Nærmere uland kommer man ikke i britenland...

Mens mange av våre medstudenter valgte å dra til diverse uland for å lage reportasjer, dro vi til det deilige fotballandet England. Leeds er nok det nærmeste vi kommer realt utviklingslandnivå - stusselig!

S - skandaløst bussystem
T - trøstespising
U - usselt hotell
S - sju kilometer fra noe som helst sentrum
S - sover i samme seng
E - én dyne
L - lekker fra taket
I - ikke noe varme på rommet
G - gresselig regnvær

Jaja. Så var den moroa over! Klatrer man opp på et fjell av lykke, må man vel belage seg på å hoppe utfor også - men jaggu var det langt ned denna gangen! Jeg har på forhånd bestemt meg for å bruke halve bloggen til å være pessimistisk, og den andre halvparten til å bare være optimistisk. Jeg er jo tross alt journalist, og vi journalister bestemmer oss jo alltid på forhånd hva vi har tenkt å skrive. Eller? Vel, vi er i alle fall glade jenter på tur!

Men la oss oppsummere bittelitt - for to dager siden hadde du ikke fått øye på oss om du hadde passert oss på gata i Manchester. Hvorfor? Fordi vi svevde på en rosa sky. En møte-med-Giggs-sky, en United-seier-sky, en inside-på-Trafford-sky, en solskinn-hele-dagen-sky, en-herlig-hotell-sky, en verdens-hyggeligste-bydel-sky. Våre føtter i størrelse 40 (ja, vi er deilig klumpføtte) hadde ruslet langt over hårrota di.

Du hadde ikke fått øye på oss i dag heller, om du hadde passert oss på gata i Leeds. Hvorfor?
Først og fremst fordi vi hadde vært hundre prosent skjult bak paraplyer og digre allværsjakker. Videre fordi de mørke skyene på himmelen hadde virket Blenda-hvite i forhold til de mørke ansiktene våre - i pur frustrasjon over en trist dag. Våre føtter i størrelse 40 blir ekstra våte når det øspøser ned - fordi de er udeilig klumpete. Hadde du sagt et skjeivt ord til oss idag, hadde vi ikke ruslet langt over hårrota di, vi hadde dratt håret ditt opp med rota.

To lystige jenter forlot det luksuriøse og møkkbillige Cresta Court Hotell i Manchester i dag tidlig, for å sette de solvarme og lykkelige snutene mot Leeds. Etter en drømmehelg i drømmenes by og på drømmenes teater hadde vi planer om å drømme videre noen mil lenger nord. I kurant sol vandret vi med den altfor tunge bagasjen vår ned til busstasjonen. (En risikosport. Jeg passet på å holde meg minst fem meter unna Ingunn hele tiden, da kofferten hennes var en tikkende bombe. Jovisst hadde hun fått igjen lokket såpass at hun hadde fått smekket i låsen - men rundt disse festene var det digre glipper. Hadde den låsen røket, og jeg hadde vært i nærheten, ville jeg mistet livet. Drept av skadene fra et plastprosjektil av et koffertlokk). Vel, vi skvatt inn på en buss ( i den grad man kan skvette inn på noe som helst med 50 kilo bagasje lastet på en bare så vidt litt tyngre kropp) og satte kursen mot flyplassen. Videre på buss til Leeds.

So far so good, som vi sier her i britenlandet. Leeds blir bra, tenkte vi, og gomlet brød mens vi leste pensum på vei mot vår nye by.

Og da var vi i gang. Så fort vi hoppet av bussen, midt i Leeds sentrum, startet trøbbelet. Hotellet vi hadde funnet lå i følge nettsidene "litt utenfor sentrum", så vi valgte oss ut en buss til den adressen vi hadde.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Bussjåføren sendte oss til neste buss, som visstnok var helt riktig rute.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Bussjåføren på denne bussen sendte oss til informasjonssenteret, som viste oss til et helt annet stoppested.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Bussjåføren på det nye stoppestedet sa at hans buss, nummer 201, definitivt ikke gikk dit vi skulle, men at buss 222 definitivt gjorde det.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. 222 gikk definitivt ikke dit sjåføren på 201 hadde sagt den definitivt gikk - i stedet var det hans 201 som definitivt gikk dit. Vi gikk på informasjonssenteret igjen, og fikk vite at vi skulle på buss 222.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Vi skulle jo på denne 201, og da en ny versjon av den kom, med en annen sjåfør, fikk vi endelig napp. Riktig buss. (Da dette skjedde hadde vi allerede brukt like lang tid på å prøve å finne lokalbussen i Leeds som vi hadde brukt på resten av reisen til sammen.

Vel, vi hoppet på bussen, i trygg forvissing om at vi snart ville være framme ved hotellet som lå like ved sentrum.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. 10 minutter gikk. 20 minutter gikk. 30 minutter gikk. 40 minutter gikk. DA var vi der!!

I øspøsende regnvær, med våre samfulle 100 kilo bagasje, hoppet vi av på et øde busstopp. Og begynte å gå, med våre samfulle cirka 115 kilo tunge kropper. På leting etter Old Vicarage Hotel, etter veianvisninger fra bussjåføren.

Det var grisefeil. Stemte ikke i det hele tatt. Vi trasket gate opp og gate ned, men fant ikke hotellet, som visstnok skulle være svært så fint og flott. Etter en halvtimes trasking, med mer og mer påtrengende skosurkling, fant vi fram til et underlig kråkeslott. Old Vicarage Hotel! Utstyrt med bøtter til å samle opp regnvannet som lakk fra taket, og iskalde hotellrom.

Sånn. Der va MINST halve bloggen gått. Beklager feilinformasjon om hvor mye spalteplass jeg skulle bruke på pessimisme i åpningen av bloggen, men la oss innse det: jeg er journalist, og feilinformasjon er en del av hverdagen min. Eller?

Men så ble alt lysere! Vi heiv oss over pcne våre, og innså at vi hadde gratis, velfungerende nett. Vi hadde pulverkaffe og vannkoker, og satte oss til å jobbe noen timer. Og vips, så var vi sultne! Søte som vi er, dyttet vi ned et par titalls gram sjokolade for å utsette turen ut i regnværet ei lita stund.

Til slutt gikk vi ut i ødemarka (for det er virkelig stusselig rundt her. Rett og slett stusselig. Ikke bare på grunn av regnet, men vi er langt unna alt). Men der, plutselig, dukket det opp et helt fantastisk spisested! Vi fikk kjøpt en slags buffet, med alt man kunne drømme om av grønnsaker, kjøtt og potetmikser - til den ville pris av 70 norske kroner. Og vi spiste! Vi har tross alt blitt eksperter på trøstespising etter at vi kom til britenlandet.

Ut i regnet igjen - og hva snublet vi over da? En døgnåpen, helt vanvittig diger matvarebutikk! Trøstespiserne gikk bananas, så nå er det gulle god stemning i senga på hotellrommet, ei seng som vi må dele i tre netter, faktisk (i utgangspunktet også med ei dyne, men nå har vi endelig fått skreket oss til ei ekstra. Ingunn må ha dyne mellom bena, og det ville betydd kalde føtter for min del. Jeg må ha dyne bak ryggen, noe som ville betydd særdeles kald overkropp for henne. Vel, det var en saftig digresjon, ser den, men igjen: er journalist, og kommer derfor med digresjoner. Eller?).

I morgen blir det en skikkelig jobbedag, og forberedelser til pressekonferanse med Leeds United på torsdag. Og, bare for å ha nevnt det også - det kan se ut som at to norske, språkforvirra jenter dukker opp i torsdagens store sportsshow på BBC. Haha, der ligger det an til mye kaos!

Ingunns språkkurs tirsdag:
Noe tynt innhold, da halve dagen gikk med til misfornøyd Leeds-grynting, mens vi stort sett har hatt noe i munnen den siste halvparten. Uansett: "Dette vårværet her er som høsten i Norge. Som om det er another moon! Ja, jeg vet det heter måned, da....". Altså ingen store bloopers i dag, men jo, Ingunn, du kunne vært i stand til å si det? :-)



Ja, vi elsker trøstespising! Sjekk dissa! En på hver, antas oppspist i august 2034!