Hvooor er England? DER er det! DER er det!

... På googlemaps!

HVA er det vi har gjort. Hva ER det vi har gjort. Hva er DET vi har gjort. Hva er det VI har gjort. Hva er det vi HAR gjort. Hva er det vi har GJORT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Vi har latt våre kjære, elskede, herlige blogglesere i stikken. Vi har reist hjem. Hjem har vi reist, og tilbake sitter dere. De fleste tror sannsynligvis gjengene i Liverpool tok oss likevel, og stjal både nyrer og andre nyttige organer. Eller dere tror kanskje Poloen på feil side av veien fikk has på oss. Eller at flyet duppet nedom i Atlanterhavet.

Ingenting av dette skjedde. Neida, etter en aldeles HÅPLØS dag i nærheten av London fløy vi hjem. Med et kveldsfly, noe som tradisjonelt sett er skandale når det gjelder oss - på kvelden blir vi så voldsomt fnisete. (Forrige gang, da vi fløy hjem fra Edinburgh, endte det med at en gammel mann tok tak i kinnet mitt og ristet det alt han klarte da vi skulle gå av, mens han stirret Ingunn hardt inn i øynene. Denne gangen var det faktisk bare en asiat som reagerte på fjasebråket, ved å demonstrativt be flypersonalet om å få bytte sete for å komme seg unna. Flott, sa vi, mer plass til oss.

Vel! Den dagen vi dro, skulle vi ned til Wickham for å møte Neville Southall. Om morgenen tenkte vi at klokka ni var en fin tid å sjekke ut av hotellet på, slik at vi ville rekke den tretimers kjøreturen fra Liverpool til Wickham. Vel, vel. Turen tok fire timer, og vi måtte ringe Southall og melde om en times forsinkelse.

Da vi nesten var framme i Wickham, utenfor London, tok bensinen vår så slutt at vi ikke kunne ta sjansen på å kjøre helt fram. Derfor måtte vi langt ut i ødemarka for å finne en bensinstasjon, og ble enda mer forsinket.

De siste to milene til Wickham gikk på en smal vei, omtrent rett til værs. Så på bygda har vi sjelden vært før, og det sier litt for ei frøken som er oppvokst i grisgrendte deler av Sør-Trøndelag. Da vi endelig nådde sentrum, kjørte vi til fotballklubben Wickhams adresse, hvor vi skulle møte Southall.

Men se, der var det da ingen fotballbane. Bare en park med et par mål på. Vi begynte å spørre rundt, og fikk rede på at vi måtte tilbake til sentrum. Det skulle visstnok være en større stadion i nærheten. Vi kjørte tilbake, og ringte Southall for tredje gang denne dagen.

- Dere må ta opp gata som heter Hillsbottom, sa han. Vi prøvde å finne den på Tom (GPSen), men fant den ikke.

- Rett opp for stasjonen, sa Southall da vi ringte ham igjen. Vi så oss rundt, men der gikk ingen gate. I løpet av denne tiden hadde vi også spurt fire nye forbipasserende, men til ingen nytte. Så, til slutt trodde vi at vi var på sporet, og ringte Southall for å si at vi var på plass. Men han kunne ikke kjenne seg igjen i det idrettsanlegget som vi beskrev, så vi måtte kjøre videre. Igjen. Tilbake til den oppgitte adressen, så Ingunn sa til Southall at vi ville være der om cirka fem minutter.

Fem minutter senere så jeg meg nødt til å ringe den stakkars mannen.

- Hi Neville.

- Hi, where are you this time?

- This time, we have solved the problem, sa jeg.

Like før vi ringte hadde vi nemlig stoppet ei dame og spurt etter fotballstadionen i Wickham.

- Oh. We don`r really have a footballteam... But they have a really great one in High Wickham!

- ................................... High Wickham.........?

- Yeah. About ten miles from here!

Takkskarruha. Vi måtte altså stotrende forklare Southall at vi ikke bare var på villspor i nærheten av stadion, men at vi var på villspor på andre siden av London,og at intervjuet måtte avlyses. Det tok Everton-mannen heldigvis med et smil.

Etter denne fadesen fikk vi karret oss til Gatwick, etter å ha vært døden nær et par ganger på uforsvarlig smale veier på landsbygda i nærheten av Wickham.

Og dermed var vi på vei hjem. For denne gang. Trist, men sant.

Da vi kom hjem fikk Ingunn fasjonabel skyss opp til Kringsjå, mens jeg avsluttet turen med å kline til han svaksynte i X-Faktor med den digre sekken min, be drosjesjåføren skjerpe seg fordi han kjørte på HØYRE side av veien (han tok ikke den kritikken til seg) og rusle inn i dusjen med trusa på.

Vi takker for følget for denne gang! Og beretter samtidig om at vi er i full gang med å opprette en "helårsblogg" som vi skal knotte videre med.

Derfor, hasta la vista, bye bye - eller oink, oink, som Phil Neal pleier å si når han sier ha det til nordmenn.

Siste døgn i Liverpool..

..gikk ganske tungt:



Se og le, er le og overse!!

Bang doll (by hotel)!

(La oss starte med en tittelforklaring. På sørlandsk er bang doll = svarteste pokker).

Det var en gang to jenter som hadde oppført seg så slemt i England, at da de kom til Liverpool, ble de plassert på et asyl. Hotellansatte landet over hadde organisert seg i en slags gruppe, som krevde at de to jentene ble holdt under nøye overvåkning og kun fikk leve under særdeles kummerlige forhold. Da hotellene i Liverpool omtrent samtidig fikk en faks som beskrev de to jentene, valgte de straks ut det overnattingsstedet som passet best, nemlig Dolby "Hotel".

For å kamuflere den onde aksjonen, fortet de hotellansatte seg å legge Dolby ut som et hotell på internett, til en så billig penge at jentene bare måtte bite på kroken. Det gjorde de med letthet da de så tre netter på hotell til bare femhundrelappen hver, og av sted dro de.

Da Ingunn og Lillian så ankom Dolby "hotell" midt på dagen mandag, var det med optimisme i sinnet og et lyst syn på livet. Bak seg hadde de følt seg mer enn hjemme på Bewleys hotell i Leeds og snyltet seg til et kjempeopphold på Pinewood.

Nå var det slutt på moroa.

Da de to hatgjestene kom inn i resepsjonen på Dolby, forsøkte hotellpersonalet med en gang å snylte dem for litt ekstra penger, ved å påstå at transaksjonen fra Ingunns konto ikke hadde gått i orden. Men jentene var vante til å snylte på penger, og gjennomskuet raskt forsøket med sine sylskarpe hjerner. Romnøkler ble overlevert, og frokost ble nektet de to jentene.

Opp på rommet bar det, og da Ingunn lukket opp døra ble det raskt klart at hun og bagasjen neppe kunne gå inn samtidig. Gangen var mindre enn magesekken til Linni Meister, så Ingunn måtte ta en råsjans og sende trillekofferten på hjul inn først før hun selv ruslet etter. Lillian med sekken måtte tvinne seg meget intrikat inn for å få med både seg selv og det hun hadde på ryggen. Et kjapt blikk rundt i rommet konstaterte:

1. Køyeseng
2. Et bittelite bord i hjørnet
3. En pinnestol
4. Vindu dekket av måkeskitt
5. Grisete gulv
6. Ikke noe bad
7. Bad likevel. Men så ekstremt lite at det var vanskelig å få øye på.

Mens Ingunn la kofferten ned på den eneste gulvflaten som var stor nok til å romme den kvadratiske størrelsen på bagasjen, dyttet Lillian sekken sin inn i sprekken mellom senga og "badet". Deretter forsøkte Ingunn å skru på TVn, som aldri før hadde blitt skrudd på og derfor måtte søkes inn manuelt.

Inne på rommet luktet det sterkt av mugg, så jentene satte opp vinduet for å få inn litt luft. Men de måtte raskt lukke den igjen da ei særdeles velfødd måke var på full vei inn for å nappe til seg kjeksene de to jentene så raust hadde fått ved ankomsten.

Jentene sørget for raskt å komme seg ut av rommet for å utforske mer av Liverpool. Reastauranten i førsteetasje gjorde de om til kontor, og dagen gikk med til iherdig arbeid. Om kvelden ruslet jentene tilbake til rommet, og kunne ikke annet enn å krype opp i senga, da det ikke var plass til å stå en gang på hotellrommet. De byttet på å drikke vin av den kaffekoppen de hadde, og da Lillian skulle føne håret måtte Ingunn krype opp i øverkøya for å komme seg ut av veien.

Da jentene tok sin første tur på do, oppdaget de at de måtte sitte med beina langt inn i dusjen for å få plass. Vasken, i en delikat sterk rødfarge, var det eneste som virkelig var stort nok på badet. Toalettmappene sine måtte de henge på utgangsdøren, for på badet var det ikke plass da tannbørstene var lagt fram.

De to jentene forsøkte å gjøre asylet sitt så hyggelig som mulig, til tross for at de hotellansatte forsøkte å jage dem vekk, blant annet ved å sette skitne tallerkner inn på rommet deres. For å jage dem fra restauranten sørget de ansatte for å fore duer og måker like utenfor jentenes vindu, slik at det ble for bråkete for dem. Og så de at jentene var på vei opp for å jobbe, ja, så skrudde de av internettet.

Da jentene skulle legge seg, trakk de lakenet fra øverkøyen godt ned over kanten, slik at de fikk en hyggelig himmelseng ut av det. I lakenfoldene lagret de godsaker som jellybellys og nøtter, mens de sølte litt både her og der. Rundt midnattstider gjøv de løs på en times lang latterkrampe, som suste inn til naboene gjennom den to centimeter store sprekken under utgangsdøra.

Om morgenen den første dagen tenkte jentene på å dusje, men kom fram til at det ble for mye stress. Derfor gikk de rundt og stinket det neste døgnet, og fikk de hotellansatte til å mislike deres eksistens ytterligere. Om morgenen den andre dagen var de imidlertid nødt til å gjøre et hygienisk stunt, og Ingunn gikk derfor tappert inn i dusjen som førstemann den morgenen. I mellomtiden våknet Lillian av noe hun trodde var bomber og granater, men som i realiteten kun var Ingunn som forsøkte å vaske håret. På det vesle badet dunket hun borti det som var av vegger.

Etter en lang prosess var Ingunn ferdig, og det ble Lillian sin tur. Under en dusj som kun hadde to innstillinger, skoldende hett og isende kaldt, var det vanskelig å finne en god mellomting. Mens Lillian forsøkte å få sjampoen ut av håret, klistret dusjforhenget seg til henne som fluepapir på en blomsterflue en dampende heit sommerdag. Etter mye banning, dunking og roping, kom jentene vaklende rimelig nydusjete ned i frokostsalen.

De bestemte seg for å forsøke å være så hyggelige som mulig mot de hotellansatte, slik at de kanskje ble litt bedre likt. Derfor KJØPTE de hver sin kaffe og satte seg stille ned i restauranten for å jobbe - men stillheten ble brått brutt da Ingunn nappet i rullegardinet for å bli kvitt sola. I stedet for at mørket senket seg over jentenes PC-skjermer, kom hele rullegardinen, cirka to meter i bredde, susende ned fra taket. Den sneiet jentenes henholdsvis venstre og høyre øre, før den smalt i gulvet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra alle de ansatte.

"Whats going on in there?" spurte den ene.
"It just....fell down", sa jentene. Uskyldige som de faktisk var i denne hendelsen kom de seg ikke til å si mer, og vaktmesteren måtte hentes for å få rullegardinen på plass igjen.

Jentene reiste ut for å møte Phil Neal, noe de klarte med nød og neppe til tross for svært tøff trafikk. Etterpå tok de en tur ut til nabolaget hvor Wayne Rooney vokste opp, og sto og beundret barndomshuset hans da ei dame med en hund dukket opp.

"Hva gjør dere her?", spurte hun (naturlig nok på engelsk).
"Vi ser på nabolaget til Rooney", svarte vi som sant var.
"Dere bør komme dere vekk så fort som mulig. Dette området er det verste i hele Liverpool etter mørkets frambrudd. I kveld blir det gjengoppgjør", sa damen.

Jentene tok derfor med seg det de hadde, og begynte å rusle mot bilen.

"Hva gjør dere her?", spurte et ungt par.
"Vi bare ser oss om", svarte vi.
"Vær forsiktige, og kom dere unna NÅ", sa paret.

Da dro jentene hjem, og var svært så fornøyde med å ha alle nyrene i behold og null riper i lakken på bilen.

Den siste kvelden på "hotellet" flyttet halve Italia inn i jentenes etasje, og de fant derfor ut at det var på tide å reise videre til London. De hotellansatte feiret dette med å stenge hotellet og gå ut for å få seg en kjempefest.

BANG DOLL(by hotell).

Og snipp, snapp, snute, så var jentene snart ute.

Se og le - eller le og overse!!

En litt forsinket videosnutt fra Ingunn & Slovenia. Teknologien er noget på hell i Liverpool ettersom vaskedama snubla i den trådløse ruteren.

OPP med lyden!!

Nå farer vi straks ut for å møte David Fairclough på Anfield-gresset! Ok ettermiddag..

Enjoy, Norge!

Det finnes en veldig, veldig sliten mann i Manchester i dag...

... og det er mannen som administrerte prøverommene på butikken Republic på Trafford Centre. Da Ingunn kom tilbake for sjette gang i dag sa han faktisk "last time? Yeah, right. See you soon..." med et meget anstrengt smil på leppene. Da hadde Ingunn og jeg faktisk vært på den samme butikken i rundt to timer, og prøvd alt som var der bortsett fra billigkroken. Og alt det vi ikke ville ha, måtte mannen rydde vekk etter oss.

Det som skulle være en svipptur for å se Trafford Centre endte med en sjutimers shoppingøkt. Senteret var enormt - Oslo City kunne sklidd ned bak matdisken på Selfridges. (Det gjorde for øvrig vi også, for å dytte i oss thai-ris etter fire timer på shoppingkjøret.

Dagens mest brukte frase: "Vi kan jo bare titte innom...".

Etter shoppingrunden måtte vi få hjelp av en skallet britisk mann for å få fylt bensin, da VISA-kortene nok en gang takka for laget, og det på et svært kritisk bensintank-tidspunkt. Vi satte dermed alle kluter til, kastet på det lange lyse håret og fikk fylt bensin for 20 pund. Thank you!

Ellers er det bare å hygge seg med en særdeles vasete videofilm fra diverse hendelser i dagens blogg. Se og le, eller le og overse.

Vent litt................. Nå lukter det sjukt, sjukt svidd her et sted!!!!!!!!! Hjelpe meg!!!!!! Her er det bare å evakuere!!!!!!!!!!!

Eller... vent litt. Det er bare VISA-kortene våre. So long!

Drømmenes teater, herlig flaks og fulle mager

Så slue har vi vært i dag! Sykt slue!







Van der Sar, som pleier være Faan der Sar når n slepper inn mål, får en smule oppvarming.

Jaja, her ser du gutta våre. Etter kampen gikk vi ut og tok en øl sammen, alle mann.

Reveenka og kompanjongen. Forklaring følger.

NÅ er det tunge tilstander i Manchester. Mest tungt er det faktisk i magene våre, hvor det akkurat nå er vanvittig mye mat, spist på overtid i restauranten, servert av en hotellansatt som selvsagt allerede har lagt oss for hat - Zilvia med Z.

Men, jeg føler det viktigste bør komme først. I kveld var det 75 320 tilskuere på Old Trafford. For å si det slik - uten midtnorsk og østlandsk innslag på North Stand, hadde tallet vært bare snaue 75 318. For dissa jentene, dissa stinne, mette, slitne og lykkelige jentene, har nok en gang sett Manchester United banke gørra ut av Tottenham, og denne gangen fra orkesterplass!

Selvsagt skjedde ikke dette uten dramatikk. Det skulle bare mangle med skandalegjengen på tur. Dagen i dag startet med at vi slepte oss opp av senga ved åttetiden, siden vi skulle møte Eddie Gray på Elland Road i titiden. Verdensvante som vi mildt sagt har blitt med venstrekjøring, klarte vi oss nesten uten GPS for å finne ut av byen og fram, og vel framme sto Gray og venta på oss.

Etter dette dro vi for å sjekke ut, og da vi tok bilen ut av parkeringskjelleren for siste gang, skulle vi vel etter alt å dømme ha betalt rundt 30 pund. Men da Ingunn, heretter kalt Reveenka for sin sluhet, rusla opp i resepsjonen for å spørre om de ikke kunne åpne bommen for å slippe vår snertne Polo ut, sa hun ganske enkelt: "We have payed, altså". Og dama i resepsjonen så Reveenka inn i øynene, klarte ikke å få øye på noe annet enn pur naivitet, og åpna bommen med et smil. (Merk: 30 pund spart).

Vel! Fulle av godt humør suste vi videre mot Manchester, som er neste stopp på reiseruta. Like før avreise hadde vi booka et rom via internett på et hotell "like utenfor byen". Vel, etter å ha kjørt langt om lenge og lenger enn langt, kom vi ut på den pureste landsbygd man kan tenke seg. "Om tre hundre meter er du framme", sa vår gode venn TomTom i frontruta, og jammen var vi det. Men hotellet hadde aldri hørt om noen Holden, og dersom vi skulle bestille to netter på direkten, måtte vi betale 240 pund for to netter, uten frokost. Men Reveenka og kompanjongen hennes hadde sett at booking.com hadde hotellrom for halve prisen på dette hotellet - inklusive treretters middag og to frokoster. Under påskudd av å skulle "sjekke mailen for å se om bookingen har gått i fisk", var jentene lynraske med å gå inn på nettet og bestille på nytt, for så å få en solid pakke for en usselt liten penge. (Merk: 120 pund spart).

Veivante som vi er, satte vi oss deretter i Poloen og suste ut mot Old Trafford, med det mål for øye å få kjøpt billetter på billettkontoret. Kjappe på labben er vi ikke (ikke en gang reveenka, som jo har labber), så billetter hadde vi ikke. Men da vi kom dit, hadde funnet parkering og brøyta oss fram blant skrålende United-fans, fikk vi den tunge beskjeden om at alt var utsolgt. Triste til sinns labba vi oppover igjen og passerte alle de som desperat forsøkte å kjøpe billetter. Mens Reveenka tørka noen tårer, fikk jeg plutselig høre "well, I wonder if someone would buy these tickets.." like bortenfor. "Yes, yes, we will", sa jeg, og Reveenka lurte på hva jeg drev med, som stormet bort til ukjente menn på denne måten. For 120 pund kunne mannen gi oss billetter på rad 13, noen få skarve meter bak det mektige bakhodet på Ferguson. "Ja", sa vi, "flott", sa billettselgeren, og slått av vår egen vanvittige flaks overså vi alle advarende pekefingre om å kjøpe noe på svartebørs, og dro med oss vår unge og ivrige selger, og vår eldre, hyggelige selger nummer to, bort til minibankkøen. Der sto vi i en halvtime for å få tatt ut penger - og da det endelig ble vår tur, virket verken mitt eller Reveenkas VISA-kort. Skandale!! Med gråten i halsen og fukt i øyekroken gikk vi bort til selgerne igjen, og den unge ivrige sa takk for laget og ville gå. Men den eldre, hyggelige, minnet ham på at vi hadde reist helt fra Norge, akkompagnert av ivrige nikk fra oss. For å få tatt ut penger måtte vi helt inn til byen, og da selgerne foreslo vi kunne ta bussen, var vi nesten på gråten igjen. Kampstart var jo om en time! Da sa den eldre, hyggelige selgeren: "Look. I`ll take you there. In my car". Nok en gang overså vi alle advarende pekefingre om å kjøre bil med fremmede menn, og satte oss villig på. Rundt i byen bar det, og penger fikk vi tatt ut. Vi turte så klart ikke si at vi selv hadde en bil i nærheten, i frykt for å måtte kjøre et sted vi aldri ville funnet. Dessuten hadde vi allerede sneket oss til en parkeringsplass i ei bakgate, og unngått parkeringsavgiften. (Merk: ti pund spart).

Dermed var vi der!! Først gikk vi i demonstrasjonstog mot Glazers og brant gule og grønne lys, før vi havnet inne på stadion, på orkesterplass. Linet opp på North Stand, med Evra, Nani og Berbatov triksende noen meter nedenfor. Heiiiilaaage Hilda, som vi sang Glory Glory!!!

Like før pause dundra Vidic inn 1-0, og dundra samtidig oss til himmels. Og mot slutten av kampen så var Nani jammen meg råfrekk, Gomes trodde det var frispark og skulle spille ballen ut, men Nani, vår mann, VÅR MANN, snappa den og netta. 2-0!! Etter kampen sang vi med våre medfans, og fant med nød og neppe igjen bilen vår. (Som så vidt overlevde dagen etter at en brannbil var skikkelig på vidvanke og kjørte feil i ei rundkjøring. Heldigvis råbulka han bilen FORAN oss, ikke oss).

Vel tilbake til hotellet sørga vi for å rusle rett i middagssalen, og spiste gratis middag. Samtidig var det ingen som noterte seg at Reveenka og kompanjongen kun skulle ha EN middag gratis, så vi får to. (Merk: 50 pund spart).

Siden vi allerede er så godt i gang med å legge oss ut med hotellfolk, startet vi like greit på igjen nå også. Middagsserveringen var fram til ni, og vi kom til hotellet kvart på ni. Og serveringsdamen, Zilvia med Z, hadde nok planlagt å gå hjem tre minutter over ni og hanke inn godteri med ungene sine på Halloween. Det ble det ingenting av med oss i huset. Som de eneste i en VELDIG fin restaurant, var det hardt for Zilvia med Z å skulle ta seg av kun oss. Allerede på forretten, da jeg bare var halvferdig med med maten, kom hun og spurte: "Da er dere vel kanskje ferdige med den?". "Nejjj", sa jeg mens det sprutet brødsmuler ut av munnen min.

Under hovedretten tok hun oppstilling borte i den andre siden av lokalet, og stirret hardt på oss mens vi spiste. Da en kollega av henne passerte, kikket hun på klokka, sa noe til henne og pekte på oss mens hun ristet på hodet. Før dette skjedde hadde Ingunn forsiktig nevnt at hun var allergisk mot gluten, da så hun bare på henne og hevet på øyenbrynene mens hun mumlet "of course"...

Videre fortsatte hun å kalle inn kolleger for å se på oss og riste på hodet, før hun kom og tok hovedretten før vi helt var ferdige. Etter ei stund kom hun tilbake og spurte med sammenbitte tenner om vi skulle ha dessert. "Ja", gliste vi. Øynene hennes utvidet seg tre centimetre i hver retning, før det eskalerte helt da Reveenka spurte hva som var uten gluten. Omtrent tre sekunder etter at desserten var bestilt, var den på bordet. Da kom også Zilvia med Z med en kvittering vi måtte skrive under på, fordi "klokka var jo allerede ti", som hun sa.

I morgen skal hun servere under frokosten, som varer til ti. Vi skal komme fem på ti. Ingen grunn til noe annet, slik vi ser det!

(Merk dagens totale sparing: 210 pund)

Slovenia and I - in pictures

Slovenia med turens første Guinness på turens første pubb. Magisk.

Ett stykk skeptisk Opsal da Chris Kamara nærmer seg 20 minutter forsinka..

Slovena stapper ansiktet ned i glasset og gliser: "Flaks at ikke Kammy er her nå." Men vips - så står sjefen sjøl rett foran oss og flirer. Crazy Norwegians girls...


Simon Collins (til høyre)!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! En fotball-kilde som har sjarmert oss som handy-man og privatsjåfør her i Leeds.

Simon Collins (til venstre)!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Denne gjengen i Manchester City er ledere f0r 20 håndplukka 5-åringer som er på god vei til å havne i Premier League og bli nye Rooney'er og Beckham'er når de vokser seg gamle nok til å kjøre bil på feil side av veien...

I dag traff vi tidligere Leeds United-stjerne Peter Lorimer på puben hans The Commercial i Leeds. Ganske morsk type, men da Slovenia og jeg kom blomstrende inn smilte han litt skjevt hvis man så nøye etter. På den ene veggen hang en knekt langrennski. Den hadde vært under foten til Frode Estil i Torino-OL 2006, men knakk etter få meter på duathlon. Hele Norge gispa, men Estil stod fram som et ekte mannfolk og kjempa seg inn til sølv med bare nevene. Nesten.

La oss skåle for det, Norge!

Lillian har ikke så altfor stor tro på at vi kommer oss levende gjennom neste rundkjøring.

Men joda.

Slovenia på en normal dag.

DET ALLER HELLIGSTE!!!

Pappa Holden sin GPS! Det finnes ikke ord for hvor spinnvilt glade vi er i denne dingsen. Det finnes heller ikke ord for hvor sprø vi blir av:

"Snart avkjøring til venstre"

"Enda mer snart avkjøring til venstre"

"Nå nærmer det seg virkelig snart avkjøring til venstre"

"Nå nærmer det seg enda mer virkelig snart avkjøring til venstre"

"Avkjøring NÅ"

"Dere bomma. Snu fort."

Heartbeat - why do you miss when my baby kisses me

Heartbeat - why does a love kiss stay in my memory
Heartbeat - why do you skip when my baby's lips meet mine

"Syng med den stemmen du har", sa Slovenia da vi kjørte gjennom utkants-Leeds, og så ble det allsang.


Dette er vår nye onkel - Terry McDermott på Huddersfield stadion (Liverpool-legende!) Vi hadde opprinnelig fått lov til å stille noen få og kjappe spørsmål, men Terry syntes det var så trivelig med norske jenter på besøk at han spanderte en hel time.

Onkel-Terry og Slovenia

Huddersfield. Denne stadion tilhører et League One-lag (norsk 2.divisjon), men er større enn Lerkendal.

Onkel-Terry og jeg leker på gresset.

PARKERING: Forsøk 1

PARKERING: Forsøk 2

I say no more

...

I dag slo vi på stortromma og gikk for 3-retters middag på hotellet! Makrell- og andefilét til forrett, kylling surra i bacon m/ rødvinssaus til hovedrett og marengs med krem og friske bringebær til dessert.

Lillian var litt uheldig med marengsen, som hun mente hadde hardhetsgrad på høyde med en murstein. Etter noen mislykkede forsøk på å dele biten opp med skjea, tok tålmodigheten (i den grad det lille Slovenia-snevet av ro kan kalles tålmodighet) brått slutt. Lillian tok sats fra stående stilling, dundret til med skjea og traff det vesle kakestykket midt på. Stakkars marengsen eksploderte, og inne fra kjøkkenet ropte kokken til hovmesteren: "Hey, is somebody shooting out there??"

Joda, om jentene fra Norge har ledd godt før, var det SKANDALE nå. Bedre ble det ikke av at hovmesteren vår enda ikke var konfirmert og tydeligvis hadde sklidd nedi toalett-skåla, for såå blomsterspray luktet han. Heilage holage Hilda.

I morgen går turen til Manchester for fotballkamp og nye intervjuer.

Sov godt, Norge!

To gode naboer...

... Skal jeg love deg vi ikke er. Vi og naboen vår. En slugge av en østeuropeer, som fremdeles forsøker å drepe oss med blikket sitt, til tross for at vi er svært så snille og søte. Se bare på Knut-Ingunn for eksempel, på bloggbildet med Chris Kamara. Er det ikke en glorie over huet på engelen fra Skedsmokorset der, så vet jaggu ikke jeg.

Tunge tak i Leeds, en motløs dag i går hvor hele verden var i mot oss måtte jo bare slå ut på en eller annen måte. Ingunn har oppdaga gledene ved iPhonen min (såpass at jeg vurderer å bare kalle henne iNgunn heretter, men det er tross alt et navn som skal konkurrere med Knut-Ingunn, så vi får se). På iPhonen finnes det et labyrintspill, der hvor vi skal få ei kule gjennom ulike brett uten at den ramler ned i hullene underveis. Det er vanskelig, og med vårt konkurranseinstinkt avstedkommer det en del kraftige utbrudd. Rundt midnattstider i går kveld var vi inne i et særdeles tøft brett, med noen helt vanvittige kombinasjoner av bassenger og hull som vi måtte snirkle oss gjennom. Knut-Ingunn er saftig tålmodig, og lurte seg gjennom, mens jeg satsa på fart. Til slutt var vi helt utslitte, og etter å ha landa level 39 takka vi for laget og slukka lyset.

Så er det nå en gang slik at vi har litt for vane å legge oss ut med mennesker på de hotellene vi bor på, og denna gangen er det vaskedama vi har en liten clinch med. Hun har i protest sluttet å gi oss dopapir, og gir oss bare ett håndkle hver dag, slik at jeg og Knut-Ingunn har blitt tvunget inn i en intrikat dusje-turnus. I tillegg fester hun dynene våre så langt under senga at vi nesten vurderer å legge oss under madrassen i stedet for oppå, siden det er der mesteparten av dyna er, og vi fryser så fælt.

Til gjengjeld må det sies at vi har hatt noen små uhell med kaffekoppene våre, som vi bærer med oss overalt på hotellet og setter igjen her og der (det skjer bare. Vi er litt snurrige i huet). I tillegg har Knut-Ingunn bomma på noen søppelbøtter med plommerester, mens jeg har mistet litt banan på gulvet, og så videre.

Etter at lyset var slukket i går kveld fantaserte vi litt, men bare LITT om hva vi kunne gjøre tilbake, og etter hvert begynte vi å fantasere om å ta med oss mer enn bare kaffekopper ned i lobbyen. Hva med dynene våre? Og TV`en? Og kanskje toalettmappene, så kunne vi bare sove der? Nå høres vel dette i overkant barnslig ut, men etter en tøff jobbedag, og altfor mange timer uten søvn og frisk luft, var dette så moro at Knut-Ingunn lo på seg neseblod og jeg skada foten idet latterkrampa tok meg. Nå har det seg vel slik at det tok en liten halvtime før vi klarte å slutte å le, og for alle som har hatt latterkrampe så vet man at har man først begynt, så er det faktisk lettere å velte ei ku enn det er å stoppe. Og det balla bare på seg.

Det var da østeuropeeren, for enkelhets skyld kalt Bratislava, begynte å røre på seg. Med noen helt vanvittige kraftige veggslag fikk han etter hvert kontakt med oss gjennom veggen, og små og snille som vi er, fikk vi aldeles angst. Stive som stokker og med tårer trillende krøket vi oss sammen under dyna, og la skjelvende merke til at mellom vårt rom og hans, er det dører. Og vår var ikke låst. Ingunn skvetta litt i senga av skrekk, og jeg vaklet mellom å tusle ut vinduet (i 8.etasje) eller bare besvime. Til slutt sovna vi i pur skrekk begge to.

I morges møtte vi Bratislava ute i gangen, og måtte ut i et tøft kappløp mot heisen for å komme oss unna. Heldigvis har han nok kroppsvekt til at han ikke klarte å holde følge med to atleter som oss.

Gårsdagens tøffe jobbtak har blitt fulgt opp med en adskillig bedre dag i dag, hvor vi har fått flere intervjuavtaler på plass samt vært på en henrivende tur på et treningsfelt i Leeds. Siden vi skriver om talentutvikling måtte vi jo besøke et treningsfelt hvor små barn blir skolert inn som fotballspillere, og dagens fem- og seksåringer imponerte oss så voldsomt at det ikke er ord for det. For noen spellere! Jeg og Ingo hadde tapt lett mot dissa.

I morgen skal vi på date med Peter Lorimer, og kanskje med Eddie Gray. I London venter Neville Southall på oss, og i Liverpool kan David Fairclough knapt vente til vi dukker opp.

Nå er det tid for å snike seg opp på rommet igjen, og håpe at Bratislava har gått til ro. Knut-Ingunn foreslo ringepiggen, men jeg er litt usikker. Kanskje. Får se hva kvelden bringer.

Takk for oppmerksomheten, lover å komme mer modent tilbake med et mer modent innlegg. Vi blogges - dersom Bratislava lar oss leve.

Slovenia and I

Slovenia og jeg, i russerluer

Etter det sagnomsuste møtet vårt med Sir Kamara i går ettermiddag, satt jentene fra Norge i hotell-lobbyen, utmattet av tilfredshet mens vi forsøkte å skrive noe fornuftig til rapporten på skolen. Det er tanken som teller. Husk det. For det som skulle være fornuftig ble plutselig stikk motsatt da to lokale gutter med øl i hånda deisa ned i sofaen vår.

Steve and Matt, nice to meet you. Mens jeg kjørte safe med Isabella, endte Lillian på en eller annen måte opp med navnet Slovenia. Slovenia from Norway. Ingen spørsmål. Gutta i Leeds er skarpe.. Etter en liten time med veldig mange øl ble Steve blek og rapa på både inn- og utpust, og magen til Matt velta ut av skjorta før han lirte av seg: ”I`m young, you`re young, he`s young, she`s young, the night is still young, we`re all young, and what should young people do?” Slovenia og jeg kjappa oss med å slurpe ned de siste gratis, dog edle, paraplydrink-dråpene. Så LØP vi. Bort og vekk. Game over.

ARBEIDSKULTUR

I morges var vi atter klare med en arbeidslyst og moral som hadde fått selveste Solan Gundersen til å krympe. Med notatblokk og kamera satt vi skolerett i lobbyen og ventet på fotball-talentspeideren mr Collins; En halv-gammel og anonym onkel med dress. Trodde vi.

NEIDA. Inn kom en solbrun og gjennomtrent kar i slutten av tyve-årene. Med tredagers-skjegg, hullete jeans og t-skjorte. Denne fyren skulle være VÅR den neste timen. Simon Collins, nice to meet you. Lillian husket at hun ikke het Slovenia. Livet var en lek. Det kunne ikke bli bedre. Umulig.

Eller..

Kunne det?

Nei..

JODA.

Visst kunne det. For Collins hadde tatt med seg noen venner som han hadde glemt å nevne. Var det greit for oss? Ok. Og inn strenet enda en mørk kjekkas. Nå var det julaften og påske på samme tid. Og hakk i hæl på han kom…

...nei..det var vel ikke..jo, men...kunne det være..?!

Der kom selveste BRIAN DEANE. Tidligere fotballspiller i blant annet Leeds og Sheffield United, en svært respektabel mann med over 20 år og utallige kamper i Premier League. For en gavepakke. Servert på verdens største gullfat. Og der satt altså Slovenia og jeg; i joggebusker og sokkelesten i en hotell-lobby i Leeds, med to - 2 - Mr. World 2010 og en fotball-legende til bords. Vi har visst vært veldig snille i år.

Dette feiret vi med å bevilge ettermiddagen på Leeds ShoppingCenter, der vi kjøpte russer-luer, bukser, noen kule armbånd som visstnok skal gjøre oss sterke og smidige, bakt potet av en bakt-potet-mann, suvenirer og annet småtteri, mens vi hele tiden forsøkte å ikke ha oversikt over hvor mye penger vi brukte. Det gikk ganske greit.

I morgen skal vi treffe Simon Collins igjen - han henter oss i bilen sin for at vi skal få se Leeds-juniorgutta på fotballtrening!

Nå skal vi spille Hangman med norwenglish-ord! Swench, sunday-midday, reclaim (reklame) osv.

Natta, Norge!

"It`s unbelievable, Jeff!!!!!"

Jada, det ER utrolig, Chris Kamara, det har du HELT rett i!!!!

I kveld har det nemlig skjedd noe helt utrolig... Noe helt spinnvilt, så sjøvilt at du ikke i din villeste fantasi kan forestille deg det. Det er så sykt, så sykt er det, at jeg lurer på om det i det hele tatt er noen vits i å skrive det. For dere vil ikke tro det. Aldri i verden.

Aldri.

Så sykt er det.

Så veldig, veldig sykt.

Jeg gidder ikke skrive det. Det er ingen vits.

Hva?

Vel, altså...

LOVER du å tro det?

Ok da.

Etter å ha tilbragt hele dagen i hotellobbyen, rusla vi i ettermiddag ut for å treffe Chris Kamara på en biljardpub i sentrum. For å være sikre på å finne fram skrudde vi på vår beste venn, GPSen, og slo inn adressen. Tapre til sinns marsjerte vi av gårde, først uten tanke for at GPSen beregner rute ut fra bilkjøring. Dermed tar den også med enveiskjøring, noe som sørget for at vi spankulerte rundt hele kvartalet én gang før vi kom til inngangsdøra igjen og ble geleidet ut i byen.

Vel. Med nesa nede i displayet nærmet vi oss mer og mer mål, helt til det hvit- og sortrutede flagget på fatters GPS viste "mål". Fornøyde og litt forbausede løftet vi blikket - og hva fikk vi se?

En helt vanvittig diger, solid, saftig, velfylt, duftende, nydelig ASDA!!!! For den observante leser betyr ASDA for oss himmelen av mat og fudge. At adressen tydeligvis var feil, brydde vi oss ikke om - GPSen hadde jo ført oss til himmels!!!! Til og med inn på parkeringsplassen ved inngangsdøra hadde den ført oss, helt av seg selv. Og vi som ikke trodde det var noen ASDA der en gang! Heilage, holage Hilda!!!!!!

Vi måtte etter hvert rive våre hungrende legemer løs, og rusle videre, men det var med tårer i øyekroken. Adressen til Kamara-puben måtte legges inn på nytt, og denna gangen gjorde GPSen som vi ville (som om ikke den hadde gjort det fra før)!

Nei, detta ble for mye for oss.

På et eller annet forunderlig vis fant vi etter hvert puben Elbow`s Room, og installerte oss i et hjørne. Mens Ingunn drev hard vurdering på om hun skulle kalle seg "Ingunn" overfor Chris Kamara, "Lillian the second", "Harald" eller "Knut", kjøpte jeg turen første Guiness. Og stemte selvsagt på Knut. "Knot Opsaaal" hadde blitt et fint navn for Kammy.

20 minutter fashionably late rusla en strålende fornøyd Kamara inn døra, og ble møtt av fire skrålende fans som skulle ha ham med på bildesession. Den samme fansen siklet da vi tok med Kamara bort til bordet vårt og plasserte ham i en stol. Da hadde Ingunn bestemt seg for å kjøre det som tross alt står på dåpsattesten, og sa klart og ty-de-lig INGUNN til Kamara. "Oh. Hi, Ingunn", sa mannen. Den første engelskmannen som noensinne har klart å uttale det navnet riktig. Jeg skal inn på Wikipedia og skrive en artikkel om det etterpå. Klasse.

Vi to norwenglish-stotrende jenter hadde en glimrende time med Sky Sports-stjernen, som ikke hadde noen interesse av biljard (heldigvis) men desto større interesse av å snakke fotball (også heldigvis).

Etter endt session, rasket vi med oss sakene og løp til ASDA, klare for vin, nøtter og sjokolade. Vi dundret inn hoveddøra og ble møtt av et sperrebånd og en mann som tørt sa:

"This is a head office. Not a store".

Skuff. Skuff, skuff, skuff!!!! Med nye tårer i våre vakre øyne slepte vi beina etter oss bortover mot hotellet, og overså GPS-mannen som innstendig ba oss om å snu slik at vi skulle la være å bevege oss mot tillatt kjøreretning.

I stedet for ASDA ble det en elleve, ti, nitrist Tesco, men de hadde nøtter. Nøtter hadde de, og nå er nøttene spist. Tunge tak, og snart er det natta. I morgen skal vi møte en talentuvikler ved navn Simon Collins, og ellers utforske Leeds litt.

Forrige gang jeg sto for blogginnleggene, hadde jeg språkkurs, sterkt inspirert av Knut-Ingunn. Her er noen højdare siden sist:

- Haha, Zlatan, he is Swensh!

- Å, se! Reclaim! Er det reklame der da eller?

- Der er det sikkert do, Lillian, der borte! Der står det jo To let, og det mangler jo bare en A!

- Der har de sikkert mat, Lillian! (Knut-Ingunn utenfor bilsenteret, som blant annet solgte M.O.T.

Takk!

“Hello there, I`m Lillian the second”

Etter å ha ankommet Gatwick flyplass smertefritt i går kveld hadde tiden kommet for det vi hadde grua oss for i laaaaang tid: 350 kilometer i leiebil på FEIL side av veien. I svarte natta. Opp til Leeds. Herre, for en start.. Etter at dama i leiebil-skranken hevet øyebrynene da hun så oss, ble vi overtalt til å kjøpe en altfor dyr ulykkesforsikring. Lillian takket høflig nei første gang, men dama utvekslet et skeptisk blikk med kollegaen og spurte Lillian SVÆRT tydelig: ”Are you sure?” Lillian mumlet ”øøøh” før dama plutselig flyttet blikket over på meg: ”Are YOU sure?” Så svarte jeg: ”øøøh” og - VIPS - så hadde vi skrevet under på en grisedyr papirlapp.

Men greit var kanskje det, for etter at Lillian hadde satt seg bak rattet (på ”feil” side av bilen), kjørt ned en kjegle på parkeringsplassen og snirkla seg bortover terminalområdet i 15 km/t, kom vi til en rundkjøring…!!! Å hu og hei, Lillian veiva med høyre hånd borti vinduet, fant ikke girspaken (for den var på venstre hånd), bremsa ytterligere ned, svingte så langt ut til venstre at passasjersiden med meg var godt utenfor grøftekanten, og brølte hysterisk: ”HVA SLAGS LAND ER DETTA??? RUNDKJØRING ETTER BARE 300 METER!!”

O’ hoi, da vi endelig var rundt og lo av hjerteskjær glede og optimisme, øynet vi plutselig nok en rundkjøring. Rett der framme. Lillian fikk atter et brøle-anfall: ”INGUNN, VI BLIR DREPT. VI BLIR DREPT.” Også denne gangen kom vi helskinnet rundt, halvveis ute i grøftekanten og i makstempo 7 km/t. Med jeg som kaldsvetta, Lillian som blødde neseblod, og med dramatiske klassiske toner fra BBC Radio 2 fikk vi til slutt surra oss ut på motorveien. Og hvilken lykke.. Der åpna det seg en firefelts panoramavei som gikk RETT fram. Uten en enste sving. Helt opp til Leeds.

Det tok noen timer før vi skjønte at trafikkskiltet med 80 betydde miles per hour og IKKE km/h, men DA gikk det unna for de norske jentene. Og hvis vi ser bort ifra at vi holdt på å bli offer for en vinglete lastebil som gjentatte ganger forsøkte å skifte fil med OSS i blindsonen, gikk kjøreturen lett som en lek. Og hjertelig takk til pappa Holden for at vi har fått låne en super GPS som guida oss helt fram til hotelldøra. Uten den hadde vi fremdeles kjørt runde på runde i grøftekanten i en stakkars rundkjøring ved Gatwick.

Det største problemet i øyeblikket handler om drivstoff. Vi aner ikke hva vi skal fylle i tanken på den lille Polo’n vår. Lillian har tippa diesel. Jeg har tippa pass. I morgen må vi prøve et eller annet og se hva som skjer… Vi er ikke forsikra for ingenting!

NÅ sitter vi i hotell-lobbyen og forbereder oss til biljard-duell, øl-drikking og intervju med Chris Kamara om noen få timer! Tror det kan bli spinnvilt moro, og for alle som ikke veit hvem denna karen er BØR dere sjekke ut linken Lillian posta i går. Fyren er utroooooolig!! Nytt blogginnlegg kommer i kveld etter daten. Følg med!

Forøvrig sitter vi og kikker litt engstelige rundt oss her og forventer å få en sint hotell-beboer på nakken hvert øyeblikk, etter at vi begikk et nesten-innbrudd i rom 703 kl 01.45 i natt. Damen i resepsjonen hadde gitt Lillian et nøkkelkort der det stod room 738 med STORE bokstaver, men i Lillian sitt hode stod det altså 703. Logisk. Vi stod utenfor den fremmede døra og lirka med nøkkelen og klødde oss i hodet i flere minutter, men døra var BOM fast. At det hang et skilt med "Do not disturb!" på håndtaket sa oss ingenting. Vi begynte å bli litt frustrerte, og dunka og banka og sleit og reiv for å komme oss inn! Men nei, BOM fast. Men så plutselig hørtes en brysk mannestemme fra innsiden: "Hey you! YOU don't belong here!" Vi prøvde oss på en forsiktig "øøøh, sorry" og løøøøøp mens vi LO så det nesten revna i magen. Tall er ikke greit...

For å forklare tittelen til blogg-innlegget til slutt. Da vi reiste rundt i Britenland i fire uker i fjor fikk jeg erfare at Ingunn ikke er så greit å uttale. Jeg ble kalt Ingo og Ingen - til Lillians store fornøyelse. Da vi satt på pub og ble kjent med DJ-Andy, presenterte han oss til sine venner som: "Lillian and... (så pekte han på meg og sa): she.. " Jadda. I Spania tidligere i år gikk jeg under navnet Isabella. Det funka som gull. I går natt lå vi under dyna og flira over en ny taktikk. Etter at Lillian har presentert seg, skal jeg åpenbare meg og stråle: "Hello there, I'm Lillian the second!" Skal teste det på Kammy straks - så føøøølg med!