I dag våknet vi opp til vår egen sak om Hangeland som forsideoppslag på VGNett! Slettes ikke dumt... (http://www.vg.no/sport/fotball/engelsk/artikkel.php?artid=542283)
PUR GLEDE.. To små ord, men likevel så dekkende. Sååååå dekkende! For heilage hilda for en dag!
WATT OPP LYDEN: Fordi de elleville opplevelsene under kampen umulig kan gjengis verbalt, har vi gjort et lite forsøk på å formidle en liten dott av stemningen visuelt. På en måte...
Ja, nå er vi to norske jentene tilbake på hotellrommet etter ManU-Tottenham på Trafford; med supporterdrakter delvis tilgriset av øl, med oppraspete struper og grove gurglelyder etter vill og ekstatisk skriking av både kjente og ukjente supportersanger, med flassete og røde håndflater fullstendig ødelagt av vannblemmer, med blåmerker og skrubbsår på diverse kroppsdeler etter å ha blitt offer for temperamentet til vaskeekte blodfan med ukontrollerte armbevegelser, med kyssemerker på kinnet etter å ha blitt kompis med en 50-åring på raden foran oss (som etter 4-2 målet snudde seg og betraktet mine akrobatiske sprell og tårevåte øyne, før han sa "You crazy woman!"), med en noget redusert hørekapasitet, med en ganske så digg følelse av å være en del av en god-stemning-vennegjeng på 70.000 rødkledde og ikke minst; med vissheten om at ManU lekte med de små hvite!
Nærmere lykke kommer man ikke!
Et par timer før kampen tok vi oss like greit en svipptur innom presseavdelingen på Old Trafford, noe vennen vår fra i går, BBC-Steve fra Radio Manchester, fikset for oss! Vi fikk sitte i kantina og drikke kaffe sammen med garva fotballjournalister fra ALLE de største mediene; Som de eneste to individene av hunnkjønn... Og som de eneste to under 40 år... Deretter intervjuet vi tidligere ManU-spiller Arthur Albinson, og det gjorde vi inne på pressekonferanserommet til sjefen selv, Sir Alex Ferguson. En smule stas!
Så presset vi oss inn blant ølmagene i ManU-puben en halvtimes tid for å legge an en passende Guinness-bart, bælje ut noen "Gloooory, glooory Man United"-fraser og for å sniffe inn seierslukta! Og det luktet...seier...
Selve kampen husker jeg ikke så mye ifra.. Alt jeg klarte å absorbere gjennom mine tårevåre iris var en slags eneste stor mølje av noe rødt og deilig. Ingunn-kroppen (som i 90 minutter var totalt avskilt fra Ingunn-hjernen) var fullstendig ukontrollerbar og ulydig. Det var også Lillian-kroppen. De flakset og klasket omkring med knyttnever, armer og bein, svinset med håret, bannet og fucket og pekte og glodde og grein! 5 -2 for helvete. Da er det lov!
Her er vi i Sir Alex Fergusons pressekonferansserom på Old Trafford, for et intervju med Arthur Albinson (som faktisk også spilte to sesonger for Molde!) Koselig mann.
Mens vi ventet på å få adgang inn i presselosjen på Old Trafford, ble vi kompis med politimannen utenfor.. Her har jeg akkurat sagt noe ufattelig morsomt. Og det var INGEN norw-english.com-bommert. Tro det eller ei; I dag fikk vi jaggu skryt for den innfødte aksenten vår!
Steve fra BBC Radio Manchester tok oss like greit med på en omvisning inne på stadion i dag. Noe vi ikke syntes var en dum idé!
Ca 8,5 minutter igjen til avspark. Lillian gleder seg litt. Tror jeg...
Vi satt helt oppe på den ene langsiden, med KNALL utsikt og kontroll over hver minste bevegelse der nede på grønna! Lillian dreiv hele tiden og skumpet borti meg, fordi hun pekte rundt med fingeren for å signalisere til spillerne hvor det var best å slå ballen; i full overbevisning om at de kom til å se opp på henne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar