Etter noen strålende dager i ikke fullt så strålende Leeds (joda. Det var fint i Leeds altså, vi klager ikke) så var det liksom litt på tide å bevege våre hurtig voksende bakender videre oppover landet.
Før vi dro fikk vi med oss Leeds-Northampton på Elland Road, og hadde problemer med å kontrollere engasjementet vårt - det tar seg tross alt ikke helt gull ut å klemme til med gutturale brøl og "øi-øi-øi" med dype stemmer når det scores så lenge man sitter på ei pressetribune. Tror vi nøyde oss med at Ingunn brølte "jada, jada" ved et par store sjanser, mens jeg fikk velge mellom nervøs risting med beina eller iherdig peking til spillerne på hvor de burde spille ballen. Jeg valgte det siste.
Vel, det bør vel også nevnes at vi var de eneste i presserommet med samlet sett cirka 120 kilo bagasje. Rett etter kampen suste vi (eller mer humpet, stønnet, trillet og strevde oss) ned til stasjonen i Leeds, og vinka farvel til DENNE byen.
Togtur, femtimers sådan! Og hungrige som vi tross alt er, hadde vi hamstra passelig opp med mat, og klarte å begrense oss i omtrent tjue sekunder etter avgang før vi slang rundstykker, salat, bananer og epler opp på bordet. Sånn holdt vi det i grunnen gående på hele turen.
Vel, målet var i alle fall Sellafield, hvor jeg skal lage min reportasje. Planen er å dra opp hit for å snakke med folk, og møte de som er berørt av atomanlegget.
Jada, god plan det. Femtimers tur, med kjappstopp i Carlisle, hvor vi hang litt på en bar med en kar som nettopp hadde gjort ei britekvinne saftig gravid og lurte på hvordan han skulle fordufte unna det. Vi ga selvsagt ingen gode råd, men klappa ham litt småmedfølende på skuldra og mumla noe i retning av "sånn man reder ligger man", og "her må du nok bare stille, mann".
Toget fra Carlisle opp til Whitehaven var langt mindre enn en gjennomsnitts Oslo-trikk, og smekkfullt med Carlisle-supportere som feiret at de unngikk nedrykk. Og et eldre ektepar.
Som vi for øvrig kom i snakk med, og det viste seg da at denne mannen jobbet på Sellafield. Kona hans var kjempehyggelig, helt til hun spurte hva vi skulle oppe i huttiheita (som for øvrig også alle andre vi møter spør om), og vi sa vi var journalister. "Well, George, you know what to do now. ZIP IT", hvisla dama til mannen sin, og snurpet leppene saftig sammen. På dette tidspunkt fant vi ut det var best å avgrense samtalen, og det stilnet definitivt fra den andre kanten. Like før vi var fremme i Whitehaven tok jeg opp kameraet for å filme litt.
" GEORGE! SHE HAS A CAMERA! WATCH IT"!!!! ----- og så løp de bakerst i vogna. Vi satt lettere paff igjen, og med en snikende anelse om at journalister kanskje ikke BARE er velkomne i Sellafield......
Vel, David (den ene halvdelen av ekteparet vi bor hos) hentet oss på togstasjonen. 78 år gammel, i en gammel Ford, og med et lunt "Welcome, love", skjønte vi at dette kom til å bli gullere enn de grønneste skogene! Ingunn prøvde imidlertid å skvise ham ut av sjåførrollen da hun på godt norsk vis marsjerte rundt til bilens høyre side da han ba henne sette seg inn foran. "I think I`ll drive, love", kom det rolig fra bestefar, og en rødmende og trippende Ingunn satte ny pers i å løpe rundt biler for å komme seg over på riktig (eller feil) side. Så overveldet var vi av all denne venneligheten og så videre, at vi dro til med et par saftige "or" - endinger på spørsmålene våre, begge to.
Vel framme sto kona Mary i døra, godrund og trivelig med myke bollekinn, og tok i mot oss som om vi var lenge etterlengta døtre.
Og her bor vi staselig! Eget kjøkken, erkebritisk stue med peis og stoooore lenestoler. Soverommet vårt har to deeeeeilige digre senger, og badet vårt har varmekabler i gulvet - med tykt gulvteppe oppå. Aaaaaa, vi koste oss så mye i går kveld at vi regelrett glemte å dytte i oss kalorier!!!! Heftig.
Og vi sov godt! Ikke var vi redde for å få taket i hodet (jfr Leeds), ikke var vi redde for å få en BMI-tysker i huet (jfr London), eller en sengevæter i overkøya (også jfr London). Herlig!
Våkna til tidenes utsikt og David og Mary som pusla rundt nede. David kom til og med innom for å beklage på det dypeste at han ikke kunne kjøre oss rundt i dag.
Vi rusla ut, hilste på kuer og lovpriste sola, og gikk en herlig søndagtur - til puben. Det var klokka tolv i dag, og i skrivende stund sitter vi fortsatt her. Her er det internett!
Nå skal vi imidlertid hjem til Marys trygge favn og nyte livet. Gomle sjokolade og ligge på teppet på badet.
I morgen drar vi på lykke og fromme ut på landsbygda for å finne caser til reportasjen min, satser på at ikke alle flyker i panikk mens de skriker ZIP IT! ZIP IT!
(Og det skal bare nevnes, at akkurat i det vi satte siste punktum - eller utropstegn - i bloggen i kveld, kom kona fra toget inn på puben hvor vi sitter. Hun har ennå ikke fått øye på oss, men har med seg bikkja og mannen i hvert sitt bånd. Dette kan bli skandale - vi er spente på om de rømmer igjen! Følg med, følg med i morgendagens blogg)!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar