Fiskefett i håret og fudge i magen!

Ekte familielykke; Dette er familien jeg skriver reportasje om. De er rett og slett helt fantastiske. Guttene er utrolig modne og ansvarlige, og har allerede opplevd ganske masse makabert. For eksempel fortalte Kyian (6 år) til venstre at han hadde sett en mann som hoppet ut fra sjette etasje i blokka der de bodde for å ta selvmord. Som om det var helt naturlig å fortelle to fremmede jenter første gang man møtes. Til tross for dette smiler guttene konstant, og de har en enorm respekt for naturen. Minstemann på 2 år kjeftet på den eldste broren på 12, fordi han plukket av et blad på en rød tulipan. Det er visst ikke lov...

Kjære norske nordmenn!

Her kommer nok en hilsen fra Linda og Ingo i Storbritannia og London, som vi nå har blitt offisielt døpt av den fattige familien vår i Brixton. Norske navn er litt for komplisert!
(PS: Merk - IKKE England og London; for det er ikke noe land som heter England. Landet er Storbritannia. Tenk! Så lærte dere noe nytt i dag også. Velbekomme!)

Dagen i dag har stort sett bestått i å leke i parken i Brixton, sammen med familien vår. Vi har studert maur på bakken, telt ringer i stammen på gedigne trær for å finne ut hvor gamle de er, spist knallblå kuleis med tyggegummismak, skrevet med pinner i grusen, lekt med ball, fått grønske på buksa, dumpet og husket på en lekeplass, sett verdens feiteste person (Size Unbelieveable), lært om britiske blomster som har frukt under bladene, lekt med en sleip meitemark som dukket opp ingenstedsfra...

...og vi har gjort noen nye Norw-english.com-flauser. Eller det er kanskje mer presist å si at JEG har gjort noen nye flauser. Da vi fikk overvære søndagsmiddagen til familien, datt nemlig denne herlige bommerten ut av den til tider altfor løsslupne kjeften min: "So is this a typical sunday-midday?" noe som skulle bety søndagsmiddag. Jeg rettet det rekordfort opp til DINNER, og jeg sa DINNER høyt og tydelig minst 30 ganger det neste kvarteret - i tide og utide - for å presisere at jeg visste hvordan man sa det. Lillian gjorde et tappert, men usedvanlig stusselig(!) forsøk på å ikke le.. Der fikk du den, Lillian!

I morgen skal vi utforske nye shoppingområder, sende noen postkort hvis vi finner frimerker, og kjøpe store mengder fudge.. Boksen på 400 g som vi kjøpte i går, gled rett ned til dessert i dag. Motto: "Sweet Fudge er sunt for kroppen, hilsen Ingo med vett i toppen."

I går kveld fant vi endelig ut hvordan man redigerer film, så hvis tekonologien funker, skal det komme et lite filmklipp fra en artig episode i Hyde Park!


Kyian på 6 år tar bilde av Lillian. Den lille mannen er et skikkelig fototalent...


Her er jeg sammen med minstemann på 2 år. Før vi dro presterte han å gni fingerene sine, som var FULLE av fiskefett og olje (ettersom han spiste sunday-midday med fingerene), i fjeset og håret mitt. Akk, da ble jeg ordentlig fornøyd! Men se på fyren da; man kan jo ikke bli sur på det fjeset!!