Hurra! Vi har tatt NM-gull!

Å, deilige Harrods! Bare sjokolade. Hele veien. Og, ja, der du ser ei hånd dukke opp på skjermen et tidels sekund - det er bare Ingunn som fikk øye på fudgen. Etter at vi hadde kjøpt 400 gram på Hamleys.

Jada, vi har tatt NM-gull - tror vi, kan ikke skjønne annet - i fantasiløshet. I kveld var vi på spisestedet Arancina for - hold deg fast - sjette gang. Ja, vi er i London, ja, her er det mye fantastisk, ja, vi har bare spist på dette ene stedet.

Hver dag har vi en ordutveksling som går omtrent som følger:
- Vi bør kanskje prøve et nytt sted i dag...
- Ja. Absolutt.

Noen timer senere haster vi av gårde til Arancina, og akkurat idet vi passerer broen over jernbanen, kommer de samme argumentene, gang etter gang:

- Det er jo billig der da.
- Og veldig god mat.
(i kor): - Og så er det jo han kelneren da....

Og vips. Så er vi der igjen. På det samme bordet, smilende, tar i mot menyen mest for syns skyld (den kan vi jo tross alt utenat allerede). Men i kveld gjorde vi en liten vri! Vi bestilte noe "helt nytt", noe vi ikke hadde spist før - og det føltes som et helt nytt sted. I morgen skal vi prøve å gå på et nytt spisested. Vi lover. Men så er det jo han kelneren da.....

Ja, det går stort sett i mat her i Lånndånn. Vi er svake mennesker, og på formiddagen i dag skvatt vi ned til undergrunnen for å komme oss ned til sentrum. Årsaken, som ingen av oss heeeelt ville innrømme, var jo at vi hadde spist opp våre 400 gram med fudge, og at vi trengte mer. T-banen brakte oss tilfeldigvis til Oxford Cirkus, og tilfeldigvis endte vi med å slentre ned Regent Street, og jammen, der kom vi jo forbi Hamleys! Lekebutikken! Der måtte vi jo innom. Og i andre etasje - neimen! - der solgte de jo masse deilig fudge!

Nå, noen timer senere, har 400 nye gram blitt til 200 gram i kjøleskapet, og 200 gram i turistmagene. Deilig.

Før vi dro fra sentrum, var vi innom for å shoppe noen skjorter til Ingunns broder, vi ruslet rundt til vi begynte å få mistenksomme blikk fra de ansatte i Topman-avdelingen før vi klarte å bestemme oss. Ingunn hadde fått noen restriksjoner på mail, men jeg lurer på hva han ene fyren tenkte da han leste "Black Denim Washed Shit" på lappen. Mangla en bokstav, en relativt vesentlig en der, og yo`er faktoren føk opp i skyene. Yo-mo-fo-i-want-some-black-denim-washed-shit-mother-fucker-ya-no-what-im-talking-about-yo-huh!

Vi dro ut til Harrods i dag, for å se litt på det svære kjøpesenteret. Og det var svært! Jeg tror, eller er egentlig ganske sikker på, at Oslo City kunne sneket seg inn i et hjørne i møbelavdelingen. Vi gikk oss ville, og innså snart at dette var et shoppingmekka, men for stort for oss - så vi endte opp i...

....mathallene. Oghardusettpåmakentilmatmengder! Det knurret og skurret og rumlet verre og verre i magen for hver avdeling vi passerte, vi løp av gårde i hver vår retning og ødela omtrent 1/10 av maten på hele senteret fordi vi la igjen spytt-enzymene våre på den.

Bare mens jeg husker det, kan noen gi oss lydskriften på "downs syndrom"? Vi har prøvd gjentatte ganger i dag, virkelig prøvd, å få sagt dette ordet. Men det går ikke. Vår foreløpige lydskrift er på "dååns" og "dåvvns".

Vel! Kvelden på Arancina er allerede fortalt om, nå er det rødvin på rommet. I morgen reiser vi ut til Fulham for å lage fotballsaker. Roy Hodgon, watch out for the Norwegians. Men først litt soving!

...og hei! Der har vi sannelig litt fudge i en boks! Det var jammen et lykketreff...


Jeg kjøpte disse i tilfelle jeg skulle trenge en sykmelding en gang. Da er det tross alt bare å la fotballbeina rusle en tur over gulvet.

Vi kjøpte oss noen nydelige, relativt matchende diademer på Topshop. Disse går vi nå rundt med hele tida. I natt skal vi sove med dem på.