Er det noe vi er flinke til, så er det å spise ;)
Full middag og dessert til under 100,- Ja, vi elsker britisk mat!
Dette er etter alle solemerker en av de mest treffende titlene jeg noen gang har konstruert.
For å starte med begynnelsen, så leser du nå bloggen til to jenter som fremdeles ikke helt har beina på bakken, som sannsynligvis må si "hæ" minst én gang før de svarer på det du spør om, som gjerne tar noen minutter og stirrer drømmende ut i lufta midt i andre gjøremål. Passerer du rommet vårt på Cresta Court Hotel, skal du ikke se bort fra at du hører svak nynning av "glory glory" bak døra, eller en antydning til "just like the busby babes in days gone by..." - eller ganske enkelt: "take me home, United Road, to the place I belong, to Old Trafford, to see United...".
Gårsdagen sitter i oss, ja! Det merket vi allerede da vi slo opp gluggene og utvekslet dagens første ord i morges. (For øvrig et under at vi sovnet i det hele tatt. I hodet mitt runget det fremdeles United-sanger krydret med små brøl som "Spurs-scums" og så videre. Men sovnet gjorde vi - uten at kampen slapp taket av den grunn - helt til kirkeklokkene klang oss våkne i morges.
Selv drømte jeg om fotballkamper, trekk, system i spill, rødtrøyer som gruste røkla i Premier League, muligens også krydret med et aldri så lite møte mellom United og RBK på Lerkendal. (Noe ødelagt drøm for øvrig, da det endte med at jeg aldri kom meg på kampen fordi jeg måtte vente på Ingunn. Hun skulle bare sende 12 mailer først, og ble aldri ferdig). Ingunn, på sin side, hadde også drømt om foppall, men en litt annen side av saken - den godeste Opsal var i sin drømmeverden Ronaldos forlovede, og levde livets glade dager. (Bortsett fra at hun nok rynket pannen litt i søvne da det viste seg at Ronaldo spilte dårligere fotball etter at han møtte drømmedama fra Norge, og at Ferguson la all skylden på henne for at United begynte å tape kamper. Jeg var også med i drømmen, kunne hun fortelle - men meg hadde hun i sin bevissthet eller underbevissthet gjort til vaskedame. Følte meg bare passelig beæret). Jada, kampen hang i, den!
Uansett, en dag uten planer for Ingunn og Lillian, også kalt Lykke 1 og Lykke 2. Vi bestemte oss for å ta en skikkelig jobbedag, men det var før sola viste seg ekstra strålende over Manchester i dag - vi måtte jo bare ut. Ambisiøse småjenter som vi er, holdt det ikke med å ut og gå en tur uten å foreta seg noe, så vi bestemte oss like godt for å lage en musikkvideo. Den musikkvideoen skulle egentlig blogges ut i kveld, men på grunn av særdeles store, katastrofale, usle, irriterende, frustrerende, grusomme, møkkete, søren så upassende problemer med min PC, kommer den ikke før i morgen. Det mennesket som først fant på at det var en glimrende idé å lage noe som ødela andre menneskers computere, for så å kalle det et virus, skulle jeg likt å ha tak i. Vedkommende skulle fått gå gjennom samtlige av de skumle fordums instrumentene jeg så nede i skrekk-kabinettet på Madame Tussauds, for så å ha blitt sendt på rehabilitering på et 2 kvadrat stort rom med Seugfried, the roomie from hell, i 7 uker. Jeg har så virus nå, SÅ virus har jeg, at pcn er helt låst. (Kan vel ikke skryte på meg at den er HELT låst, ikke så lenge jeg slenger ut blogger, men så å si låst).
Hvor var jeg? Jo, denne musikkvideoen dukker nok ikke opp før pcn min er systemgjenopprettet i morgen, men da kommer den! Og den bør dere få med dere. Vi har virkelig lagt sjela vår i dette, hele dagen har gått med til leting etter steder å filme, og ikke minst til leting etter et klipp hvor vi ikke fniser eller viser revnede bukser. Ingunn fikk digre gnagsår på veien, og plasket rundt i kloakken for å illustrere at hun "was in the mud". Selv tok jeg et saftig svalestup direkte ut i ei frodig eng med brennesle, og var nesten nærmere døden enn jeg var ved Ronaldos andre mål i går. Til alt overmål hadde jeg kjole, og på kort tid forvandlet huden min seg til noe som kunne passet greit inn i Star Trek. I skrivende stund prøver jeg å ikke røre på høyre side av kroppen, da den fremdeles er full av røde brenneslesår. Har faktisk et på tommelen som brukes til space-tasten også, så for hvert mellomrom du nå leser (leser man egentlig et mellomrom?) så kan du jo tenke på at det er konstruert med en liten anelse smerte. Rørt til tårer? Da er vi to som griner.
Derfor denne vanvittige tittelen! Søt kløe - som i dyrkelse av Wayne Rooney, sur svie - som i udyrket, men likevel høyst tilstedeværende brennesler.
I morgen blir vår siste dag i Manchester, og da skal vi ha jobbe-dag, uansett hvor mye sola skinner. Det har vi i alle fall sagt høyt og tydelig i kveld, hvor vi sitter i hver vår seng og researcher på nett. Nå er det snart klart for avreise Leeds, og senere Dublin eller Skottland. Hvem vet hvor harene hopper!
Ingunns språk-kurs søndag:
Utgår beklageligvis, da læreren stort sett kun har kommunisert på morsmål i dag. Om ønskelig kan vi tilby dobbeløkt i neste utgave av "Lillians tur til å blogge".
Lillian med en herlig revnet-bukse-splitt-posing! (FOTO: INGUNN OPSAL)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar