Ingunn og Lillian i Storbritannia: "hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det ".,,

Gledelig nok har vi fått nett på rommet. Det har vi for øvrig juksa oss til, men slik ser altså to journaliststudenters hverdag ut på et hostell ved Paddington...

Murphys lov beskriver en stusselig dag i London på perfekt vis. Etter en pangstart med turboseightseeing i London i går, ble dagen i dag betraktelig stillere... Og mer tricky. Alt har i grunnen gått i vasken i dag.

Ingunn er i gang med sin reportasje, om fattigdom. Et fattig menneske i London må vel være lett å finne, tenkte vi, fattige barn i Afrika flokker seg jo foran kameraene når journalister kommer dit. Vel, vi kan fortelle at slik funker det ikke i London. Kort oppsummert resulterte fem timers "kontor"jobbing fra hostellet i dag i ingenting. Ingen avtaler, ingen som holdt det de lovte, null og niks. Nada.

Men de fem timene var likevel ikke helt innholdsløse. Vi bor på et firemannsrom, og skjønte jo innerst inne at idyllen med å være alene på rommet ikke ville vare i all evighet. Vi fikk en ny roommate i dag, og jeg minner nok en gang om Murphys lov: hvis noe kan gå galt, vil det også gjøre det. Vår nye roomie ramlet inn her midt på dagen en gang, ei dame i førtiårene. Hyggelige norske jenter som vi tross alt er, tusler Ingunn over det noe møkkete gulvet for å hilse på nykommern. Hun rekker fram hånda og sier navnet sitt. Roomien ser på henne, rynker på nesa og spør ganske enkelt: are there bedbugs here?

Hah. Den elskverdige dama begynner en ellevill runddans på rommet, for å desinfisere samtlige gjenstander. Vask, dusj, kjøleskap og oppvaskbenk, alt må være bakteriefritt. De hyggelige norske jentene ventet nesten å bli sendt i dusjen og renset med doktorsprit...

Etter å ha drept noen billioner basilusker begynner roomien å legge ut om sitt fantastiske skuespillerliv, og kryder vår hverdag med små anekdoter fra Broadway og Hollywood. Hun forteller at hun er blakk og har mensen, og det synes vi er fryktelig trist.

Vel. Så langt hadde dagen gått skikkelig skeis, så vi bestemte oss for å dra ut på ekspedisjon for å finne den blå døra fra Notting Hill. Å drømme oss bort om Hugh Grant og leke Julia Roberts et lite øyeblikk kunne kanskje gjøre dagen lykkeligere. Vi bor like ved Notting Hill, men klarte likevel å bruke bortimot to timer i Portobello Road på leting etter døra. Og vi fant den!

Minner nok en gang om Murphys lov. Dere vet den blå døra fra Notting Hill-filmen? Den hvor Julia Roberts og Hugh Grant har sine romantiske stunder innenfor, den døra som fører inn til hvor William og Spike bor? Vel, den døra har blitt malt svart. Det meste av huset er revet. Trappa er fjerna. Inngangspartiet også. Og forresten: selve døra er solgt på ebay.

Men; så kom dagens lille opptur. I Notting Hill har jo William denne bokhandelen, som selger reisebøker. Den finnes! Til venstre, litt opp, ned og bort for den blå - unnskyld - svarte døra, der ligger den, helt identisk som i filmen. Hvilken glede! Vi fikk drømt oss bort litt - men, på en slik Murphys lov-dag - det varte omtrent bare til det øyeblikket Ingunn begynte å fossblø på ankelen.

Vel hjemme på hostellet oppdager vi, due to Murphy, at vår roomie har benyttet anledningen til å gå gjennom det meste av tingene våre., og passet på å legge noen 40-årig-modell-bilder på sekken til Lillian. Dette kunne vi ikke akseptere, så vi bestemte oss for å sette i verk en liten hevnaksjon. Kjøkkenbenken, som hun hadde desinfisert, fylte vi opp med matrester og klissete søppel, før vi la et lite lag bolognesesaus i doen. Noe barnslig, men akk så tilfredsstillende, og i skrivende stund venter vi i spenning på at hun skal komme tilbake. I all hemmelighet håper vi på at hun skal bli sinna og flytte. Eller ramle i Themsen.

Ingen stor dag i Lånndånn, men vi håper på bedre tider i morgen. Og at BroadwayGuri pakker sakene sine slik at vi får være i fred igjen.

Bare for å nevne det: Dersom du ikke ble spesielt imponert over at vi svevde 35 meter over bakken i går, kan vi nevne at London Eye er rundt regnet hundre meter høyere enn som så. Øyemålet er vel ikke helt godt...