Så havnet vi i arresten...

På dette tidspunktet så ting fremdeles ikke så ille ut. Pelle Politibil er en venn. Men da Lillian sørget for bloggens blinkskudd, hoppet det to nye menn ut av bilen, iført skuddsikre vester og med håndjern og revolvere i beltet! Da la Lillian vekk kameraet...

Nesten!

For å ta et skritt av gangen.. Angående pubdama fra i går som vi lovte å følge opp; hun sendte Sellafield-ektemannen på toalettet og dro bikkja opp på fanget da hun omsider oppdaget oss to norske journalistene i det motsatte pubhjørnet! Deretter hvisket og tisket hun så åpenlyst som det er mulig, og pekte fiendtlig bort på oss.. "They are journalists from Norway. Be aware. ZIP IT! ZIP IT! ZIP ZIP ZIP IT!" Der røyk de potensielle kildene...

Noe som leder oss til dagens enda mindre trivelige hendelse. Lillian skriver som kjent om atomanlegget i Sellafield. Ettersom vi hadde noen ledige timer i formiddag (før puben vår åpnet kl 15!), forlot vi bondegårdsduften og blomsterengene hos Mary&David for å gjøre oss kjent rundt Sellafield. Og for å knipse litt bilder..

Men altså, det skulle vise seg å bli en smule mer problemfylt enn først antatt. Det første vi fikk øye på ved Sellafield var et 15 meter høyt piggtrådgjerde med overvåkingskameraer hver 10. meter. Som lidenskapelige "the Shawshank Redemption" fans, syntes vi det hele var ganske så trivelig. Litt sånn midt-inne-i-en Hollywood-film-og-kompis-med-Morgan-Freeman-stemning! Bortsett fra at dette ikke var i en film...

Vi fant derfor ut at det var lurt å holde oss på utsiden av gjerdet. Vi er ganske så fornuftige. Synes vi.

Men så begynte helvete... Etter å ha tuslet langs Auswitch-gjerdet i drøye 500 meter, kjørte en politibil forbi oss med blinkende blålys:
Ingunn: "Gøy! Tenk om vi får se noe action.. Stas."
Lillian: "Håper det er noen høykriminelle rett rundt neste sving."
Ingunn: "Johoi!"

Men så stoppet jaggu meg boys-in-blue noen meter - RETT foran oss i steden..
Lillian: "Ikke johoi!"

Joda, dette går fint, tenkte vi. En blåkledd, stutttjukk mann (som så riktig så godslig ut) ba om å få et par ord med oss. Ok, no problem! Så kom plutselig to snutemenn til; de så ikke riktig så godslige ut. Han ene var morsk og hadde en vorte på øyelokket, og han andre var halt og manglet langefingeren på venstre hånd. Disse hadde altså vært i en krig før...

Det som skulle være "et par ord", utviklet seg til å bli et 30 min langt avhør; Navn, personnummer, høyde, vekt, øyefarge, blodtype, beskrivelse av klær, skonummer, adresse i Norge, adresse i Sellafield, formål med reisen, antall reisedøgn, hvorfor vi er i Sellafield, hvorfor vi tar bilder av Sellafield, hva vi vet om Sellafield, hva vi ikke vet, hva vi får lov til å vite om Sellafield, hva vi ikke får lov til å vite..

Mens Lillian sto nokså bleik med øynene boret inn i revolveren til vorte-snuten, begynte jeg å resonnere meg fram til at de resterende dagene kom til å bli særdeles utrivelige - Jeg (Tony Soprano) og Lillian (Silvio Dante) - overvåket og etterlyst; Vips, så ligger en av oss på fortauet med en kule i panna..Ploff, så får man et balltre i skallen.. Eller, auu, så våkner man om morgenen uten nyre..!

Vorte-snuten skrev og skrev og skrev og skrev. Så hevet han det vorteløse øyebrynet, og tok en noe ekkel telefon:
"Hi, chief! I have two female Norwegians here. They say they are just out for a walk. Yeah right?! What do you want me to do with them?"

Stillhet..

"Ok! Right. No problem! Sure. I can handle it."

Så legger han på.
Jeg ser for meg at jeg må ringe pappa for å få han til å skaffe meg en ny nyre på nettet..
Lillian har tisset på seg for lengst...

Vortesnuten sier at han må låne førerkortene våre.. Han har blitt beordret om å registrere oss i det elektroniske politiregisteret i Storbritannia. Svarte fanken! Er det det samme som å få en prikk på rullebladet? Betyr det at vi nektes adgang til USA?

Jeg planlegger å løpe avgårde som en villmann for å unnslippe...Slim-fit olabuksa hindrer meg!
Lillian har urinert en gang til...

Å I SAVA (dette er kun for å bevise for min Kristiandsand-far at jeg FAKTISK kan sørlandsbanning).. Vi leverer fra oss førerkortene. De tre karene forsvinner inn i bilen; vorte-snuten taster inn på skjermen foran ved rattet, den fingerløse tar en telefon og den opprinnelig godslige (men som nå bare er en tafatt, stusselig etterpådilter) pirker seg i nesa.

"Federal marshals are so far up my ass I can taste Brylcreem!"

1 minutt går. 2 minutter. 5 minutter. 8 minutter. 15 minutter.
Det regner.
Vorte-snuten kommer ut, leverer tilbake de tilsynelatende normale (men som jeg mistenker er blitt injisert med usynlige båndopptakere og kameraer) førerkortene og slenger fram noen papirer med minimal og ulesbar skrift. Vi signerer. På hva? Det aner vi ikke...

"Ok, we´re done!"

Javel. Takk for det.

Så kjører vorte-snuten & co. Vi står igjen alene i regnet. Fulle av innvoller. Engstelige for å aldri komme til USA. Bombesikre på at det var "ZIP IT" dama fra toget og puben, som sladra til sikkerhetstjenesten i Sellafield om at journalister var på vei. Ekstremt klare for tidenes alkoholinntak. Takknemlige for at vi skal tilbake til bondegårdsduften og blomsterengene hos Mary&David i kveld.

Hvis vi kommer oss så langt...


Rett før politiavhøret begynner vi å ane at dette området er beregnet for tøffinger...