøpte disse i tilfelle jeg skulle trenge en sykmelding en gang. Da er det tross alt bare å la fotballbeina rusle en tur over gulvet.

Vi kjøpte oss noen nydelige, relativt matchende diademer på Topshop. Disse går vi nå rundt med hele tida. I natt skal vi sove med dem på.

Og her er filmene, som følger bloggen nedenfor! NB! SKRU OPP LYDEN!

Fiskefett i håret og fudge i magen!

Ekte familielykke; Dette er familien jeg skriver reportasje om. De er rett og slett helt fantastiske. Guttene er utrolig modne og ansvarlige, og har allerede opplevd ganske masse makabert. For eksempel fortalte Kyian (6 år) til venstre at han hadde sett en mann som hoppet ut fra sjette etasje i blokka der de bodde for å ta selvmord. Som om det var helt naturlig å fortelle to fremmede jenter første gang man møtes. Til tross for dette smiler guttene konstant, og de har en enorm respekt for naturen. Minstemann på 2 år kjeftet på den eldste broren på 12, fordi han plukket av et blad på en rød tulipan. Det er visst ikke lov...

Kjære norske nordmenn!

Her kommer nok en hilsen fra Linda og Ingo i Storbritannia og London, som vi nå har blitt offisielt døpt av den fattige familien vår i Brixton. Norske navn er litt for komplisert!
(PS: Merk - IKKE England og London; for det er ikke noe land som heter England. Landet er Storbritannia. Tenk! Så lærte dere noe nytt i dag også. Velbekomme!)

Dagen i dag har stort sett bestått i å leke i parken i Brixton, sammen med familien vår. Vi har studert maur på bakken, telt ringer i stammen på gedigne trær for å finne ut hvor gamle de er, spist knallblå kuleis med tyggegummismak, skrevet med pinner i grusen, lekt med ball, fått grønske på buksa, dumpet og husket på en lekeplass, sett verdens feiteste person (Size Unbelieveable), lært om britiske blomster som har frukt under bladene, lekt med en sleip meitemark som dukket opp ingenstedsfra...

...og vi har gjort noen nye Norw-english.com-flauser. Eller det er kanskje mer presist å si at JEG har gjort noen nye flauser. Da vi fikk overvære søndagsmiddagen til familien, datt nemlig denne herlige bommerten ut av den til tider altfor løsslupne kjeften min: "So is this a typical sunday-midday?" noe som skulle bety søndagsmiddag. Jeg rettet det rekordfort opp til DINNER, og jeg sa DINNER høyt og tydelig minst 30 ganger det neste kvarteret - i tide og utide - for å presisere at jeg visste hvordan man sa det. Lillian gjorde et tappert, men usedvanlig stusselig(!) forsøk på å ikke le.. Der fikk du den, Lillian!

I morgen skal vi utforske nye shoppingområder, sende noen postkort hvis vi finner frimerker, og kjøpe store mengder fudge.. Boksen på 400 g som vi kjøpte i går, gled rett ned til dessert i dag. Motto: "Sweet Fudge er sunt for kroppen, hilsen Ingo med vett i toppen."

I går kveld fant vi endelig ut hvordan man redigerer film, så hvis tekonologien funker, skal det komme et lite filmklipp fra en artig episode i Hyde Park!


Kyian på 6 år tar bilde av Lillian. Den lille mannen er et skikkelig fototalent...


Her er jeg sammen med minstemann på 2 år. Før vi dro presterte han å gni fingerene sine, som var FULLE av fiskefett og olje (ettersom han spiste sunday-midday med fingerene), i fjeset og håret mitt. Akk, da ble jeg ordentlig fornøyd! Men se på fyren da; man kan jo ikke bli sur på det fjeset!!

Ingen drikker vin på rommet vårt!

I går kveld var vi ute sammen med denne kjekke og hyggelige mannen. Han tok oss med på middag, og sa han het George. Det syntes vi var et flott navn på en så flott herre. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!

Bare for å ta denne tittelen først som sist, så skal jeg forklare hvorfor to stykk norske jenter holdt halve hostellet våkent med øredøvende latterkrampe ved midnattstider i går kveld. Årsaken, spør du? Jo, etter en stille og kjedelig jobbdag løsna det på rom 101. Nå er det ikke til å stikke under stol at det nok var litt rødvin inne i bildet, men det var altså noe vi fant hysterisk morsomt:

Til "hjelp" med denne oppgaven til Ingunn, har vi hatt ei hyggelig, men akk så ubesluttsom dame til hjelp. Forleden dag (er det noen som bruker det uttrykket lenger eller? Følte meg brått tredve år eldre da jeg skrev det nå) skulle denne hyggelige, britiske damen sende Ingunn en mail med informasjon, men den dukket aldri opp. Hvorfor? Jo, damen hadde skrevet "ingen" i stedet for "ingunn" i mailadressen,og kalte henne i grunnen det hele tiden. Ingunn har dermed blitt omdøpt til Ingen av britene.

Derfor! Til poenget: Ingen drikker vin på rommet vårt. Vi tar den nå, eller hva? Tittelen var i grunnen et godt triks for å lure eventuelle bekymrede foresatte hjemme om at vi ikke foretar oss noe som har med alkohol og andre uhumskheter å gjøre.

Det var ville tilstander på hostellet for snart et døgn siden mens vi filosoferte over hvordan vi skulle få sagt at Ingunn var forsvunnet (dersom det skulle skje): telefonsamtalen til politiet ville blitt "ingen har blitt borte"!

I går hiksta jeg fram at "dæven, dette må Ingen blogge om", og vi holdt på å le oss skakke og vindskeive. Men nå er det på en eller annen merkelig måte ikke like gøy lenger...?

Tenker jeg ikke skal tvære særlig mye mer på den. Men alle kaller faktisk Ingunn for Ingen her borte, ingen (haha) som klarer å uttalte navnet helt.

Vel! I dag har vi vært på Madame Tussauds, og det var ville greier! De voksfigurene var HELT like sine alias`er. Faktisk så like at Ingunn sa "sorry" da hun dultet borti Justin Timberlake i den første hallen. For øvrig poserte vi med John Travolta, dulta Angelina Jolie vekk fra Brad Pitt, hang i slipset til Johnny Depp for å ta ham med hjem, skjøv Obama vekk fra skrivebordet og tok over sjefsstolen, spiste middag med George Clooney, spilte med Beatles, jodla med Jimi Hendrix og kyssa Spiderman. I tillegg fnisa vi oss hysterisk gjennom skrekk-kabinettet.

Etterpå føk vi ned til Oxford Street og Topshop, og hellige min skaper, om trøsteshopping hadde vært min greie hadde jeg vært strålende som et juletre resten av mitt liv. Med øyne trillende ut av skallen og kroppen lett lutende i alle retninger travet vi rundt der i nærmere to timer, og kom oss knapt til å få prøvd et eneste plagg. Dette ble for mye, og vi måtte rett og slett bare planlegge retur over helga. Enkelte ting må fordøyes. Var kanskje ikke noe sjakktrekk å rave direkte inn på lekebutikken Hamleys, som teller seks etasjer. Vi kjøpte fire hundre gram fudge, verdens beste godteri, og stavret ut igjen. Hvilken dag! Starta med Travolta og endte på sjokoladekjøret.

Det har gått en del penger så langt i London, og i går kveld lå vi i hver vår seng og lurte på hva vi skulle finne på over helga, helst noe som kostet lite. Det ble stille i seng 3 og 4, før det prøvende kom fra Ingunn: "Vi kan jo gå på kjøpesentrene! For det koster jo...ingen...ting...."...

Det er med skam å melde at dagen ellers har gått med til jobb, og at vi endte på samme spisested i kveld igjen - for fjerde gang på rad. Skrekkelig! Men det er jo så godt...Og billig. Og kelnerne er så kjekke, så.

BMI-damen og sengevæteren rulla over til naborommet her i går, så vi regjerer ene og alene på 101. Det bærer rommet preg av. Bare så det er sagt.

I morgen skal vi ut og besøke familien "vår" igjen, og kanskje tusle rundt Evertons stadion for å lure oss inn på Everton-United. Har forresten United-Spurs-billetter i boks her nå, så no livnar det i lundar, det lauvast i li, og snart er det tid for å køye.

Ingen skal tross alt legge seg!

(Den tok dere vel)?


Ingunn intervjuer Tony Blair. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!



Einstein trengte et kjapt hode til å hjelpe seg med noen relativitetsteorier. Så jeg stilte opp, snill som jeg er. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!



Robbie Williams har ringt i ett kjør og mast om å få treffes oss, så glad ble han da vi sa ja. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!

Gutta i Beatles trengte hjelp til å stemme gitarene, og musikalske Ingunn stilte opp. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!

Denne kvinnen, som kalte seg Queen Victoria, sa at vi måtte ikke bråke sånn på rommet vårt. Ingunn tok skjenneprekenen til etterretning, her ser vi hvor trist hun ble. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!

Jeg ble bedt om å holde show, stand-up - og det gjorde jeg med glede. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!

Ingunn stilte opp i et løp i dag, og fant seg straks en rygg å henge seg på. Smart, tenkte jeg, og tok bilde i det hun passerte - i rygg på Jesse Owens. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!

Denne mannen tok jeg med hjem fra byen i går. Han sa han het Johnny, og at han jobbet som pirat! Litt av en bløffmaker. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!

Denne mannen hoppet ned fra et tak i nabogården vår, og sa han skulle redde verden. Ingunn ble så imponert at hun kysset ham. "Hm, omtrent som Kirsten", sa mannen, før han slo ut med hånden slik at noen tråder festet seg på veggen på andre siden av gaten - og borte ble han. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!

Denne mannen sa han het Tom og at han spilte i Top Gun. Jeg sa til ham at jeg ikke trodde noe på det, for en slik liten mann kan ikke gjøre så store stunt. Og i alle fall ikke kjøre motorsykkel på den måten. Nei, vi tuller ikke. Vi bare pynter litt på sannheten!