Bang doll (by hotel)!

(La oss starte med en tittelforklaring. På sørlandsk er bang doll = svarteste pokker).

Det var en gang to jenter som hadde oppført seg så slemt i England, at da de kom til Liverpool, ble de plassert på et asyl. Hotellansatte landet over hadde organisert seg i en slags gruppe, som krevde at de to jentene ble holdt under nøye overvåkning og kun fikk leve under særdeles kummerlige forhold. Da hotellene i Liverpool omtrent samtidig fikk en faks som beskrev de to jentene, valgte de straks ut det overnattingsstedet som passet best, nemlig Dolby "Hotel".

For å kamuflere den onde aksjonen, fortet de hotellansatte seg å legge Dolby ut som et hotell på internett, til en så billig penge at jentene bare måtte bite på kroken. Det gjorde de med letthet da de så tre netter på hotell til bare femhundrelappen hver, og av sted dro de.

Da Ingunn og Lillian så ankom Dolby "hotell" midt på dagen mandag, var det med optimisme i sinnet og et lyst syn på livet. Bak seg hadde de følt seg mer enn hjemme på Bewleys hotell i Leeds og snyltet seg til et kjempeopphold på Pinewood.

Nå var det slutt på moroa.

Da de to hatgjestene kom inn i resepsjonen på Dolby, forsøkte hotellpersonalet med en gang å snylte dem for litt ekstra penger, ved å påstå at transaksjonen fra Ingunns konto ikke hadde gått i orden. Men jentene var vante til å snylte på penger, og gjennomskuet raskt forsøket med sine sylskarpe hjerner. Romnøkler ble overlevert, og frokost ble nektet de to jentene.

Opp på rommet bar det, og da Ingunn lukket opp døra ble det raskt klart at hun og bagasjen neppe kunne gå inn samtidig. Gangen var mindre enn magesekken til Linni Meister, så Ingunn måtte ta en råsjans og sende trillekofferten på hjul inn først før hun selv ruslet etter. Lillian med sekken måtte tvinne seg meget intrikat inn for å få med både seg selv og det hun hadde på ryggen. Et kjapt blikk rundt i rommet konstaterte:

1. Køyeseng
2. Et bittelite bord i hjørnet
3. En pinnestol
4. Vindu dekket av måkeskitt
5. Grisete gulv
6. Ikke noe bad
7. Bad likevel. Men så ekstremt lite at det var vanskelig å få øye på.

Mens Ingunn la kofferten ned på den eneste gulvflaten som var stor nok til å romme den kvadratiske størrelsen på bagasjen, dyttet Lillian sekken sin inn i sprekken mellom senga og "badet". Deretter forsøkte Ingunn å skru på TVn, som aldri før hadde blitt skrudd på og derfor måtte søkes inn manuelt.

Inne på rommet luktet det sterkt av mugg, så jentene satte opp vinduet for å få inn litt luft. Men de måtte raskt lukke den igjen da ei særdeles velfødd måke var på full vei inn for å nappe til seg kjeksene de to jentene så raust hadde fått ved ankomsten.

Jentene sørget for raskt å komme seg ut av rommet for å utforske mer av Liverpool. Reastauranten i førsteetasje gjorde de om til kontor, og dagen gikk med til iherdig arbeid. Om kvelden ruslet jentene tilbake til rommet, og kunne ikke annet enn å krype opp i senga, da det ikke var plass til å stå en gang på hotellrommet. De byttet på å drikke vin av den kaffekoppen de hadde, og da Lillian skulle føne håret måtte Ingunn krype opp i øverkøya for å komme seg ut av veien.

Da jentene tok sin første tur på do, oppdaget de at de måtte sitte med beina langt inn i dusjen for å få plass. Vasken, i en delikat sterk rødfarge, var det eneste som virkelig var stort nok på badet. Toalettmappene sine måtte de henge på utgangsdøren, for på badet var det ikke plass da tannbørstene var lagt fram.

De to jentene forsøkte å gjøre asylet sitt så hyggelig som mulig, til tross for at de hotellansatte forsøkte å jage dem vekk, blant annet ved å sette skitne tallerkner inn på rommet deres. For å jage dem fra restauranten sørget de ansatte for å fore duer og måker like utenfor jentenes vindu, slik at det ble for bråkete for dem. Og så de at jentene var på vei opp for å jobbe, ja, så skrudde de av internettet.

Da jentene skulle legge seg, trakk de lakenet fra øverkøyen godt ned over kanten, slik at de fikk en hyggelig himmelseng ut av det. I lakenfoldene lagret de godsaker som jellybellys og nøtter, mens de sølte litt både her og der. Rundt midnattstider gjøv de løs på en times lang latterkrampe, som suste inn til naboene gjennom den to centimeter store sprekken under utgangsdøra.

Om morgenen den første dagen tenkte jentene på å dusje, men kom fram til at det ble for mye stress. Derfor gikk de rundt og stinket det neste døgnet, og fikk de hotellansatte til å mislike deres eksistens ytterligere. Om morgenen den andre dagen var de imidlertid nødt til å gjøre et hygienisk stunt, og Ingunn gikk derfor tappert inn i dusjen som førstemann den morgenen. I mellomtiden våknet Lillian av noe hun trodde var bomber og granater, men som i realiteten kun var Ingunn som forsøkte å vaske håret. På det vesle badet dunket hun borti det som var av vegger.

Etter en lang prosess var Ingunn ferdig, og det ble Lillian sin tur. Under en dusj som kun hadde to innstillinger, skoldende hett og isende kaldt, var det vanskelig å finne en god mellomting. Mens Lillian forsøkte å få sjampoen ut av håret, klistret dusjforhenget seg til henne som fluepapir på en blomsterflue en dampende heit sommerdag. Etter mye banning, dunking og roping, kom jentene vaklende rimelig nydusjete ned i frokostsalen.

De bestemte seg for å forsøke å være så hyggelige som mulig mot de hotellansatte, slik at de kanskje ble litt bedre likt. Derfor KJØPTE de hver sin kaffe og satte seg stille ned i restauranten for å jobbe - men stillheten ble brått brutt da Ingunn nappet i rullegardinet for å bli kvitt sola. I stedet for at mørket senket seg over jentenes PC-skjermer, kom hele rullegardinen, cirka to meter i bredde, susende ned fra taket. Den sneiet jentenes henholdsvis venstre og høyre øre, før den smalt i gulvet og tiltrakk seg oppmerksomhet fra alle de ansatte.

"Whats going on in there?" spurte den ene.
"It just....fell down", sa jentene. Uskyldige som de faktisk var i denne hendelsen kom de seg ikke til å si mer, og vaktmesteren måtte hentes for å få rullegardinen på plass igjen.

Jentene reiste ut for å møte Phil Neal, noe de klarte med nød og neppe til tross for svært tøff trafikk. Etterpå tok de en tur ut til nabolaget hvor Wayne Rooney vokste opp, og sto og beundret barndomshuset hans da ei dame med en hund dukket opp.

"Hva gjør dere her?", spurte hun (naturlig nok på engelsk).
"Vi ser på nabolaget til Rooney", svarte vi som sant var.
"Dere bør komme dere vekk så fort som mulig. Dette området er det verste i hele Liverpool etter mørkets frambrudd. I kveld blir det gjengoppgjør", sa damen.

Jentene tok derfor med seg det de hadde, og begynte å rusle mot bilen.

"Hva gjør dere her?", spurte et ungt par.
"Vi bare ser oss om", svarte vi.
"Vær forsiktige, og kom dere unna NÅ", sa paret.

Da dro jentene hjem, og var svært så fornøyde med å ha alle nyrene i behold og null riper i lakken på bilen.

Den siste kvelden på "hotellet" flyttet halve Italia inn i jentenes etasje, og de fant derfor ut at det var på tide å reise videre til London. De hotellansatte feiret dette med å stenge hotellet og gå ut for å få seg en kjempefest.

BANG DOLL(by hotell).

Og snipp, snapp, snute, så var jentene snart ute.