Eventyret om de to jentene i Lånndånn

Idyllen og ulydene slåss om plassen i Hyde Park. Detta er jenter som koser seg på tur!

Det var en gang to norske jenter som dro på ferietur. Eh, unnskyld - skoletur. De skulle være i London i ti dager, og syntes de hadde så god, så god tid.

De første dagene dro de to jentene rundt for å se på byen. De reiste langt om lenge, og lenger enn langt, østenfor sol og vestenfor måne, og over de syv blåner. De fikk se alt de ville se, og var vel og godt fornøyde. De første dagene måtte de kjempe mot trollet, et riktig fælt troll som ingen turte bo på rom med. Men de to jentene visste råd, og Seugfried, som de to jentene døpte trollet, måtte flytte.

De to jentene skulle også gjøre litt skolearbeid. "Jeg fant, jeg fant", sa Ingunn, og fant en fattigfamilie i Brixton. "Hva skal du med den?" spurte Lillian. "Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg møter vel dem", sa Ingunn. Til Brixton bar det, og ingen kunne målbinde journalistprinsessa som fikk oppgaven i boks.

Siden tok de sjumilsstøvlene på, reiste over hav og Hangeland, og møtte kjekke gutter i Premier League. Utenfor stadion sto nemlig to jenter og brente sine siste tre fyrstikker, for de varmet så godt. Innenfor gjerdet var Fulham-spillerne, de koste seg med lunsj og hverandre, men ingen ville slippe jentene inn. I det de brente den siste svovelstikken kom Fredrik Stoor kjørende og reddet de to småpikene.

Underveis forsøkte de to jentene å finne kilder. De begynte på nettsidene til organisasjonene de skulle ha tak i. "Å nei, jeg vet ikke, du må spørre sjefen min. Han sitter på hovedkontoret", sa den første. Jentene så gjorde, og gikk til hovedkontoret. "Å nei, jeg vet ikke, du må spørre sjefen min. Han har kontor i Irland", sa han. Jentene forsøkte i Irland. "Å nei, du må spørre sjefen min", sa mannen i Irland. " Han sitter på parlamentet". Slik fortsatte det for jentene, til de møtte en mann på et annet kontor i London. Han hang i et horn på veggen. "Send epost til nettsidene våre du, barnet mitt", sa han.

Til slutt begynte det å gå bedre, og de to jentene fikk på plass noen kilder.
"Å, det var da vel", sier du nok nå.
"Å, det var ikke så vel heller, for kildene stilte ikke opp likevel", sier de to jentene.
"Det var da ille", sier du nok.
"Å, det var ikke så ille heller, for vi gir oss aldri", sier de to jentene.
"Det var da vel", sier du nok.
"Å, det var ikke så vel heller, for nå reiser vi snart videre, sier jentene.

På kveldene var de to jentene inne og jobbet og kappåt fudge. "Om du ikke lar meg sove i underkøya så klemmer jeg livet av deg slik jeg klemmer vannet ut av denne fudgen her", sa Ingunn. Lillian ble kjemperedd, og la seg til å sove i overkøya. Men først kappåt de. Begge burde de nok stukket hull på magesekken for å få plass til mer fudge, men i stedet lagde de hull i buksene sine.

Til slutt var det den siste dagen for jentene i London, og de bestemte seg for å bruke dagen i Hyde Park og på Themsen. Solen var stekende het, og de to jentene ville ikke sitte inne på hostelrommet. Ikke turte de heller, for kvelden før hadde de hatt latterkrampe i tjue minutter, så naboene til slutt måtte banke i veggen for å få nattero. Latterkrampen hadde de to jentene fordi de regnet ut hvor mye fudge de hadde spist siden de kom. Det ble 800 gram. Samtidig lagde de reportasje om fattige barn, som sannsynligvis ikke hadde smakt fudge i hele sitt liv. Etter et besøk i fattigstrøkene pleide de to jentene å forte seg å ta undergrunnen hjem for å proppe i seg fudge. De spiste så mye at buksene deres revnet.

Til slutt måtte de to jentene reise videre til Manchester for ikke å spise seg så mette at de sprakk. Og snipp snapp snute, så var London-eventyret ute.

....Følg med på reisen vår videre til Manchester!