To gode naboer...

... Skal jeg love deg vi ikke er. Vi og naboen vår. En slugge av en østeuropeer, som fremdeles forsøker å drepe oss med blikket sitt, til tross for at vi er svært så snille og søte. Se bare på Knut-Ingunn for eksempel, på bloggbildet med Chris Kamara. Er det ikke en glorie over huet på engelen fra Skedsmokorset der, så vet jaggu ikke jeg.

Tunge tak i Leeds, en motløs dag i går hvor hele verden var i mot oss måtte jo bare slå ut på en eller annen måte. Ingunn har oppdaga gledene ved iPhonen min (såpass at jeg vurderer å bare kalle henne iNgunn heretter, men det er tross alt et navn som skal konkurrere med Knut-Ingunn, så vi får se). På iPhonen finnes det et labyrintspill, der hvor vi skal få ei kule gjennom ulike brett uten at den ramler ned i hullene underveis. Det er vanskelig, og med vårt konkurranseinstinkt avstedkommer det en del kraftige utbrudd. Rundt midnattstider i går kveld var vi inne i et særdeles tøft brett, med noen helt vanvittige kombinasjoner av bassenger og hull som vi måtte snirkle oss gjennom. Knut-Ingunn er saftig tålmodig, og lurte seg gjennom, mens jeg satsa på fart. Til slutt var vi helt utslitte, og etter å ha landa level 39 takka vi for laget og slukka lyset.

Så er det nå en gang slik at vi har litt for vane å legge oss ut med mennesker på de hotellene vi bor på, og denna gangen er det vaskedama vi har en liten clinch med. Hun har i protest sluttet å gi oss dopapir, og gir oss bare ett håndkle hver dag, slik at jeg og Knut-Ingunn har blitt tvunget inn i en intrikat dusje-turnus. I tillegg fester hun dynene våre så langt under senga at vi nesten vurderer å legge oss under madrassen i stedet for oppå, siden det er der mesteparten av dyna er, og vi fryser så fælt.

Til gjengjeld må det sies at vi har hatt noen små uhell med kaffekoppene våre, som vi bærer med oss overalt på hotellet og setter igjen her og der (det skjer bare. Vi er litt snurrige i huet). I tillegg har Knut-Ingunn bomma på noen søppelbøtter med plommerester, mens jeg har mistet litt banan på gulvet, og så videre.

Etter at lyset var slukket i går kveld fantaserte vi litt, men bare LITT om hva vi kunne gjøre tilbake, og etter hvert begynte vi å fantasere om å ta med oss mer enn bare kaffekopper ned i lobbyen. Hva med dynene våre? Og TV`en? Og kanskje toalettmappene, så kunne vi bare sove der? Nå høres vel dette i overkant barnslig ut, men etter en tøff jobbedag, og altfor mange timer uten søvn og frisk luft, var dette så moro at Knut-Ingunn lo på seg neseblod og jeg skada foten idet latterkrampa tok meg. Nå har det seg vel slik at det tok en liten halvtime før vi klarte å slutte å le, og for alle som har hatt latterkrampe så vet man at har man først begynt, så er det faktisk lettere å velte ei ku enn det er å stoppe. Og det balla bare på seg.

Det var da østeuropeeren, for enkelhets skyld kalt Bratislava, begynte å røre på seg. Med noen helt vanvittige kraftige veggslag fikk han etter hvert kontakt med oss gjennom veggen, og små og snille som vi er, fikk vi aldeles angst. Stive som stokker og med tårer trillende krøket vi oss sammen under dyna, og la skjelvende merke til at mellom vårt rom og hans, er det dører. Og vår var ikke låst. Ingunn skvetta litt i senga av skrekk, og jeg vaklet mellom å tusle ut vinduet (i 8.etasje) eller bare besvime. Til slutt sovna vi i pur skrekk begge to.

I morges møtte vi Bratislava ute i gangen, og måtte ut i et tøft kappløp mot heisen for å komme oss unna. Heldigvis har han nok kroppsvekt til at han ikke klarte å holde følge med to atleter som oss.

Gårsdagens tøffe jobbtak har blitt fulgt opp med en adskillig bedre dag i dag, hvor vi har fått flere intervjuavtaler på plass samt vært på en henrivende tur på et treningsfelt i Leeds. Siden vi skriver om talentutvikling måtte vi jo besøke et treningsfelt hvor små barn blir skolert inn som fotballspillere, og dagens fem- og seksåringer imponerte oss så voldsomt at det ikke er ord for det. For noen spellere! Jeg og Ingo hadde tapt lett mot dissa.

I morgen skal vi på date med Peter Lorimer, og kanskje med Eddie Gray. I London venter Neville Southall på oss, og i Liverpool kan David Fairclough knapt vente til vi dukker opp.

Nå er det tid for å snike seg opp på rommet igjen, og håpe at Bratislava har gått til ro. Knut-Ingunn foreslo ringepiggen, men jeg er litt usikker. Kanskje. Får se hva kvelden bringer.

Takk for oppmerksomheten, lover å komme mer modent tilbake med et mer modent innlegg. Vi blogges - dersom Bratislava lar oss leve.