Hvooor er England? DER er det! DER er det!

... På googlemaps!

HVA er det vi har gjort. Hva ER det vi har gjort. Hva er DET vi har gjort. Hva er det VI har gjort. Hva er det vi HAR gjort. Hva er det vi har GJORT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Vi har latt våre kjære, elskede, herlige blogglesere i stikken. Vi har reist hjem. Hjem har vi reist, og tilbake sitter dere. De fleste tror sannsynligvis gjengene i Liverpool tok oss likevel, og stjal både nyrer og andre nyttige organer. Eller dere tror kanskje Poloen på feil side av veien fikk has på oss. Eller at flyet duppet nedom i Atlanterhavet.

Ingenting av dette skjedde. Neida, etter en aldeles HÅPLØS dag i nærheten av London fløy vi hjem. Med et kveldsfly, noe som tradisjonelt sett er skandale når det gjelder oss - på kvelden blir vi så voldsomt fnisete. (Forrige gang, da vi fløy hjem fra Edinburgh, endte det med at en gammel mann tok tak i kinnet mitt og ristet det alt han klarte da vi skulle gå av, mens han stirret Ingunn hardt inn i øynene. Denne gangen var det faktisk bare en asiat som reagerte på fjasebråket, ved å demonstrativt be flypersonalet om å få bytte sete for å komme seg unna. Flott, sa vi, mer plass til oss.

Vel! Den dagen vi dro, skulle vi ned til Wickham for å møte Neville Southall. Om morgenen tenkte vi at klokka ni var en fin tid å sjekke ut av hotellet på, slik at vi ville rekke den tretimers kjøreturen fra Liverpool til Wickham. Vel, vel. Turen tok fire timer, og vi måtte ringe Southall og melde om en times forsinkelse.

Da vi nesten var framme i Wickham, utenfor London, tok bensinen vår så slutt at vi ikke kunne ta sjansen på å kjøre helt fram. Derfor måtte vi langt ut i ødemarka for å finne en bensinstasjon, og ble enda mer forsinket.

De siste to milene til Wickham gikk på en smal vei, omtrent rett til værs. Så på bygda har vi sjelden vært før, og det sier litt for ei frøken som er oppvokst i grisgrendte deler av Sør-Trøndelag. Da vi endelig nådde sentrum, kjørte vi til fotballklubben Wickhams adresse, hvor vi skulle møte Southall.

Men se, der var det da ingen fotballbane. Bare en park med et par mål på. Vi begynte å spørre rundt, og fikk rede på at vi måtte tilbake til sentrum. Det skulle visstnok være en større stadion i nærheten. Vi kjørte tilbake, og ringte Southall for tredje gang denne dagen.

- Dere må ta opp gata som heter Hillsbottom, sa han. Vi prøvde å finne den på Tom (GPSen), men fant den ikke.

- Rett opp for stasjonen, sa Southall da vi ringte ham igjen. Vi så oss rundt, men der gikk ingen gate. I løpet av denne tiden hadde vi også spurt fire nye forbipasserende, men til ingen nytte. Så, til slutt trodde vi at vi var på sporet, og ringte Southall for å si at vi var på plass. Men han kunne ikke kjenne seg igjen i det idrettsanlegget som vi beskrev, så vi måtte kjøre videre. Igjen. Tilbake til den oppgitte adressen, så Ingunn sa til Southall at vi ville være der om cirka fem minutter.

Fem minutter senere så jeg meg nødt til å ringe den stakkars mannen.

- Hi Neville.

- Hi, where are you this time?

- This time, we have solved the problem, sa jeg.

Like før vi ringte hadde vi nemlig stoppet ei dame og spurt etter fotballstadionen i Wickham.

- Oh. We don`r really have a footballteam... But they have a really great one in High Wickham!

- ................................... High Wickham.........?

- Yeah. About ten miles from here!

Takkskarruha. Vi måtte altså stotrende forklare Southall at vi ikke bare var på villspor i nærheten av stadion, men at vi var på villspor på andre siden av London,og at intervjuet måtte avlyses. Det tok Everton-mannen heldigvis med et smil.

Etter denne fadesen fikk vi karret oss til Gatwick, etter å ha vært døden nær et par ganger på uforsvarlig smale veier på landsbygda i nærheten av Wickham.

Og dermed var vi på vei hjem. For denne gang. Trist, men sant.

Da vi kom hjem fikk Ingunn fasjonabel skyss opp til Kringsjå, mens jeg avsluttet turen med å kline til han svaksynte i X-Faktor med den digre sekken min, be drosjesjåføren skjerpe seg fordi han kjørte på HØYRE side av veien (han tok ikke den kritikken til seg) og rusle inn i dusjen med trusa på.

Vi takker for følget for denne gang! Og beretter samtidig om at vi er i full gang med å opprette en "helårsblogg" som vi skal knotte videre med.

Derfor, hasta la vista, bye bye - eller oink, oink, som Phil Neal pleier å si når han sier ha det til nordmenn.

Siste døgn i Liverpool..

..gikk ganske tungt:



Se og le, er le og overse!!

Bang doll (by hotel)!

(La oss starte med en tittelforklaring. På sørlandsk er bang doll = svarteste pokker).

Det var en gang to jenter som hadde oppført seg så slemt i England, at da de kom til Liverpool, ble de plassert på et asyl. Hotellansatte landet over hadde organisert seg i en slags gruppe, som krevde at de to jentene ble holdt under nøye overvåkning og kun fikk leve under særdeles kummerlige forhold. Da hotellene i Liverpool omtrent samtidig fikk en faks som beskrev de to jentene, valgte de straks ut det overnattingsstedet som passet best, nemlig Dolby "Hotel".

For å kamuflere den onde aksjonen, fortet de hotellansatte seg å legge Dolby ut som et hotell på internett, til en så billig penge at jentene bare måtte bite på kroken. Det gjorde de med letthet da de så tre netter på hotell til bare femhundrelappen hver, og av sted dro de.

Da Ingunn og Lillian så ankom Dolby "hotell" midt på dagen mandag, var det med optimisme i sinnet og et lyst syn på livet. Bak seg hadde de følt seg mer enn hjemme på Bewleys hotell i Leeds og snyltet seg til et kjempeopphold på Pinewood.

Nå var det slutt på moroa.

Da de to hatgjestene kom inn i resepsjonen på Dolby, forsøkte hotellpersonalet med en gang å snylte dem for litt ekstra penger, ved å påstå at transaksjonen fra Ingunns konto ikke hadde gått i orden. Men jentene var vante til å snylte på penger, og gjennomskuet raskt forsøket med sine sylskarpe hjerner. Romnøkler ble overlevert, og frokost ble nektet de to jentene.

Opp på rommet bar det, og da Ingunn lukket opp døra ble det raskt klart at hun og bagasjen neppe kunne gå inn samtidig. Gangen var mindre enn magesekken til Linni Meister, så Ingunn måtte ta en råsjans og sende trillekofferten på hjul inn først før hun selv ruslet etter. Lillian med sekken måtte tvinne seg meget intrikat inn for å få med både seg selv og det hun hadde på ryggen. Et kjapt blikk rundt i rommet konstaterte:

1. Køyeseng
2. Et bittelite bord i hjørnet
3. En pinnestol
4. Vindu dekket av måkeskitt
5. Grisete gulv
6. Ikke noe bad
7. Bad likevel. Men så ekstremt lite at det var vanskelig å få øye på.

Mens Ingunn la kofferten ned på den eneste gulvflaten som var stor nok til å romme den kvadratiske størrelsen på bagasjen, dyttet Lillian sekken sin inn i sprekken mellom senga og "badet". Deretter forsøkte Ingunn å skru på TVn, som aldri før hadde blitt skrudd på og derfor måtte søkes inn manuelt.

Inne på rommet luktet det sterkt av mugg, så jentene satte opp vinduet for å få inn litt luft. Men de måtte raskt lukke den igjen da ei særdeles velfødd måke var på full vei inn for å nappe til seg kjeksene de to jentene så raust hadde fått ved ankomsten.

Jentene sørget for raskt å komme seg ut av rommet for å utforske mer av Liverpool. Reastauranten i førsteetasje gjorde de om til kontor, og dagen gikk med til iherdig arbeid. Om kvelden ruslet jentene tilbake til rommet, og kunne ikke annet enn å krype opp i senga, da det ikke var plass til å stå en gang på hotellrommet. De byttet på å drikke vin av den kaffekoppen de hadde, og da Lillian skulle føne håret måtte Ingunn krype opp i øverkøya for å komme seg ut av veien.

Da jentene tok sin første tur på do, oppdaget de at de måtte sitte med beina langt inn i dusjen for å få plass. Vasken, i en delikat sterk rødfarge, var det eneste som virkelig var stort nok på badet. Toalettmappene sine måtte de henge på utgangsdøren, for på badet var det ikke plass da tannbørstene var lagt fram.

De to jentene forsøkte å gjøre asylet sitt så hyggelig som mulig, til tross for at de hotellansatte forsøkte å jage dem vekk, blant annet ved å sette skitne tallerkner inn på rommet deres. For å jage dem fra restauranten sørget de ansatte for å fore duer og måker like utenfor jentenes vindu, slik at det ble for bråkete for dem. Og så de at jentene var på vei opp for å jobbe, ja, så skrudde de av internettet.

Da jentene skulle legge seg, trakk de lakenet fra øverkøyen godt ned over kanten, slik at de fikk en hyggelig himmelseng ut av det. I lakenfoldene lagret de godsaker som jellybellys og nøtter, mens de sølte litt både her og der. Rundt midnattstider gjøv de løs på en times lang latterkrampe, som suste inn til naboene gjennom den to centimeter store sprekken under utgangsdøra.

Om morgenen den første dagen tenkte jentene på å dusje, men kom fram til at det ble for mye stress. Derfor gikk de rundt og stinket det neste døgnet, og fikk de hotellansatte til å mislike deres eksistens ytterligere. Om morgenen den andre dagen var de imidlertid nødt til å gjøre et hygienisk stunt, og Ingunn gikk derfor tappert inn i dusjen som førstemann den morgenen. I mellomtiden våknet Lillian av noe hun trodde var bomber og granater, men som i realiteten kun var Ingunn som forsøkte å vaske håret. På det vesle badet dunket hun borti det som var av vegger.

Etter en lang prosess var Ingunn ferdig, og det ble Lillian sin tur. Under en dusj som kun hadde to innstillinger, skoldende hett og isende kaldt, var det vanskelig å finne en god mellomting. Mens Lillian forsøkte å få sjampoen ut av håret, klistret dusjforhenget seg til henne som fluepapir på en blomsterflue en dampende heit sommerdag. Etter mye banning, dunking og roping, kom jentene vaklende rimelig nydusjete ned i frokostsalen.

De bestemte seg for å forsøke å være så hyggelige som mulig mot de hotellansatte, slik at de kanskje ble litt bedre likt. Derfor KJØPTE de hver sin kaffe og satte seg stille ned i restauranten for å jobbe - men stillheten ble brått brutt da Ingunn nappet i rullegardinet for å bli kvitt sola. I stedet for at mørket senket seg over jentenes PC-skjermer, kom hele rullegardinen, cirka to meter i bredde, susende ned fra taket. Den sneiet jentenes henholdsvis venstre og høyre øre, før den smalt i gulvet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra alle de ansatte.

"Whats going on in there?" spurte den ene.
"It just....fell down", sa jentene. Uskyldige som de faktisk var i denne hendelsen kom de seg ikke til å si mer, og vaktmesteren måtte hentes for å få rullegardinen på plass igjen.

Jentene reiste ut for å møte Phil Neal, noe de klarte med nød og neppe til tross for svært tøff trafikk. Etterpå tok de en tur ut til nabolaget hvor Wayne Rooney vokste opp, og sto og beundret barndomshuset hans da ei dame med en hund dukket opp.

"Hva gjør dere her?", spurte hun (naturlig nok på engelsk).
"Vi ser på nabolaget til Rooney", svarte vi som sant var.
"Dere bør komme dere vekk så fort som mulig. Dette området er det verste i hele Liverpool etter mørkets frambrudd. I kveld blir det gjengoppgjør", sa damen.

Jentene tok derfor med seg det de hadde, og begynte å rusle mot bilen.

"Hva gjør dere her?", spurte et ungt par.
"Vi bare ser oss om", svarte vi.
"Vær forsiktige, og kom dere unna NÅ", sa paret.

Da dro jentene hjem, og var svært så fornøyde med å ha alle nyrene i behold og null riper i lakken på bilen.

Den siste kvelden på "hotellet" flyttet halve Italia inn i jentenes etasje, og de fant derfor ut at det var på tide å reise videre til London. De hotellansatte feiret dette med å stenge hotellet og gå ut for å få seg en kjempefest.

BANG DOLL(by hotell).

Og snipp, snapp, snute, så var jentene snart ute.

Se og le - eller le og overse!!

En litt forsinket videosnutt fra Ingunn & Slovenia. Teknologien er noget på hell i Liverpool ettersom vaskedama snubla i den trådløse ruteren.

OPP med lyden!!

Nå farer vi straks ut for å møte David Fairclough på Anfield-gresset! Ok ettermiddag..

Enjoy, Norge!

Det finnes en veldig, veldig sliten mann i Manchester i dag...

... og det er mannen som administrerte prøverommene på butikken Republic på Trafford Centre. Da Ingunn kom tilbake for sjette gang i dag sa han faktisk "last time? Yeah, right. See you soon..." med et meget anstrengt smil på leppene. Da hadde Ingunn og jeg faktisk vært på den samme butikken i rundt to timer, og prøvd alt som var der bortsett fra billigkroken. Og alt det vi ikke ville ha, måtte mannen rydde vekk etter oss.

Det som skulle være en svipptur for å se Trafford Centre endte med en sjutimers shoppingøkt. Senteret var enormt - Oslo City kunne sklidd ned bak matdisken på Selfridges. (Det gjorde for øvrig vi også, for å dytte i oss thai-ris etter fire timer på shoppingkjøret.

Dagens mest brukte frase: "Vi kan jo bare titte innom...".

Etter shoppingrunden måtte vi få hjelp av en skallet britisk mann for å få fylt bensin, da VISA-kortene nok en gang takka for laget, og det på et svært kritisk bensintank-tidspunkt. Vi satte dermed alle kluter til, kastet på det lange lyse håret og fikk fylt bensin for 20 pund. Thank you!

Ellers er det bare å hygge seg med en særdeles vasete videofilm fra diverse hendelser i dagens blogg. Se og le, eller le og overse.

Vent litt................. Nå lukter det sjukt, sjukt svidd her et sted!!!!!!!!! Hjelpe meg!!!!!! Her er det bare å evakuere!!!!!!!!!!!

Eller... vent litt. Det er bare VISA-kortene våre. So long!

Drømmenes teater, herlig flaks og fulle mager

Så slue har vi vært i dag! Sykt slue!







Van der Sar, som pleier være Faan der Sar når n slepper inn mål, får en smule oppvarming.

Jaja, her ser du gutta våre. Etter kampen gikk vi ut og tok en øl sammen, alle mann.

Reveenka og kompanjongen. Forklaring følger.

NÅ er det tunge tilstander i Manchester. Mest tungt er det faktisk i magene våre, hvor det akkurat nå er vanvittig mye mat, spist på overtid i restauranten, servert av en hotellansatt som selvsagt allerede har lagt oss for hat - Zilvia med Z.

Men, jeg føler det viktigste bør komme først. I kveld var det 75 320 tilskuere på Old Trafford. For å si det slik - uten midtnorsk og østlandsk innslag på North Stand, hadde tallet vært bare snaue 75 318. For dissa jentene, dissa stinne, mette, slitne og lykkelige jentene, har nok en gang sett Manchester United banke gørra ut av Tottenham, og denne gangen fra orkesterplass!

Selvsagt skjedde ikke dette uten dramatikk. Det skulle bare mangle med skandalegjengen på tur. Dagen i dag startet med at vi slepte oss opp av senga ved åttetiden, siden vi skulle møte Eddie Gray på Elland Road i titiden. Verdensvante som vi mildt sagt har blitt med venstrekjøring, klarte vi oss nesten uten GPS for å finne ut av byen og fram, og vel framme sto Gray og venta på oss.

Etter dette dro vi for å sjekke ut, og da vi tok bilen ut av parkeringskjelleren for siste gang, skulle vi vel etter alt å dømme ha betalt rundt 30 pund. Men da Ingunn, heretter kalt Reveenka for sin sluhet, rusla opp i resepsjonen for å spørre om de ikke kunne åpne bommen for å slippe vår snertne Polo ut, sa hun ganske enkelt: "We have payed, altså". Og dama i resepsjonen så Reveenka inn i øynene, klarte ikke å få øye på noe annet enn pur naivitet, og åpna bommen med et smil. (Merk: 30 pund spart).

Vel! Fulle av godt humør suste vi videre mot Manchester, som er neste stopp på reiseruta. Like før avreise hadde vi booka et rom via internett på et hotell "like utenfor byen". Vel, etter å ha kjørt langt om lenge og lenger enn langt, kom vi ut på den pureste landsbygd man kan tenke seg. "Om tre hundre meter er du framme", sa vår gode venn TomTom i frontruta, og jammen var vi det. Men hotellet hadde aldri hørt om noen Holden, og dersom vi skulle bestille to netter på direkten, måtte vi betale 240 pund for to netter, uten frokost. Men Reveenka og kompanjongen hennes hadde sett at booking.com hadde hotellrom for halve prisen på dette hotellet - inklusive treretters middag og to frokoster. Under påskudd av å skulle "sjekke mailen for å se om bookingen har gått i fisk", var jentene lynraske med å gå inn på nettet og bestille på nytt, for så å få en solid pakke for en usselt liten penge. (Merk: 120 pund spart).

Veivante som vi er, satte vi oss deretter i Poloen og suste ut mot Old Trafford, med det mål for øye å få kjøpt billetter på billettkontoret. Kjappe på labben er vi ikke (ikke en gang reveenka, som jo har labber), så billetter hadde vi ikke. Men da vi kom dit, hadde funnet parkering og brøyta oss fram blant skrålende United-fans, fikk vi den tunge beskjeden om at alt var utsolgt. Triste til sinns labba vi oppover igjen og passerte alle de som desperat forsøkte å kjøpe billetter. Mens Reveenka tørka noen tårer, fikk jeg plutselig høre "well, I wonder if someone would buy these tickets.." like bortenfor. "Yes, yes, we will", sa jeg, og Reveenka lurte på hva jeg drev med, som stormet bort til ukjente menn på denne måten. For 120 pund kunne mannen gi oss billetter på rad 13, noen få skarve meter bak det mektige bakhodet på Ferguson. "Ja", sa vi, "flott", sa billettselgeren, og slått av vår egen vanvittige flaks overså vi alle advarende pekefingre om å kjøpe noe på svartebørs, og dro med oss vår unge og ivrige selger, og vår eldre, hyggelige selger nummer to, bort til minibankkøen. Der sto vi i en halvtime for å få tatt ut penger - og da det endelig ble vår tur, virket verken mitt eller Reveenkas VISA-kort. Skandale!! Med gråten i halsen og fukt i øyekroken gikk vi bort til selgerne igjen, og den unge ivrige sa takk for laget og ville gå. Men den eldre, hyggelige, minnet ham på at vi hadde reist helt fra Norge, akkompagnert av ivrige nikk fra oss. For å få tatt ut penger måtte vi helt inn til byen, og da selgerne foreslo vi kunne ta bussen, var vi nesten på gråten igjen. Kampstart var jo om en time! Da sa den eldre, hyggelige selgeren: "Look. I`ll take you there. In my car". Nok en gang overså vi alle advarende pekefingre om å kjøre bil med fremmede menn, og satte oss villig på. Rundt i byen bar det, og penger fikk vi tatt ut. Vi turte så klart ikke si at vi selv hadde en bil i nærheten, i frykt for å måtte kjøre et sted vi aldri ville funnet. Dessuten hadde vi allerede sneket oss til en parkeringsplass i ei bakgate, og unngått parkeringsavgiften. (Merk: ti pund spart).

Dermed var vi der!! Først gikk vi i demonstrasjonstog mot Glazers og brant gule og grønne lys, før vi havnet inne på stadion, på orkesterplass. Linet opp på North Stand, med Evra, Nani og Berbatov triksende noen meter nedenfor. Heiiiilaaage Hilda, som vi sang Glory Glory!!!

Like før pause dundra Vidic inn 1-0, og dundra samtidig oss til himmels. Og mot slutten av kampen så var Nani jammen meg råfrekk, Gomes trodde det var frispark og skulle spille ballen ut, men Nani, vår mann, VÅR MANN, snappa den og netta. 2-0!! Etter kampen sang vi med våre medfans, og fant med nød og neppe igjen bilen vår. (Som så vidt overlevde dagen etter at en brannbil var skikkelig på vidvanke og kjørte feil i ei rundkjøring. Heldigvis råbulka han bilen FORAN oss, ikke oss).

Vel tilbake til hotellet sørga vi for å rusle rett i middagssalen, og spiste gratis middag. Samtidig var det ingen som noterte seg at Reveenka og kompanjongen kun skulle ha EN middag gratis, så vi får to. (Merk: 50 pund spart).

Siden vi allerede er så godt i gang med å legge oss ut med hotellfolk, startet vi like greit på igjen nå også. Middagsserveringen var fram til ni, og vi kom til hotellet kvart på ni. Og serveringsdamen, Zilvia med Z, hadde nok planlagt å gå hjem tre minutter over ni og hanke inn godteri med ungene sine på Halloween. Det ble det ingenting av med oss i huset. Som de eneste i en VELDIG fin restaurant, var det hardt for Zilvia med Z å skulle ta seg av kun oss. Allerede på forretten, da jeg bare var halvferdig med med maten, kom hun og spurte: "Da er dere vel kanskje ferdige med den?". "Nejjj", sa jeg mens det sprutet brødsmuler ut av munnen min.

Under hovedretten tok hun oppstilling borte i den andre siden av lokalet, og stirret hardt på oss mens vi spiste. Da en kollega av henne passerte, kikket hun på klokka, sa noe til henne og pekte på oss mens hun ristet på hodet. Før dette skjedde hadde Ingunn forsiktig nevnt at hun var allergisk mot gluten, da så hun bare på henne og hevet på øyenbrynene mens hun mumlet "of course"...

Videre fortsatte hun å kalle inn kolleger for å se på oss og riste på hodet, før hun kom og tok hovedretten før vi helt var ferdige. Etter ei stund kom hun tilbake og spurte med sammenbitte tenner om vi skulle ha dessert. "Ja", gliste vi. Øynene hennes utvidet seg tre centimetre i hver retning, før det eskalerte helt da Reveenka spurte hva som var uten gluten. Omtrent tre sekunder etter at desserten var bestilt, var den på bordet. Da kom også Zilvia med Z med en kvittering vi måtte skrive under på, fordi "klokka var jo allerede ti", som hun sa.

I morgen skal hun servere under frokosten, som varer til ti. Vi skal komme fem på ti. Ingen grunn til noe annet, slik vi ser det!

(Merk dagens totale sparing: 210 pund)

Slovenia and I - in pictures

Slovenia med turens første Guinness på turens første pubb. Magisk.

Ett stykk skeptisk Opsal da Chris Kamara nærmer seg 20 minutter forsinka..

Slovena stapper ansiktet ned i glasset og gliser: "Flaks at ikke Kammy er her nå." Men vips - så står sjefen sjøl rett foran oss og flirer. Crazy Norwegians girls...


Simon Collins (til høyre)!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! En fotball-kilde som har sjarmert oss som handy-man og privatsjåfør her i Leeds.

Simon Collins (til venstre)!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Denne gjengen i Manchester City er ledere f0r 20 håndplukka 5-åringer som er på god vei til å havne i Premier League og bli nye Rooney'er og Beckham'er når de vokser seg gamle nok til å kjøre bil på feil side av veien...

I dag traff vi tidligere Leeds United-stjerne Peter Lorimer på puben hans The Commercial i Leeds. Ganske morsk type, men da Slovenia og jeg kom blomstrende inn smilte han litt skjevt hvis man så nøye etter. På den ene veggen hang en knekt langrennski. Den hadde vært under foten til Frode Estil i Torino-OL 2006, men knakk etter få meter på duathlon. Hele Norge gispa, men Estil stod fram som et ekte mannfolk og kjempa seg inn til sølv med bare nevene. Nesten.

La oss skåle for det, Norge!

Lillian har ikke så altfor stor tro på at vi kommer oss levende gjennom neste rundkjøring.

Men joda.

Slovenia på en normal dag.

DET ALLER HELLIGSTE!!!

Pappa Holden sin GPS! Det finnes ikke ord for hvor spinnvilt glade vi er i denne dingsen. Det finnes heller ikke ord for hvor sprø vi blir av:

"Snart avkjøring til venstre"

"Enda mer snart avkjøring til venstre"

"Nå nærmer det seg virkelig snart avkjøring til venstre"

"Nå nærmer det seg enda mer virkelig snart avkjøring til venstre"

"Avkjøring NÅ"

"Dere bomma. Snu fort."

Heartbeat - why do you miss when my baby kisses me

Heartbeat - why does a love kiss stay in my memory
Heartbeat - why do you skip when my baby's lips meet mine

"Syng med den stemmen du har", sa Slovenia da vi kjørte gjennom utkants-Leeds, og så ble det allsang.


Dette er vår nye onkel - Terry McDermott på Huddersfield stadion (Liverpool-legende!) Vi hadde opprinnelig fått lov til å stille noen få og kjappe spørsmål, men Terry syntes det var så trivelig med norske jenter på besøk at han spanderte en hel time.

Onkel-Terry og Slovenia

Huddersfield. Denne stadion tilhører et League One-lag (norsk 2.divisjon), men er større enn Lerkendal.

Onkel-Terry og jeg leker på gresset.

PARKERING: Forsøk 1

PARKERING: Forsøk 2

I say no more

...

I dag slo vi på stortromma og gikk for 3-retters middag på hotellet! Makrell- og andefilét til forrett, kylling surra i bacon m/ rødvinssaus til hovedrett og marengs med krem og friske bringebær til dessert.

Lillian var litt uheldig med marengsen, som hun mente hadde hardhetsgrad på høyde med en murstein. Etter noen mislykkede forsøk på å dele biten opp med skjea, tok tålmodigheten (i den grad det lille Slovenia-snevet av ro kan kalles tålmodighet) brått slutt. Lillian tok sats fra stående stilling, dundret til med skjea og traff det vesle kakestykket midt på. Stakkars marengsen eksploderte, og inne fra kjøkkenet ropte kokken til hovmesteren: "Hey, is somebody shooting out there??"

Joda, om jentene fra Norge har ledd godt før, var det SKANDALE nå. Bedre ble det ikke av at hovmesteren vår enda ikke var konfirmert og tydeligvis hadde sklidd nedi toalett-skåla, for såå blomsterspray luktet han. Heilage holage Hilda.

I morgen går turen til Manchester for fotballkamp og nye intervjuer.

Sov godt, Norge!