“Hello there, I`m Lillian the second”

Etter å ha ankommet Gatwick flyplass smertefritt i går kveld hadde tiden kommet for det vi hadde grua oss for i laaaaang tid: 350 kilometer i leiebil på FEIL side av veien. I svarte natta. Opp til Leeds. Herre, for en start.. Etter at dama i leiebil-skranken hevet øyebrynene da hun så oss, ble vi overtalt til å kjøpe en altfor dyr ulykkesforsikring. Lillian takket høflig nei første gang, men dama utvekslet et skeptisk blikk med kollegaen og spurte Lillian SVÆRT tydelig: ”Are you sure?” Lillian mumlet ”øøøh” før dama plutselig flyttet blikket over på meg: ”Are YOU sure?” Så svarte jeg: ”øøøh” og - VIPS - så hadde vi skrevet under på en grisedyr papirlapp.

Men greit var kanskje det, for etter at Lillian hadde satt seg bak rattet (på ”feil” side av bilen), kjørt ned en kjegle på parkeringsplassen og snirkla seg bortover terminalområdet i 15 km/t, kom vi til en rundkjøring…!!! Å hu og hei, Lillian veiva med høyre hånd borti vinduet, fant ikke girspaken (for den var på venstre hånd), bremsa ytterligere ned, svingte så langt ut til venstre at passasjersiden med meg var godt utenfor grøftekanten, og brølte hysterisk: ”HVA SLAGS LAND ER DETTA??? RUNDKJØRING ETTER BARE 300 METER!!”

O’ hoi, da vi endelig var rundt og lo av hjerteskjær glede og optimisme, øynet vi plutselig nok en rundkjøring. Rett der framme. Lillian fikk atter et brøle-anfall: ”INGUNN, VI BLIR DREPT. VI BLIR DREPT.” Også denne gangen kom vi helskinnet rundt, halvveis ute i grøftekanten og i makstempo 7 km/t. Med jeg som kaldsvetta, Lillian som blødde neseblod, og med dramatiske klassiske toner fra BBC Radio 2 fikk vi til slutt surra oss ut på motorveien. Og hvilken lykke.. Der åpna det seg en firefelts panoramavei som gikk RETT fram. Uten en enste sving. Helt opp til Leeds.

Det tok noen timer før vi skjønte at trafikkskiltet med 80 betydde miles per hour og IKKE km/h, men DA gikk det unna for de norske jentene. Og hvis vi ser bort ifra at vi holdt på å bli offer for en vinglete lastebil som gjentatte ganger forsøkte å skifte fil med OSS i blindsonen, gikk kjøreturen lett som en lek. Og hjertelig takk til pappa Holden for at vi har fått låne en super GPS som guida oss helt fram til hotelldøra. Uten den hadde vi fremdeles kjørt runde på runde i grøftekanten i en stakkars rundkjøring ved Gatwick.

Det største problemet i øyeblikket handler om drivstoff. Vi aner ikke hva vi skal fylle i tanken på den lille Polo’n vår. Lillian har tippa diesel. Jeg har tippa pass. I morgen må vi prøve et eller annet og se hva som skjer… Vi er ikke forsikra for ingenting!

NÅ sitter vi i hotell-lobbyen og forbereder oss til biljard-duell, øl-drikking og intervju med Chris Kamara om noen få timer! Tror det kan bli spinnvilt moro, og for alle som ikke veit hvem denna karen er BØR dere sjekke ut linken Lillian posta i går. Fyren er utroooooolig!! Nytt blogginnlegg kommer i kveld etter daten. Følg med!

Forøvrig sitter vi og kikker litt engstelige rundt oss her og forventer å få en sint hotell-beboer på nakken hvert øyeblikk, etter at vi begikk et nesten-innbrudd i rom 703 kl 01.45 i natt. Damen i resepsjonen hadde gitt Lillian et nøkkelkort der det stod room 738 med STORE bokstaver, men i Lillian sitt hode stod det altså 703. Logisk. Vi stod utenfor den fremmede døra og lirka med nøkkelen og klødde oss i hodet i flere minutter, men døra var BOM fast. At det hang et skilt med "Do not disturb!" på håndtaket sa oss ingenting. Vi begynte å bli litt frustrerte, og dunka og banka og sleit og reiv for å komme oss inn! Men nei, BOM fast. Men så plutselig hørtes en brysk mannestemme fra innsiden: "Hey you! YOU don't belong here!" Vi prøvde oss på en forsiktig "øøøh, sorry" og løøøøøp mens vi LO så det nesten revna i magen. Tall er ikke greit...

For å forklare tittelen til blogg-innlegget til slutt. Da vi reiste rundt i Britenland i fire uker i fjor fikk jeg erfare at Ingunn ikke er så greit å uttale. Jeg ble kalt Ingo og Ingen - til Lillians store fornøyelse. Da vi satt på pub og ble kjent med DJ-Andy, presenterte han oss til sine venner som: "Lillian and... (så pekte han på meg og sa): she.. " Jadda. I Spania tidligere i år gikk jeg under navnet Isabella. Det funka som gull. I går natt lå vi under dyna og flira over en ny taktikk. Etter at Lillian har presentert seg, skal jeg åpenbare meg og stråle: "Hello there, I'm Lillian the second!" Skal teste det på Kammy straks - så føøøølg med!