Drømmenes teater, herlig flaks og fulle mager

Så slue har vi vært i dag! Sykt slue!







Van der Sar, som pleier være Faan der Sar når n slepper inn mål, får en smule oppvarming.

Jaja, her ser du gutta våre. Etter kampen gikk vi ut og tok en øl sammen, alle mann.

Reveenka og kompanjongen. Forklaring følger.

NÅ er det tunge tilstander i Manchester. Mest tungt er det faktisk i magene våre, hvor det akkurat nå er vanvittig mye mat, spist på overtid i restauranten, servert av en hotellansatt som selvsagt allerede har lagt oss for hat - Zilvia med Z.

Men, jeg føler det viktigste bør komme først. I kveld var det 75 320 tilskuere på Old Trafford. For å si det slik - uten midtnorsk og østlandsk innslag på North Stand, hadde tallet vært bare snaue 75 318. For dissa jentene, dissa stinne, mette, slitne og lykkelige jentene, har nok en gang sett Manchester United banke gørra ut av Tottenham, og denne gangen fra orkesterplass!

Selvsagt skjedde ikke dette uten dramatikk. Det skulle bare mangle med skandalegjengen på tur. Dagen i dag startet med at vi slepte oss opp av senga ved åttetiden, siden vi skulle møte Eddie Gray på Elland Road i titiden. Verdensvante som vi mildt sagt har blitt med venstrekjøring, klarte vi oss nesten uten GPS for å finne ut av byen og fram, og vel framme sto Gray og venta på oss.

Etter dette dro vi for å sjekke ut, og da vi tok bilen ut av parkeringskjelleren for siste gang, skulle vi vel etter alt å dømme ha betalt rundt 30 pund. Men da Ingunn, heretter kalt Reveenka for sin sluhet, rusla opp i resepsjonen for å spørre om de ikke kunne åpne bommen for å slippe vår snertne Polo ut, sa hun ganske enkelt: "We have payed, altså". Og dama i resepsjonen så Reveenka inn i øynene, klarte ikke å få øye på noe annet enn pur naivitet, og åpna bommen med et smil. (Merk: 30 pund spart).

Vel! Fulle av godt humør suste vi videre mot Manchester, som er neste stopp på reiseruta. Like før avreise hadde vi booka et rom via internett på et hotell "like utenfor byen". Vel, etter å ha kjørt langt om lenge og lenger enn langt, kom vi ut på den pureste landsbygd man kan tenke seg. "Om tre hundre meter er du framme", sa vår gode venn TomTom i frontruta, og jammen var vi det. Men hotellet hadde aldri hørt om noen Holden, og dersom vi skulle bestille to netter på direkten, måtte vi betale 240 pund for to netter, uten frokost. Men Reveenka og kompanjongen hennes hadde sett at booking.com hadde hotellrom for halve prisen på dette hotellet - inklusive treretters middag og to frokoster. Under påskudd av å skulle "sjekke mailen for å se om bookingen har gått i fisk", var jentene lynraske med å gå inn på nettet og bestille på nytt, for så å få en solid pakke for en usselt liten penge. (Merk: 120 pund spart).

Veivante som vi er, satte vi oss deretter i Poloen og suste ut mot Old Trafford, med det mål for øye å få kjøpt billetter på billettkontoret. Kjappe på labben er vi ikke (ikke en gang reveenka, som jo har labber), så billetter hadde vi ikke. Men da vi kom dit, hadde funnet parkering og brøyta oss fram blant skrålende United-fans, fikk vi den tunge beskjeden om at alt var utsolgt. Triste til sinns labba vi oppover igjen og passerte alle de som desperat forsøkte å kjøpe billetter. Mens Reveenka tørka noen tårer, fikk jeg plutselig høre "well, I wonder if someone would buy these tickets.." like bortenfor. "Yes, yes, we will", sa jeg, og Reveenka lurte på hva jeg drev med, som stormet bort til ukjente menn på denne måten. For 120 pund kunne mannen gi oss billetter på rad 13, noen få skarve meter bak det mektige bakhodet på Ferguson. "Ja", sa vi, "flott", sa billettselgeren, og slått av vår egen vanvittige flaks overså vi alle advarende pekefingre om å kjøpe noe på svartebørs, og dro med oss vår unge og ivrige selger, og vår eldre, hyggelige selger nummer to, bort til minibankkøen. Der sto vi i en halvtime for å få tatt ut penger - og da det endelig ble vår tur, virket verken mitt eller Reveenkas VISA-kort. Skandale!! Med gråten i halsen og fukt i øyekroken gikk vi bort til selgerne igjen, og den unge ivrige sa takk for laget og ville gå. Men den eldre, hyggelige, minnet ham på at vi hadde reist helt fra Norge, akkompagnert av ivrige nikk fra oss. For å få tatt ut penger måtte vi helt inn til byen, og da selgerne foreslo vi kunne ta bussen, var vi nesten på gråten igjen. Kampstart var jo om en time! Da sa den eldre, hyggelige selgeren: "Look. I`ll take you there. In my car". Nok en gang overså vi alle advarende pekefingre om å kjøre bil med fremmede menn, og satte oss villig på. Rundt i byen bar det, og penger fikk vi tatt ut. Vi turte så klart ikke si at vi selv hadde en bil i nærheten, i frykt for å måtte kjøre et sted vi aldri ville funnet. Dessuten hadde vi allerede sneket oss til en parkeringsplass i ei bakgate, og unngått parkeringsavgiften. (Merk: ti pund spart).

Dermed var vi der!! Først gikk vi i demonstrasjonstog mot Glazers og brant gule og grønne lys, før vi havnet inne på stadion, på orkesterplass. Linet opp på North Stand, med Evra, Nani og Berbatov triksende noen meter nedenfor. Heiiiilaaage Hilda, som vi sang Glory Glory!!!

Like før pause dundra Vidic inn 1-0, og dundra samtidig oss til himmels. Og mot slutten av kampen så var Nani jammen meg råfrekk, Gomes trodde det var frispark og skulle spille ballen ut, men Nani, vår mann, VÅR MANN, snappa den og netta. 2-0!! Etter kampen sang vi med våre medfans, og fant med nød og neppe igjen bilen vår. (Som så vidt overlevde dagen etter at en brannbil var skikkelig på vidvanke og kjørte feil i ei rundkjøring. Heldigvis råbulka han bilen FORAN oss, ikke oss).

Vel tilbake til hotellet sørga vi for å rusle rett i middagssalen, og spiste gratis middag. Samtidig var det ingen som noterte seg at Reveenka og kompanjongen kun skulle ha EN middag gratis, så vi får to. (Merk: 50 pund spart).

Siden vi allerede er så godt i gang med å legge oss ut med hotellfolk, startet vi like greit på igjen nå også. Middagsserveringen var fram til ni, og vi kom til hotellet kvart på ni. Og serveringsdamen, Zilvia med Z, hadde nok planlagt å gå hjem tre minutter over ni og hanke inn godteri med ungene sine på Halloween. Det ble det ingenting av med oss i huset. Som de eneste i en VELDIG fin restaurant, var det hardt for Zilvia med Z å skulle ta seg av kun oss. Allerede på forretten, da jeg bare var halvferdig med med maten, kom hun og spurte: "Da er dere vel kanskje ferdige med den?". "Nejjj", sa jeg mens det sprutet brødsmuler ut av munnen min.

Under hovedretten tok hun oppstilling borte i den andre siden av lokalet, og stirret hardt på oss mens vi spiste. Da en kollega av henne passerte, kikket hun på klokka, sa noe til henne og pekte på oss mens hun ristet på hodet. Før dette skjedde hadde Ingunn forsiktig nevnt at hun var allergisk mot gluten, da så hun bare på henne og hevet på øyenbrynene mens hun mumlet "of course"...

Videre fortsatte hun å kalle inn kolleger for å se på oss og riste på hodet, før hun kom og tok hovedretten før vi helt var ferdige. Etter ei stund kom hun tilbake og spurte med sammenbitte tenner om vi skulle ha dessert. "Ja", gliste vi. Øynene hennes utvidet seg tre centimetre i hver retning, før det eskalerte helt da Reveenka spurte hva som var uten gluten. Omtrent tre sekunder etter at desserten var bestilt, var den på bordet. Da kom også Zilvia med Z med en kvittering vi måtte skrive under på, fordi "klokka var jo allerede ti", som hun sa.

I morgen skal hun servere under frokosten, som varer til ti. Vi skal komme fem på ti. Ingen grunn til noe annet, slik vi ser det!

(Merk dagens totale sparing: 210 pund)