Nu åker vi hem, for denne gang...

En siste hyllest til den særdeles flinke fotograften vi møtte i Hyde Park, som kappet kroppene våre til fordel for en grønn stikkebusk...

Kjære alle trofaste og legendariske nordboere; Takk for oss!!!

Det er med stor sorg vi må meddele at dette er turens aller aller siste blogg! I morgen begynner vi på den laaange reisen hjem.. En reise som i utgangspunktet ikke hadde trengt å ta stort mer enn noen små ettermiddagstimer, men som vi på uforklarlig vis har fått til å ta nærmere et døgn. Hva vi klarer å prestere i dette britenland..

Først venter en om lag 5 timers togtur fra Sellafield til Edinburgh. David er snill nok til å kjøre oss til stasjonen.. Trillrunde Mary med rosenkinn og forklede skal være med; hun har så fryktelig lyst til å vinke farvel til oss norske jentene. Vi frykter at det kan bli en smule trangt i den bilen..

I Edinburgh har vi 5 timer og 45 minutter før flyturen hjem. Og vi har kun en plan:

W H I S K E Y

Her følger våre aller beste minner, på godt og vondt, fra 4 herlige uker i Storbritannia (den observante leser vil huske at det ikke er noe land som heter England!):

Tre STØRSTE opplevelser

1. ManU - Tottenham på Old Trafford. 5-2! Trenger ingen ytterligere forklaring..

1. FUDGE! Denne hinsides deilige sjokobiten kvalifiserer til delt førsteplass!

3. Morgengull i Manchester: Frokost, kaffe og sjokolade på senga til Sky News & egne saker på VGNett!

Tre mest uhyggelige opplevelser
1. Politiavhør i øspøs-regn i radioaktive Sellafield.
2. Første møtet med Seugfrid på Torquay Hostel i London. Ingunn rekker frem hånda; Seugfrid rynker på nesa og spør: "Do you have bedbugs, here?"
3. Svarte bananer hos frukthandleren på hjørnet.

Tre beste sitater
1. Ingunn forsøker å finne på gratis aktiviteter i London: "Vi kan jo gå på kjøpesenter. Det koster jo ingenting...(stillhet)..eh..ja..du skjønner..!"
2. Ingunn da hun legger seg første kvelden i Leeds: "Neeeeei, dyna lukter utlending!"

3. Lillian åpner en glemt hotellskuff: "HJÆÆÆLP. Jordbærene mine har fått hår!"

4. Lillian prikker Ingunn på hodet kl 04.37 om natta: "Jeg vil ha vaffel!"
5. Ingunn da ManU får dømt straffe mot seg: "Jaja, han dommeren der blir ikke gammel. Tipper han blir knerta i løpet av kvelden."

(Det var så mange å ta av, at vi måtte bruke fem!)

Tre mest takknemlige opplevelser

1. 5-punds butikken i Islington i London (en tilsynelatende billig opplevelse; men som til slutt ble forbaska dyrt)

2. Mira lærte oss hvordan man uttaler dawns, [dæonz]. Samtalene våre ble med ett litt mer..språklig korrekte!

3. Da vi fant ASDA i Leeds, kun 100 meter fra hotellet. ASDA = SJOKOLADE = LYKKE!

Tre største flauser

1. Buksa til Ingunn sprekker over hele rumpa under intervjuet med Brede Hangeland.

2. Lillian ringer til agent Knutsen, uten å huske fornavnet, Torgeir:

Lillian: "Hei, er Knutsen inne?"

Fru Knutsen: "Hvilken Knutsen?"

Lillian: "Ehh..Han godeste Knutsen!"

3. Ingunn skal handle skjorte til storebror på TopShop, og viser følgende lapp til mannen i kassa; "Black Denim Washed Shit." En vesentlig bokstav manglet..

Tre beste norwenglish.com-flauser
1. Are you poor, or?
2. Is this a typical sunday-midday?
3. Off course, ikke..

Tre største skuffelser

1. Ingunn hovner opp til dobbel størrelse dagen før møtet med Ryan Giggs på treningsfeltet til Manchester United.

2. Den blå døra i Notting Hill er ikke blå; men SVART!!!

3. Det øyeblikket vi innser at vi faktisk må frakte med oss alt vi har handlet videre resten av turen.. Tungt & langt. Pust & pes.

Tre verste roomies

1. Seugfrid! Ingen over! Ingen ved siden!

2. Kinaputten som tørket seg med håndklede til Lillian.

3. Sengevæteren som måtte overta Ingunn sin seng i underkøya, slik at hun hadde kort vei til toalettet om natta.

Vi er EVIG takknemlige for at dere har fulgt oss på denne noe uforutsigbare reisen. Og bare for å klargjøre tittelen; Vi har allerede planlagt en ny tur til høsten. Bloggen er altså langt fra døøø. Den får bare en velfortjent pause..

Vi sees.

Samme tid, samme sted, samme URL!!

Livet på Fair Hill (Hollywood neste, med denne tittelen)

La oss bare, først som sist, si at dersom denna bloggen blir hardt oppstykket og noe usammenhengende, er det rett og slett fordi gutta våre (United, så klart) speller mot Arsenal med avspark om noen få kjappe. Undertegnede har tenkt å rope og peke fritt nå som Ingunn ikke kan hvese at "Lillian, vi sitter på ei pressetribune", og "trur du dem ser deg, eller"? Hun på sin side kan gire seg opp over United-sjanser og være usannsynlig partisk uten at jeg sparker henne på skinneleggen. Og sammen kan vi juble og brøle når United vinner semien over Ars-scums!

Kan melde, dersom noen fremdeles er bekymret, at det ikke er gitter for vinduene hvor vi nå sitter (AVSPARK! Men hvorfor søren er Park på høyrekant??). Onkel politi lot de terrormistenkte slippe av kroken i går - kan ikke si jeg er blodig overrasket, på mitt skjema sto det "purple jacket, jeans, long blonde hair, green eyes, 173 cm". Ikke prototypen på en terrorist, kanskje?

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! PARK! Hvorfor søren er ikke den mannen alltid på høyrekant???????????).

Uansett, i dag har politivennene våre bare vinka hver gang de har kjørt forbi oss. Og vi, terroristene i fåreklær, har vinket blidt og uskyldig tilbake. Punchline er i alle fall at man ikke alltid burde la den undersøkende journalistikken gå foran loven....

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL!! Ronaldo!!!! For et mål! For en mann! For en speller!!!!! Ti minutter, to mål, easy going, walk in the park, allready in Rome)!

Ikke en like actionfylt dag i dag, vi dro ut tidlig for å møte en bustete motstandsmann fra Sellafield. En lang og deilig prat om kjemi og atomfysikk før vi dro til vårt yndlingssted: puben. Og der har vi i grunnen vært i dag, og jobba, dyktige som vi er! Telt ned timer til kamp, pilla oss i nesa, spist mat, snakket med lokale helter, planlagt hjemreise og drukket øl.

Nå har vi flytta inn hos dette paret vi bor oss. (Merkelig setning, sånn for øvrig). De første dagene har vi bodd i den andre delen av huset, men der var det fullbooka fra og med i dag. Men Mary og David kalte oss inn på teppet for to kvelder siden, og sa vi kunne bo med dem. Javisst ville vi vel det! (Det var innimellom alle familiebildene vi beundret og alle kartene hvor vi viste fram Bergen, polarsirkelen, Svalbard og Trondheim på).

(Rooney! Helnære at united netta for tredje gang! Etter 17 minutter)!

Mary er ei godrund dame med godrund stemme, som reagerer med et langtrukkent OOOOOOOOoooooo på alt vi sier. Hun lar seg lett sjokkere av oss, blant annet av at vi hver dag går opp og ned til puben (noe som tar cirka ti minutter). Hun vil helst at David (hennes syltynne mann) skal kjøre oss i Ford Focusen sin.

- OOOOOoooooooo, David, you can`t let the poor girls waaaAAAAaaaalk.
- No love. I allready offered them a ride, love. But they wanted to walk.
- OooooOOOOOOoooOOOOoooo!

Vi trodde imidlertid begge hun skulle takke for laget da hun prøvde å løfte ryggsekken min.
- OOOOooo DeeeeEEEaaAAr. you`re not carrying this one on your back? David, have you tried to lift this up?
- No love. Haven`t touched it. - med et særdeles lunt smil.

Å, vi blir behandla så pent så. Når vi er ute på dagtid, tar Mary-mor oppvasken. Og rer opp sengene - uavhengig av om vi har redd dem opp selv eller ei. Håndklærne henges på radiatoren for at de skal bli varme, og en ny liten dose twist deles ut. Kongedame!

I går da vi kom hjem hadde Mary og David handla for oss. I store kvanta, kanskje litt for store kvanta etter Marys syn.

(PAUSE!!!! 0-2. Lett!!!!! Lukter Roma som bare det her)!

Ingunn varslet at jentene kunne tenke seg ti epler fra Marys handletur.

- TEN AAAAaaaAAApples??? Thats a biiiiiiig amouuuuunt!!!
- Uh.... well, we`ll have eight apples then.
- YeeeeEEEaaaAAAh, smilte og nikket Mary enig.

Etterpå, da vi var klare til å gå, dukket Mary opp og nikket anerkjennende til at Ingunn hadde tatt på seg et par hansker.
- Looook, you have your gloves on. You`re a wise girl, aren`t you, nikket hun fornøyd.

Når Mary snakker, er det imidlertid kun Ingunn hun har øyekontakt med. Til og med den kvelden vi var inne hos dem, og jeg stilte spørsmål, stirret hun hardt på Ingunn mens hun svarte. Mary er litt av en Sellafield-patriot, og liker nok ikke mine vage hint om at atomanlegget kanskje også har sine negative sider. Derfor har hun innført boikott, mens Ingunn fremdeles passerer nåløyet.

David, derimot, er min mann. Han henvender seg kun til meg, og overser Ingunn glatt. Interessant å observere!

(52 minutter! Herlig Ronaldo-sjanse! Begynner å google på flybilletter til Roma...).

I morgen skal David kjøre oss rundt for å ta bilder, og smugle oss inn på et deponi for radioaktivt avfall i Drigg. Det blir riktig så hyggelig!

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! 61 spilte, Ronaldo! Søren ta, jeg klikker meg inn på detta flyselskapet)!!

Mens vi snakker om i morgen, kan det være verdt å nevne at det er vår siste dag i britenlandet, torsdag transporterer vi våre vakre kropper oppover mot Skottland. Der rekker vi å drikke omtrent seks whiskey hver før vi må fly ut til flyplassen og suse hjem til Norge!

(73! STRAFFE ARS-SCUMS! Så spinnvilt feil! Fletcher varter opp med en herlig touch på ballen, er helt tydelig på, men dommern bæljer tel med straffe og rødt kort! Ingunn: Jaja, den dommern der blir ikke gammel. Blir vel knerta i løpet av kvelden, tenker jeg).

Nå kan det forresten nevnes at vi nettopp fant ut følgende:
i dag fyltes huset vi har bodd i opp av Sellafield-arbeidende mannfolk. De har én inngangsdør. Med én nøkkel.

Den nøkkelen har vi.

Klokka er litt over ni her i britenland, og vi har vært borte i snart tolv timer. Med nøkkelen. Til ytterdøra.

Trist å være mann og bo på Fair Hill i dag - regner med det er fullt på stua til Mary og David nå - men vi må jo se ferdig denna kampen først! Dessuten er vi jo tross alt stemplet som mulige terrorister i UK, hva annet kan man forvente, enn at vi stikker av gårde med en skarve nøkkel! Mary og Davids eldste sønn jobber i politiet. Om han rusler innom databasen og sjekker oss, kan det vel hende at trillrunde Mary-mors dype OOOOOOOooooo blir ekstra lang og dyp i kveld...

Noen minutter igjen av kampen, og vi skal rusle hjem oppover lia for å slippe inn en gjeng småsurvete menn og nyte peiskosen hos Mary og David mens vi gumler twist og godnakker på bredt britisk.

Hjem til Fair Hill altså - men først: bestilling av et par flybilletter...............

See you in Rome!


Er vi hjemme nå, Ingunn? Dissa kuene er radioaktive og kan ikke spises, bare så det er sagt. Men koses med kan de! (Koooooooooooomme da kyra, hyler nordmennene hver morgen og kveld når vi traver forbi. Nå har vi blitt riktig så gode venner med de radioaktive firbeinte).




Da klokka klang så fort vi sprang og ingen sto igjen og hang! Unntatt Ingunn, for hun hadde lykkelig smil om munn.

Så havnet vi i arresten...

På dette tidspunktet så ting fremdeles ikke så ille ut. Pelle Politibil er en venn. Men da Lillian sørget for bloggens blinkskudd, hoppet det to nye menn ut av bilen, iført skuddsikre vester og med håndjern og revolvere i beltet! Da la Lillian vekk kameraet...

Nesten!

For å ta et skritt av gangen.. Angående pubdama fra i går som vi lovte å følge opp; hun sendte Sellafield-ektemannen på toalettet og dro bikkja opp på fanget da hun omsider oppdaget oss to norske journalistene i det motsatte pubhjørnet! Deretter hvisket og tisket hun så åpenlyst som det er mulig, og pekte fiendtlig bort på oss.. "They are journalists from Norway. Be aware. ZIP IT! ZIP IT! ZIP ZIP ZIP IT!" Der røyk de potensielle kildene...

Noe som leder oss til dagens enda mindre trivelige hendelse. Lillian skriver som kjent om atomanlegget i Sellafield. Ettersom vi hadde noen ledige timer i formiddag (før puben vår åpnet kl 15!), forlot vi bondegårdsduften og blomsterengene hos Mary&David for å gjøre oss kjent rundt Sellafield. Og for å knipse litt bilder..

Men altså, det skulle vise seg å bli en smule mer problemfylt enn først antatt. Det første vi fikk øye på ved Sellafield var et 15 meter høyt piggtrådgjerde med overvåkingskameraer hver 10. meter. Som lidenskapelige "the Shawshank Redemption" fans, syntes vi det hele var ganske så trivelig. Litt sånn midt-inne-i-en Hollywood-film-og-kompis-med-Morgan-Freeman-stemning! Bortsett fra at dette ikke var i en film...

Vi fant derfor ut at det var lurt å holde oss på utsiden av gjerdet. Vi er ganske så fornuftige. Synes vi.

Men så begynte helvete... Etter å ha tuslet langs Auswitch-gjerdet i drøye 500 meter, kjørte en politibil forbi oss med blinkende blålys:
Ingunn: "Gøy! Tenk om vi får se noe action.. Stas."
Lillian: "Håper det er noen høykriminelle rett rundt neste sving."
Ingunn: "Johoi!"

Men så stoppet jaggu meg boys-in-blue noen meter - RETT foran oss i steden..
Lillian: "Ikke johoi!"

Joda, dette går fint, tenkte vi. En blåkledd, stutttjukk mann (som så riktig så godslig ut) ba om å få et par ord med oss. Ok, no problem! Så kom plutselig to snutemenn til; de så ikke riktig så godslige ut. Han ene var morsk og hadde en vorte på øyelokket, og han andre var halt og manglet langefingeren på venstre hånd. Disse hadde altså vært i en krig før...

Det som skulle være "et par ord", utviklet seg til å bli et 30 min langt avhør; Navn, personnummer, høyde, vekt, øyefarge, blodtype, beskrivelse av klær, skonummer, adresse i Norge, adresse i Sellafield, formål med reisen, antall reisedøgn, hvorfor vi er i Sellafield, hvorfor vi tar bilder av Sellafield, hva vi vet om Sellafield, hva vi ikke vet, hva vi får lov til å vite om Sellafield, hva vi ikke får lov til å vite..

Mens Lillian sto nokså bleik med øynene boret inn i revolveren til vorte-snuten, begynte jeg å resonnere meg fram til at de resterende dagene kom til å bli særdeles utrivelige - Jeg (Tony Soprano) og Lillian (Silvio Dante) - overvåket og etterlyst; Vips, så ligger en av oss på fortauet med en kule i panna..Ploff, så får man et balltre i skallen.. Eller, auu, så våkner man om morgenen uten nyre..!

Vorte-snuten skrev og skrev og skrev og skrev. Så hevet han det vorteløse øyebrynet, og tok en noe ekkel telefon:
"Hi, chief! I have two female Norwegians here. They say they are just out for a walk. Yeah right?! What do you want me to do with them?"

Stillhet..

"Ok! Right. No problem! Sure. I can handle it."

Så legger han på.
Jeg ser for meg at jeg må ringe pappa for å få han til å skaffe meg en ny nyre på nettet..
Lillian har tisset på seg for lengst...

Vortesnuten sier at han må låne førerkortene våre.. Han har blitt beordret om å registrere oss i det elektroniske politiregisteret i Storbritannia. Svarte fanken! Er det det samme som å få en prikk på rullebladet? Betyr det at vi nektes adgang til USA?

Jeg planlegger å løpe avgårde som en villmann for å unnslippe...Slim-fit olabuksa hindrer meg!
Lillian har urinert en gang til...

Å I SAVA (dette er kun for å bevise for min Kristiandsand-far at jeg FAKTISK kan sørlandsbanning).. Vi leverer fra oss førerkortene. De tre karene forsvinner inn i bilen; vorte-snuten taster inn på skjermen foran ved rattet, den fingerløse tar en telefon og den opprinnelig godslige (men som nå bare er en tafatt, stusselig etterpådilter) pirker seg i nesa.

"Federal marshals are so far up my ass I can taste Brylcreem!"

1 minutt går. 2 minutter. 5 minutter. 8 minutter. 15 minutter.
Det regner.
Vorte-snuten kommer ut, leverer tilbake de tilsynelatende normale (men som jeg mistenker er blitt injisert med usynlige båndopptakere og kameraer) førerkortene og slenger fram noen papirer med minimal og ulesbar skrift. Vi signerer. På hva? Det aner vi ikke...

"Ok, we´re done!"

Javel. Takk for det.

Så kjører vorte-snuten & co. Vi står igjen alene i regnet. Fulle av innvoller. Engstelige for å aldri komme til USA. Bombesikre på at det var "ZIP IT" dama fra toget og puben, som sladra til sikkerhetstjenesten i Sellafield om at journalister var på vei. Ekstremt klare for tidenes alkoholinntak. Takknemlige for at vi skal tilbake til bondegårdsduften og blomsterengene hos Mary&David i kveld.

Hvis vi kommer oss så langt...


Rett før politiavhøret begynner vi å ane at dette området er beregnet for tøffinger...

Med hjartet på rette staden...

Etter noen strålende dager i ikke fullt så strålende Leeds (joda. Det var fint i Leeds altså, vi klager ikke) så var det liksom litt på tide å bevege våre hurtig voksende bakender videre oppover landet.

Før vi dro fikk vi med oss Leeds-Northampton på Elland Road, og hadde problemer med å kontrollere engasjementet vårt - det tar seg tross alt ikke helt gull ut å klemme til med gutturale brøl og "øi-øi-øi" med dype stemmer når det scores så lenge man sitter på ei pressetribune. Tror vi nøyde oss med at Ingunn brølte "jada, jada" ved et par store sjanser, mens jeg fikk velge mellom nervøs risting med beina eller iherdig peking til spillerne på hvor de burde spille ballen. Jeg valgte det siste.

Vel, det bør vel også nevnes at vi var de eneste i presserommet med samlet sett cirka 120 kilo bagasje. Rett etter kampen suste vi (eller mer humpet, stønnet, trillet og strevde oss) ned til stasjonen i Leeds, og vinka farvel til DENNE byen.

Togtur, femtimers sådan! Og hungrige som vi tross alt er, hadde vi hamstra passelig opp med mat, og klarte å begrense oss i omtrent tjue sekunder etter avgang før vi slang rundstykker, salat, bananer og epler opp på bordet. Sånn holdt vi det i grunnen gående på hele turen.

Vel, målet var i alle fall Sellafield, hvor jeg skal lage min reportasje. Planen er å dra opp hit for å snakke med folk, og møte de som er berørt av atomanlegget.

Jada, god plan det. Femtimers tur, med kjappstopp i Carlisle, hvor vi hang litt på en bar med en kar som nettopp hadde gjort ei britekvinne saftig gravid og lurte på hvordan han skulle fordufte unna det. Vi ga selvsagt ingen gode råd, men klappa ham litt småmedfølende på skuldra og mumla noe i retning av "sånn man reder ligger man", og "her må du nok bare stille, mann".

Toget fra Carlisle opp til Whitehaven var langt mindre enn en gjennomsnitts Oslo-trikk, og smekkfullt med Carlisle-supportere som feiret at de unngikk nedrykk. Og et eldre ektepar.

Som vi for øvrig kom i snakk med, og det viste seg da at denne mannen jobbet på Sellafield. Kona hans var kjempehyggelig, helt til hun spurte hva vi skulle oppe i huttiheita (som for øvrig også alle andre vi møter spør om), og vi sa vi var journalister. "Well, George, you know what to do now. ZIP IT", hvisla dama til mannen sin, og snurpet leppene saftig sammen. På dette tidspunkt fant vi ut det var best å avgrense samtalen, og det stilnet definitivt fra den andre kanten. Like før vi var fremme i Whitehaven tok jeg opp kameraet for å filme litt.

" GEORGE! SHE HAS A CAMERA! WATCH IT"!!!! ----- og så løp de bakerst i vogna. Vi satt lettere paff igjen, og med en snikende anelse om at journalister kanskje ikke BARE er velkomne i Sellafield......

Vel, David (den ene halvdelen av ekteparet vi bor hos) hentet oss på togstasjonen. 78 år gammel, i en gammel Ford, og med et lunt "Welcome, love", skjønte vi at dette kom til å bli gullere enn de grønneste skogene! Ingunn prøvde imidlertid å skvise ham ut av sjåførrollen da hun på godt norsk vis marsjerte rundt til bilens høyre side da han ba henne sette seg inn foran. "I think I`ll drive, love", kom det rolig fra bestefar, og en rødmende og trippende Ingunn satte ny pers i å løpe rundt biler for å komme seg over på riktig (eller feil) side. Så overveldet var vi av all denne venneligheten og så videre, at vi dro til med et par saftige "or" - endinger på spørsmålene våre, begge to.

Vel framme sto kona Mary i døra, godrund og trivelig med myke bollekinn, og tok i mot oss som om vi var lenge etterlengta døtre.

Og her bor vi staselig! Eget kjøkken, erkebritisk stue med peis og stoooore lenestoler. Soverommet vårt har to deeeeeilige digre senger, og badet vårt har varmekabler i gulvet - med tykt gulvteppe oppå. Aaaaaa, vi koste oss så mye i går kveld at vi regelrett glemte å dytte i oss kalorier!!!! Heftig.

Og vi sov godt! Ikke var vi redde for å få taket i hodet (jfr Leeds), ikke var vi redde for å få en BMI-tysker i huet (jfr London), eller en sengevæter i overkøya (også jfr London). Herlig!

Våkna til tidenes utsikt og David og Mary som pusla rundt nede. David kom til og med innom for å beklage på det dypeste at han ikke kunne kjøre oss rundt i dag.

Vi rusla ut, hilste på kuer og lovpriste sola, og gikk en herlig søndagtur - til puben. Det var klokka tolv i dag, og i skrivende stund sitter vi fortsatt her. Her er det internett!

Nå skal vi imidlertid hjem til Marys trygge favn og nyte livet. Gomle sjokolade og ligge på teppet på badet.

I morgen drar vi på lykke og fromme ut på landsbygda for å finne caser til reportasjen min, satser på at ikke alle flyker i panikk mens de skriker ZIP IT! ZIP IT!

(Og det skal bare nevnes, at akkurat i det vi satte siste punktum - eller utropstegn - i bloggen i kveld, kom kona fra toget inn på puben hvor vi sitter. Hun har ennå ikke fått øye på oss, men har med seg bikkja og mannen i hvert sitt bånd. Dette kan bli skandale - vi er spente på om de rømmer igjen! Følg med, følg med i morgendagens blogg)!

Enkel morrro!

GRATULERER MED DAGEN, TORLEIV!
Jeg vil benytte denne anledningen til å få hedre min legendariske storebror som i dag, 2. mai, fyller mektige 25 år! Hipp, hipp kjekken! Feir hardt :-)


Leeds er søren meg et globalt sentrum. Ja!
Og Lillian og jeg er to enkle sjeler som lar oss fascinere av stort sett alt som krysser vår vei...
NB 1: Denne filmen inneholder enkelte sterke scener. Aldersgrense 12 år.
NB 2: Watt opp lyden!

Vi har enda ikke beveget oss lenger bort fra hotellet enn ca 200 meter, men likevel føler vi at vi har sett hele verden. HELE VERDEN! På disse få meterne har utkant-Leeds stappet inn en Asia-ghetto, et pakistansk-drevet hotell (der vi bor), en fasjonabel grønn park, en erkeekte britisk pub der alle gjestene bare har en tann (som attpåtil er løs!), en dyrevernsaktivist som eier en hund med skabb og kun et øye, et amerikansk-inspirert 24-timers åpent supermarked (som vi regelrett FORGUDER) og ikke minst…

...en fantastisk middagskafeteria for pensjonister; "Adgang kun over 60 år, evt med gebiss," der det er blomsterservise, heklede duker, broderte servietter, sukkerbiter i porselenskåler, samt 4 rullatorer ved inngangen. Vi klarte på en eller annen måte å mingle oss inn blant de gråhårete i dag som i går, og fikk dermed nok en ekte bestemor-middag med alt mulig bestemor-tilbehør og unik bestemor-service. Regningen kom håndskrevet på en papirlapp, inkludert noen ørsmå regnefeil til vår favør. Takk og bukk og nikk og nei!

"Ok, no problem"-Ali, vår pakistanske resepsjonsmann, er en bra fyr! En veldig alright, og ikke minst en PRAKTISK fyr! I morges forstyrret vi han ufrivillig midt i en eller annen ramadan/morgenbønn; Vi ville ha påfyll av pulverkaffe og brownies til frokosten på rommet, men vi fant ingen Ali noe sted. Derfor ringte vi på islam-musikkbjella ved resepsjonen. Først en gang. To. Så tredje, fjerde og femte gang. Hele tyrkia spilte og sang og ljomet i veggene, og Lillian ristet av koffein-abstinenser. Først etter sekstende gang kom Ali tuslende ned trappa med en tøydott på hodet. "Ok, no problem!" Så ble det kaffe og kjeks på nordmennene i rom nr. 4.

Kveldens store diskusjon har (nok en gang!) handlet om mat. Og denne gangen var det desserten som forårsaket, og fremdeles forårsaker, hodebry. For hvordan i granskauen får man flytende sjokoladesaus inn i midten av en iskremkule? Man kan vel ikke sprøyte det inn sånn som man gjør med berlinerboller? For isen er jo..ehh...IS-HARD og kompakt, mens en hvetebolle er luftig og myk og har plass til masse fyll. Fanken, at livet skal være så komplisert!

Målet for resten av kvelden er at jeg skal komme meg skadefri til sengs. Det kan bli en rimelig stor utfordring, ettersom gjennomsnittskollisjonen jeg har hatt med skrivebordet, kofferten og baderomsterskelen i dag ligger på 2,7 per time. Kneet har fremdeles noe (som med velvillig argumentasjon) kan kalles hudfarge, men i morgen tidlig frykter jeg en mer lilla tone. Eller fiolett; det høres litt mindre vondt ut! Lilletåa på høyre fot har jeg enda ikke turt å se på…

Nå skal vi sove vår siste natt her i utkant-Leeds; jeg i den myke og luktfrie dyna (det var behagelig å skrive!); Lillian i kryddersvettedyna (enda mer behagelig å skrive!)
I morgen skal vi først på fotballkamp som journalister (Leeds - Northampton), før vi toger 5 timer nordvest til Sellafield.. Der skal vi bo hos et pensjonistpar som driver en privat gjestegård med ett utleierom! Mary (fruen i huset) er VELDIG glad i å prate, noe Lillian har erfart over telefon. Dette kan bli særdeles spennende! Prekast i morra :-)

Sov godt, Norge!