Hvooor er England? DER er det! DER er det!

... På googlemaps!

HVA er det vi har gjort. Hva ER det vi har gjort. Hva er DET vi har gjort. Hva er det VI har gjort. Hva er det vi HAR gjort. Hva er det vi har GJORT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Vi har latt våre kjære, elskede, herlige blogglesere i stikken. Vi har reist hjem. Hjem har vi reist, og tilbake sitter dere. De fleste tror sannsynligvis gjengene i Liverpool tok oss likevel, og stjal både nyrer og andre nyttige organer. Eller dere tror kanskje Poloen på feil side av veien fikk has på oss. Eller at flyet duppet nedom i Atlanterhavet.

Ingenting av dette skjedde. Neida, etter en aldeles HÅPLØS dag i nærheten av London fløy vi hjem. Med et kveldsfly, noe som tradisjonelt sett er skandale når det gjelder oss - på kvelden blir vi så voldsomt fnisete. (Forrige gang, da vi fløy hjem fra Edinburgh, endte det med at en gammel mann tok tak i kinnet mitt og ristet det alt han klarte da vi skulle gå av, mens han stirret Ingunn hardt inn i øynene. Denne gangen var det faktisk bare en asiat som reagerte på fjasebråket, ved å demonstrativt be flypersonalet om å få bytte sete for å komme seg unna. Flott, sa vi, mer plass til oss.

Vel! Den dagen vi dro, skulle vi ned til Wickham for å møte Neville Southall. Om morgenen tenkte vi at klokka ni var en fin tid å sjekke ut av hotellet på, slik at vi ville rekke den tretimers kjøreturen fra Liverpool til Wickham. Vel, vel. Turen tok fire timer, og vi måtte ringe Southall og melde om en times forsinkelse.

Da vi nesten var framme i Wickham, utenfor London, tok bensinen vår så slutt at vi ikke kunne ta sjansen på å kjøre helt fram. Derfor måtte vi langt ut i ødemarka for å finne en bensinstasjon, og ble enda mer forsinket.

De siste to milene til Wickham gikk på en smal vei, omtrent rett til værs. Så på bygda har vi sjelden vært før, og det sier litt for ei frøken som er oppvokst i grisgrendte deler av Sør-Trøndelag. Da vi endelig nådde sentrum, kjørte vi til fotballklubben Wickhams adresse, hvor vi skulle møte Southall.

Men se, der var det da ingen fotballbane. Bare en park med et par mål på. Vi begynte å spørre rundt, og fikk rede på at vi måtte tilbake til sentrum. Det skulle visstnok være en større stadion i nærheten. Vi kjørte tilbake, og ringte Southall for tredje gang denne dagen.

- Dere må ta opp gata som heter Hillsbottom, sa han. Vi prøvde å finne den på Tom (GPSen), men fant den ikke.

- Rett opp for stasjonen, sa Southall da vi ringte ham igjen. Vi så oss rundt, men der gikk ingen gate. I løpet av denne tiden hadde vi også spurt fire nye forbipasserende, men til ingen nytte. Så, til slutt trodde vi at vi var på sporet, og ringte Southall for å si at vi var på plass. Men han kunne ikke kjenne seg igjen i det idrettsanlegget som vi beskrev, så vi måtte kjøre videre. Igjen. Tilbake til den oppgitte adressen, så Ingunn sa til Southall at vi ville være der om cirka fem minutter.

Fem minutter senere så jeg meg nødt til å ringe den stakkars mannen.

- Hi Neville.

- Hi, where are you this time?

- This time, we have solved the problem, sa jeg.

Like før vi ringte hadde vi nemlig stoppet ei dame og spurt etter fotballstadionen i Wickham.

- Oh. We don`r really have a footballteam... But they have a really great one in High Wickham!

- ................................... High Wickham.........?

- Yeah. About ten miles from here!

Takkskarruha. Vi måtte altså stotrende forklare Southall at vi ikke bare var på villspor i nærheten av stadion, men at vi var på villspor på andre siden av London,og at intervjuet måtte avlyses. Det tok Everton-mannen heldigvis med et smil.

Etter denne fadesen fikk vi karret oss til Gatwick, etter å ha vært døden nær et par ganger på uforsvarlig smale veier på landsbygda i nærheten av Wickham.

Og dermed var vi på vei hjem. For denne gang. Trist, men sant.

Da vi kom hjem fikk Ingunn fasjonabel skyss opp til Kringsjå, mens jeg avsluttet turen med å kline til han svaksynte i X-Faktor med den digre sekken min, be drosjesjåføren skjerpe seg fordi han kjørte på HØYRE side av veien (han tok ikke den kritikken til seg) og rusle inn i dusjen med trusa på.

Vi takker for følget for denne gang! Og beretter samtidig om at vi er i full gang med å opprette en "helårsblogg" som vi skal knotte videre med.

Derfor, hasta la vista, bye bye - eller oink, oink, som Phil Neal pleier å si når han sier ha det til nordmenn.

Siste døgn i Liverpool..

..gikk ganske tungt:



Se og le, er le og overse!!

Bang doll (by hotel)!

(La oss starte med en tittelforklaring. På sørlandsk er bang doll = svarteste pokker).

Det var en gang to jenter som hadde oppført seg så slemt i England, at da de kom til Liverpool, ble de plassert på et asyl. Hotellansatte landet over hadde organisert seg i en slags gruppe, som krevde at de to jentene ble holdt under nøye overvåkning og kun fikk leve under særdeles kummerlige forhold. Da hotellene i Liverpool omtrent samtidig fikk en faks som beskrev de to jentene, valgte de straks ut det overnattingsstedet som passet best, nemlig Dolby "Hotel".

For å kamuflere den onde aksjonen, fortet de hotellansatte seg å legge Dolby ut som et hotell på internett, til en så billig penge at jentene bare måtte bite på kroken. Det gjorde de med letthet da de så tre netter på hotell til bare femhundrelappen hver, og av sted dro de.

Da Ingunn og Lillian så ankom Dolby "hotell" midt på dagen mandag, var det med optimisme i sinnet og et lyst syn på livet. Bak seg hadde de følt seg mer enn hjemme på Bewleys hotell i Leeds og snyltet seg til et kjempeopphold på Pinewood.

Nå var det slutt på moroa.

Da de to hatgjestene kom inn i resepsjonen på Dolby, forsøkte hotellpersonalet med en gang å snylte dem for litt ekstra penger, ved å påstå at transaksjonen fra Ingunns konto ikke hadde gått i orden. Men jentene var vante til å snylte på penger, og gjennomskuet raskt forsøket med sine sylskarpe hjerner. Romnøkler ble overlevert, og frokost ble nektet de to jentene.

Opp på rommet bar det, og da Ingunn lukket opp døra ble det raskt klart at hun og bagasjen neppe kunne gå inn samtidig. Gangen var mindre enn magesekken til Linni Meister, så Ingunn måtte ta en råsjans og sende trillekofferten på hjul inn først før hun selv ruslet etter. Lillian med sekken måtte tvinne seg meget intrikat inn for å få med både seg selv og det hun hadde på ryggen. Et kjapt blikk rundt i rommet konstaterte:

1. Køyeseng
2. Et bittelite bord i hjørnet
3. En pinnestol
4. Vindu dekket av måkeskitt
5. Grisete gulv
6. Ikke noe bad
7. Bad likevel. Men så ekstremt lite at det var vanskelig å få øye på.

Mens Ingunn la kofferten ned på den eneste gulvflaten som var stor nok til å romme den kvadratiske størrelsen på bagasjen, dyttet Lillian sekken sin inn i sprekken mellom senga og "badet". Deretter forsøkte Ingunn å skru på TVn, som aldri før hadde blitt skrudd på og derfor måtte søkes inn manuelt.

Inne på rommet luktet det sterkt av mugg, så jentene satte opp vinduet for å få inn litt luft. Men de måtte raskt lukke den igjen da ei særdeles velfødd måke var på full vei inn for å nappe til seg kjeksene de to jentene så raust hadde fått ved ankomsten.

Jentene sørget for raskt å komme seg ut av rommet for å utforske mer av Liverpool. Reastauranten i førsteetasje gjorde de om til kontor, og dagen gikk med til iherdig arbeid. Om kvelden ruslet jentene tilbake til rommet, og kunne ikke annet enn å krype opp i senga, da det ikke var plass til å stå en gang på hotellrommet. De byttet på å drikke vin av den kaffekoppen de hadde, og da Lillian skulle føne håret måtte Ingunn krype opp i øverkøya for å komme seg ut av veien.

Da jentene tok sin første tur på do, oppdaget de at de måtte sitte med beina langt inn i dusjen for å få plass. Vasken, i en delikat sterk rødfarge, var det eneste som virkelig var stort nok på badet. Toalettmappene sine måtte de henge på utgangsdøren, for på badet var det ikke plass da tannbørstene var lagt fram.

De to jentene forsøkte å gjøre asylet sitt så hyggelig som mulig, til tross for at de hotellansatte forsøkte å jage dem vekk, blant annet ved å sette skitne tallerkner inn på rommet deres. For å jage dem fra restauranten sørget de ansatte for å fore duer og måker like utenfor jentenes vindu, slik at det ble for bråkete for dem. Og så de at jentene var på vei opp for å jobbe, ja, så skrudde de av internettet.

Da jentene skulle legge seg, trakk de lakenet fra øverkøyen godt ned over kanten, slik at de fikk en hyggelig himmelseng ut av det. I lakenfoldene lagret de godsaker som jellybellys og nøtter, mens de sølte litt både her og der. Rundt midnattstider gjøv de løs på en times lang latterkrampe, som suste inn til naboene gjennom den to centimeter store sprekken under utgangsdøra.

Om morgenen den første dagen tenkte jentene på å dusje, men kom fram til at det ble for mye stress. Derfor gikk de rundt og stinket det neste døgnet, og fikk de hotellansatte til å mislike deres eksistens ytterligere. Om morgenen den andre dagen var de imidlertid nødt til å gjøre et hygienisk stunt, og Ingunn gikk derfor tappert inn i dusjen som førstemann den morgenen. I mellomtiden våknet Lillian av noe hun trodde var bomber og granater, men som i realiteten kun var Ingunn som forsøkte å vaske håret. På det vesle badet dunket hun borti det som var av vegger.

Etter en lang prosess var Ingunn ferdig, og det ble Lillian sin tur. Under en dusj som kun hadde to innstillinger, skoldende hett og isende kaldt, var det vanskelig å finne en god mellomting. Mens Lillian forsøkte å få sjampoen ut av håret, klistret dusjforhenget seg til henne som fluepapir på en blomsterflue en dampende heit sommerdag. Etter mye banning, dunking og roping, kom jentene vaklende rimelig nydusjete ned i frokostsalen.

De bestemte seg for å forsøke å være så hyggelige som mulig mot de hotellansatte, slik at de kanskje ble litt bedre likt. Derfor KJØPTE de hver sin kaffe og satte seg stille ned i restauranten for å jobbe - men stillheten ble brått brutt da Ingunn nappet i rullegardinet for å bli kvitt sola. I stedet for at mørket senket seg over jentenes PC-skjermer, kom hele rullegardinen, cirka to meter i bredde, susende ned fra taket. Den sneiet jentenes henholdsvis venstre og høyre øre, før den smalt i gulvet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra alle de ansatte.

"Whats going on in there?" spurte den ene.
"It just....fell down", sa jentene. Uskyldige som de faktisk var i denne hendelsen kom de seg ikke til å si mer, og vaktmesteren måtte hentes for å få rullegardinen på plass igjen.

Jentene reiste ut for å møte Phil Neal, noe de klarte med nød og neppe til tross for svært tøff trafikk. Etterpå tok de en tur ut til nabolaget hvor Wayne Rooney vokste opp, og sto og beundret barndomshuset hans da ei dame med en hund dukket opp.

"Hva gjør dere her?", spurte hun (naturlig nok på engelsk).
"Vi ser på nabolaget til Rooney", svarte vi som sant var.
"Dere bør komme dere vekk så fort som mulig. Dette området er det verste i hele Liverpool etter mørkets frambrudd. I kveld blir det gjengoppgjør", sa damen.

Jentene tok derfor med seg det de hadde, og begynte å rusle mot bilen.

"Hva gjør dere her?", spurte et ungt par.
"Vi bare ser oss om", svarte vi.
"Vær forsiktige, og kom dere unna NÅ", sa paret.

Da dro jentene hjem, og var svært så fornøyde med å ha alle nyrene i behold og null riper i lakken på bilen.

Den siste kvelden på "hotellet" flyttet halve Italia inn i jentenes etasje, og de fant derfor ut at det var på tide å reise videre til London. De hotellansatte feiret dette med å stenge hotellet og gå ut for å få seg en kjempefest.

BANG DOLL(by hotell).

Og snipp, snapp, snute, så var jentene snart ute.

Se og le - eller le og overse!!

En litt forsinket videosnutt fra Ingunn & Slovenia. Teknologien er noget på hell i Liverpool ettersom vaskedama snubla i den trådløse ruteren.

OPP med lyden!!

Nå farer vi straks ut for å møte David Fairclough på Anfield-gresset! Ok ettermiddag..

Enjoy, Norge!

Det finnes en veldig, veldig sliten mann i Manchester i dag...

... og det er mannen som administrerte prøverommene på butikken Republic på Trafford Centre. Da Ingunn kom tilbake for sjette gang i dag sa han faktisk "last time? Yeah, right. See you soon..." med et meget anstrengt smil på leppene. Da hadde Ingunn og jeg faktisk vært på den samme butikken i rundt to timer, og prøvd alt som var der bortsett fra billigkroken. Og alt det vi ikke ville ha, måtte mannen rydde vekk etter oss.

Det som skulle være en svipptur for å se Trafford Centre endte med en sjutimers shoppingøkt. Senteret var enormt - Oslo City kunne sklidd ned bak matdisken på Selfridges. (Det gjorde for øvrig vi også, for å dytte i oss thai-ris etter fire timer på shoppingkjøret.

Dagens mest brukte frase: "Vi kan jo bare titte innom...".

Etter shoppingrunden måtte vi få hjelp av en skallet britisk mann for å få fylt bensin, da VISA-kortene nok en gang takka for laget, og det på et svært kritisk bensintank-tidspunkt. Vi satte dermed alle kluter til, kastet på det lange lyse håret og fikk fylt bensin for 20 pund. Thank you!

Ellers er det bare å hygge seg med en særdeles vasete videofilm fra diverse hendelser i dagens blogg. Se og le, eller le og overse.

Vent litt................. Nå lukter det sjukt, sjukt svidd her et sted!!!!!!!!! Hjelpe meg!!!!!! Her er det bare å evakuere!!!!!!!!!!!

Eller... vent litt. Det er bare VISA-kortene våre. So long!