To gode naboer...

... Skal jeg love deg vi ikke er. Vi og naboen vår. En slugge av en østeuropeer, som fremdeles forsøker å drepe oss med blikket sitt, til tross for at vi er svært så snille og søte. Se bare på Knut-Ingunn for eksempel, på bloggbildet med Chris Kamara. Er det ikke en glorie over huet på engelen fra Skedsmokorset der, så vet jaggu ikke jeg.

Tunge tak i Leeds, en motløs dag i går hvor hele verden var i mot oss måtte jo bare slå ut på en eller annen måte. Ingunn har oppdaga gledene ved iPhonen min (såpass at jeg vurderer å bare kalle henne iNgunn heretter, men det er tross alt et navn som skal konkurrere med Knut-Ingunn, så vi får se). På iPhonen finnes det et labyrintspill, der hvor vi skal få ei kule gjennom ulike brett uten at den ramler ned i hullene underveis. Det er vanskelig, og med vårt konkurranseinstinkt avstedkommer det en del kraftige utbrudd. Rundt midnattstider i går kveld var vi inne i et særdeles tøft brett, med noen helt vanvittige kombinasjoner av bassenger og hull som vi måtte snirkle oss gjennom. Knut-Ingunn er saftig tålmodig, og lurte seg gjennom, mens jeg satsa på fart. Til slutt var vi helt utslitte, og etter å ha landa level 39 takka vi for laget og slukka lyset.

Så er det nå en gang slik at vi har litt for vane å legge oss ut med mennesker på de hotellene vi bor på, og denna gangen er det vaskedama vi har en liten clinch med. Hun har i protest sluttet å gi oss dopapir, og gir oss bare ett håndkle hver dag, slik at jeg og Knut-Ingunn har blitt tvunget inn i en intrikat dusje-turnus. I tillegg fester hun dynene våre så langt under senga at vi nesten vurderer å legge oss under madrassen i stedet for oppå, siden det er der mesteparten av dyna er, og vi fryser så fælt.

Til gjengjeld må det sies at vi har hatt noen små uhell med kaffekoppene våre, som vi bærer med oss overalt på hotellet og setter igjen her og der (det skjer bare. Vi er litt snurrige i huet). I tillegg har Knut-Ingunn bomma på noen søppelbøtter med plommerester, mens jeg har mistet litt banan på gulvet, og så videre.

Etter at lyset var slukket i går kveld fantaserte vi litt, men bare LITT om hva vi kunne gjøre tilbake, og etter hvert begynte vi å fantasere om å ta med oss mer enn bare kaffekopper ned i lobbyen. Hva med dynene våre? Og TV`en? Og kanskje toalettmappene, så kunne vi bare sove der? Nå høres vel dette i overkant barnslig ut, men etter en tøff jobbedag, og altfor mange timer uten søvn og frisk luft, var dette så moro at Knut-Ingunn lo på seg neseblod og jeg skada foten idet latterkrampa tok meg. Nå har det seg vel slik at det tok en liten halvtime før vi klarte å slutte å le, og for alle som har hatt latterkrampe så vet man at har man først begynt, så er det faktisk lettere å velte ei ku enn det er å stoppe. Og det balla bare på seg.

Det var da østeuropeeren, for enkelhets skyld kalt Bratislava, begynte å røre på seg. Med noen helt vanvittige kraftige veggslag fikk han etter hvert kontakt med oss gjennom veggen, og små og snille som vi er, fikk vi aldeles angst. Stive som stokker og med tårer trillende krøket vi oss sammen under dyna, og la skjelvende merke til at mellom vårt rom og hans, er det dører. Og vår var ikke låst. Ingunn skvetta litt i senga av skrekk, og jeg vaklet mellom å tusle ut vinduet (i 8.etasje) eller bare besvime. Til slutt sovna vi i pur skrekk begge to.

I morges møtte vi Bratislava ute i gangen, og måtte ut i et tøft kappløp mot heisen for å komme oss unna. Heldigvis har han nok kroppsvekt til at han ikke klarte å holde følge med to atleter som oss.

Gårsdagens tøffe jobbtak har blitt fulgt opp med en adskillig bedre dag i dag, hvor vi har fått flere intervjuavtaler på plass samt vært på en henrivende tur på et treningsfelt i Leeds. Siden vi skriver om talentutvikling måtte vi jo besøke et treningsfelt hvor små barn blir skolert inn som fotballspillere, og dagens fem- og seksåringer imponerte oss så voldsomt at det ikke er ord for det. For noen spellere! Jeg og Ingo hadde tapt lett mot dissa.

I morgen skal vi på date med Peter Lorimer, og kanskje med Eddie Gray. I London venter Neville Southall på oss, og i Liverpool kan David Fairclough knapt vente til vi dukker opp.

Nå er det tid for å snike seg opp på rommet igjen, og håpe at Bratislava har gått til ro. Knut-Ingunn foreslo ringepiggen, men jeg er litt usikker. Kanskje. Får se hva kvelden bringer.

Takk for oppmerksomheten, lover å komme mer modent tilbake med et mer modent innlegg. Vi blogges - dersom Bratislava lar oss leve.

Slovenia and I

Slovenia og jeg, i russerluer

Etter det sagnomsuste møtet vårt med Sir Kamara i går ettermiddag, satt jentene fra Norge i hotell-lobbyen, utmattet av tilfredshet mens vi forsøkte å skrive noe fornuftig til rapporten på skolen. Det er tanken som teller. Husk det. For det som skulle være fornuftig ble plutselig stikk motsatt da to lokale gutter med øl i hånda deisa ned i sofaen vår.

Steve and Matt, nice to meet you. Mens jeg kjørte safe med Isabella, endte Lillian på en eller annen måte opp med navnet Slovenia. Slovenia from Norway. Ingen spørsmål. Gutta i Leeds er skarpe.. Etter en liten time med veldig mange øl ble Steve blek og rapa på både inn- og utpust, og magen til Matt velta ut av skjorta før han lirte av seg: ”I`m young, you`re young, he`s young, she`s young, the night is still young, we`re all young, and what should young people do?” Slovenia og jeg kjappa oss med å slurpe ned de siste gratis, dog edle, paraplydrink-dråpene. Så LØP vi. Bort og vekk. Game over.

ARBEIDSKULTUR

I morges var vi atter klare med en arbeidslyst og moral som hadde fått selveste Solan Gundersen til å krympe. Med notatblokk og kamera satt vi skolerett i lobbyen og ventet på fotball-talentspeideren mr Collins; En halv-gammel og anonym onkel med dress. Trodde vi.

NEIDA. Inn kom en solbrun og gjennomtrent kar i slutten av tyve-årene. Med tredagers-skjegg, hullete jeans og t-skjorte. Denne fyren skulle være VÅR den neste timen. Simon Collins, nice to meet you. Lillian husket at hun ikke het Slovenia. Livet var en lek. Det kunne ikke bli bedre. Umulig.

Eller..

Kunne det?

Nei..

JODA.

Visst kunne det. For Collins hadde tatt med seg noen venner som han hadde glemt å nevne. Var det greit for oss? Ok. Og inn strenet enda en mørk kjekkas. Nå var det julaften og påske på samme tid. Og hakk i hæl på han kom…

...nei..det var vel ikke..jo, men...kunne det være..?!

Der kom selveste BRIAN DEANE. Tidligere fotballspiller i blant annet Leeds og Sheffield United, en svært respektabel mann med over 20 år og utallige kamper i Premier League. For en gavepakke. Servert på verdens største gullfat. Og der satt altså Slovenia og jeg; i joggebusker og sokkelesten i en hotell-lobby i Leeds, med to - 2 - Mr. World 2010 og en fotball-legende til bords. Vi har visst vært veldig snille i år.

Dette feiret vi med å bevilge ettermiddagen på Leeds ShoppingCenter, der vi kjøpte russer-luer, bukser, noen kule armbånd som visstnok skal gjøre oss sterke og smidige, bakt potet av en bakt-potet-mann, suvenirer og annet småtteri, mens vi hele tiden forsøkte å ikke ha oversikt over hvor mye penger vi brukte. Det gikk ganske greit.

I morgen skal vi treffe Simon Collins igjen - han henter oss i bilen sin for at vi skal få se Leeds-juniorgutta på fotballtrening!

Nå skal vi spille Hangman med norwenglish-ord! Swench, sunday-midday, reclaim (reklame) osv.

Natta, Norge!

"It`s unbelievable, Jeff!!!!!"

Jada, det ER utrolig, Chris Kamara, det har du HELT rett i!!!!

I kveld har det nemlig skjedd noe helt utrolig... Noe helt spinnvilt, så sjøvilt at du ikke i din villeste fantasi kan forestille deg det. Det er så sykt, så sykt er det, at jeg lurer på om det i det hele tatt er noen vits i å skrive det. For dere vil ikke tro det. Aldri i verden.

Aldri.

Så sykt er det.

Så veldig, veldig sykt.

Jeg gidder ikke skrive det. Det er ingen vits.

Hva?

Vel, altså...

LOVER du å tro det?

Ok da.

Etter å ha tilbragt hele dagen i hotellobbyen, rusla vi i ettermiddag ut for å treffe Chris Kamara på en biljardpub i sentrum. For å være sikre på å finne fram skrudde vi på vår beste venn, GPSen, og slo inn adressen. Tapre til sinns marsjerte vi av gårde, først uten tanke for at GPSen beregner rute ut fra bilkjøring. Dermed tar den også med enveiskjøring, noe som sørget for at vi spankulerte rundt hele kvartalet én gang før vi kom til inngangsdøra igjen og ble geleidet ut i byen.

Vel. Med nesa nede i displayet nærmet vi oss mer og mer mål, helt til det hvit- og sortrutede flagget på fatters GPS viste "mål". Fornøyde og litt forbausede løftet vi blikket - og hva fikk vi se?

En helt vanvittig diger, solid, saftig, velfylt, duftende, nydelig ASDA!!!! For den observante leser betyr ASDA for oss himmelen av mat og fudge. At adressen tydeligvis var feil, brydde vi oss ikke om - GPSen hadde jo ført oss til himmels!!!! Til og med inn på parkeringsplassen ved inngangsdøra hadde den ført oss, helt av seg selv. Og vi som ikke trodde det var noen ASDA der en gang! Heilage, holage Hilda!!!!!!

Vi måtte etter hvert rive våre hungrende legemer løs, og rusle videre, men det var med tårer i øyekroken. Adressen til Kamara-puben måtte legges inn på nytt, og denna gangen gjorde GPSen som vi ville (som om ikke den hadde gjort det fra før)!

Nei, detta ble for mye for oss.

På et eller annet forunderlig vis fant vi etter hvert puben Elbow`s Room, og installerte oss i et hjørne. Mens Ingunn drev hard vurdering på om hun skulle kalle seg "Ingunn" overfor Chris Kamara, "Lillian the second", "Harald" eller "Knut", kjøpte jeg turen første Guiness. Og stemte selvsagt på Knut. "Knot Opsaaal" hadde blitt et fint navn for Kammy.

20 minutter fashionably late rusla en strålende fornøyd Kamara inn døra, og ble møtt av fire skrålende fans som skulle ha ham med på bildesession. Den samme fansen siklet da vi tok med Kamara bort til bordet vårt og plasserte ham i en stol. Da hadde Ingunn bestemt seg for å kjøre det som tross alt står på dåpsattesten, og sa klart og ty-de-lig INGUNN til Kamara. "Oh. Hi, Ingunn", sa mannen. Den første engelskmannen som noensinne har klart å uttale det navnet riktig. Jeg skal inn på Wikipedia og skrive en artikkel om det etterpå. Klasse.

Vi to norwenglish-stotrende jenter hadde en glimrende time med Sky Sports-stjernen, som ikke hadde noen interesse av biljard (heldigvis) men desto større interesse av å snakke fotball (også heldigvis).

Etter endt session, rasket vi med oss sakene og løp til ASDA, klare for vin, nøtter og sjokolade. Vi dundret inn hoveddøra og ble møtt av et sperrebånd og en mann som tørt sa:

"This is a head office. Not a store".

Skuff. Skuff, skuff, skuff!!!! Med nye tårer i våre vakre øyne slepte vi beina etter oss bortover mot hotellet, og overså GPS-mannen som innstendig ba oss om å snu slik at vi skulle la være å bevege oss mot tillatt kjøreretning.

I stedet for ASDA ble det en elleve, ti, nitrist Tesco, men de hadde nøtter. Nøtter hadde de, og nå er nøttene spist. Tunge tak, og snart er det natta. I morgen skal vi møte en talentuvikler ved navn Simon Collins, og ellers utforske Leeds litt.

Forrige gang jeg sto for blogginnleggene, hadde jeg språkkurs, sterkt inspirert av Knut-Ingunn. Her er noen højdare siden sist:

- Haha, Zlatan, he is Swensh!

- Å, se! Reclaim! Er det reklame der da eller?

- Der er det sikkert do, Lillian, der borte! Der står det jo To let, og det mangler jo bare en A!

- Der har de sikkert mat, Lillian! (Knut-Ingunn utenfor bilsenteret, som blant annet solgte M.O.T.

Takk!

“Hello there, I`m Lillian the second”

Etter å ha ankommet Gatwick flyplass smertefritt i går kveld hadde tiden kommet for det vi hadde grua oss for i laaaaang tid: 350 kilometer i leiebil på FEIL side av veien. I svarte natta. Opp til Leeds. Herre, for en start.. Etter at dama i leiebil-skranken hevet øyebrynene da hun så oss, ble vi overtalt til å kjøpe en altfor dyr ulykkesforsikring. Lillian takket høflig nei første gang, men dama utvekslet et skeptisk blikk med kollegaen og spurte Lillian SVÆRT tydelig: ”Are you sure?” Lillian mumlet ”øøøh” før dama plutselig flyttet blikket over på meg: ”Are YOU sure?” Så svarte jeg: ”øøøh” og - VIPS - så hadde vi skrevet under på en grisedyr papirlapp.

Men greit var kanskje det, for etter at Lillian hadde satt seg bak rattet (på ”feil” side av bilen), kjørt ned en kjegle på parkeringsplassen og snirkla seg bortover terminalområdet i 15 km/t, kom vi til en rundkjøring…!!! Å hu og hei, Lillian veiva med høyre hånd borti vinduet, fant ikke girspaken (for den var på venstre hånd), bremsa ytterligere ned, svingte så langt ut til venstre at passasjersiden med meg var godt utenfor grøftekanten, og brølte hysterisk: ”HVA SLAGS LAND ER DETTA??? RUNDKJØRING ETTER BARE 300 METER!!”

O’ hoi, da vi endelig var rundt og lo av hjerteskjær glede og optimisme, øynet vi plutselig nok en rundkjøring. Rett der framme. Lillian fikk atter et brøle-anfall: ”INGUNN, VI BLIR DREPT. VI BLIR DREPT.” Også denne gangen kom vi helskinnet rundt, halvveis ute i grøftekanten og i makstempo 7 km/t. Med jeg som kaldsvetta, Lillian som blødde neseblod, og med dramatiske klassiske toner fra BBC Radio 2 fikk vi til slutt surra oss ut på motorveien. Og hvilken lykke.. Der åpna det seg en firefelts panoramavei som gikk RETT fram. Uten en enste sving. Helt opp til Leeds.

Det tok noen timer før vi skjønte at trafikkskiltet med 80 betydde miles per hour og IKKE km/h, men DA gikk det unna for de norske jentene. Og hvis vi ser bort ifra at vi holdt på å bli offer for en vinglete lastebil som gjentatte ganger forsøkte å skifte fil med OSS i blindsonen, gikk kjøreturen lett som en lek. Og hjertelig takk til pappa Holden for at vi har fått låne en super GPS som guida oss helt fram til hotelldøra. Uten den hadde vi fremdeles kjørt runde på runde i grøftekanten i en stakkars rundkjøring ved Gatwick.

Det største problemet i øyeblikket handler om drivstoff. Vi aner ikke hva vi skal fylle i tanken på den lille Polo’n vår. Lillian har tippa diesel. Jeg har tippa pass. I morgen må vi prøve et eller annet og se hva som skjer… Vi er ikke forsikra for ingenting!

NÅ sitter vi i hotell-lobbyen og forbereder oss til biljard-duell, øl-drikking og intervju med Chris Kamara om noen få timer! Tror det kan bli spinnvilt moro, og for alle som ikke veit hvem denna karen er BØR dere sjekke ut linken Lillian posta i går. Fyren er utroooooolig!! Nytt blogginnlegg kommer i kveld etter daten. Følg med!

Forøvrig sitter vi og kikker litt engstelige rundt oss her og forventer å få en sint hotell-beboer på nakken hvert øyeblikk, etter at vi begikk et nesten-innbrudd i rom 703 kl 01.45 i natt. Damen i resepsjonen hadde gitt Lillian et nøkkelkort der det stod room 738 med STORE bokstaver, men i Lillian sitt hode stod det altså 703. Logisk. Vi stod utenfor den fremmede døra og lirka med nøkkelen og klødde oss i hodet i flere minutter, men døra var BOM fast. At det hang et skilt med "Do not disturb!" på håndtaket sa oss ingenting. Vi begynte å bli litt frustrerte, og dunka og banka og sleit og reiv for å komme oss inn! Men nei, BOM fast. Men så plutselig hørtes en brysk mannestemme fra innsiden: "Hey you! YOU don't belong here!" Vi prøvde oss på en forsiktig "øøøh, sorry" og løøøøøp mens vi LO så det nesten revna i magen. Tall er ikke greit...

For å forklare tittelen til blogg-innlegget til slutt. Da vi reiste rundt i Britenland i fire uker i fjor fikk jeg erfare at Ingunn ikke er så greit å uttale. Jeg ble kalt Ingo og Ingen - til Lillians store fornøyelse. Da vi satt på pub og ble kjent med DJ-Andy, presenterte han oss til sine venner som: "Lillian and... (så pekte han på meg og sa): she.. " Jadda. I Spania tidligere i år gikk jeg under navnet Isabella. Det funka som gull. I går natt lå vi under dyna og flira over en ny taktikk. Etter at Lillian har presentert seg, skal jeg åpenbare meg og stråle: "Hello there, I'm Lillian the second!" Skal teste det på Kammy straks - så føøøølg med!

Tid for nye skandaler!

26 innlegg, sist publisert 12. oktober 2009. Hu heII, det er lenge siden holdenopsal.blogspot.com har vært på tur!

Men nå sitter altså den ene av skandalegjengen og vagler på en stol på Gardermoen, med den samme grisetunge sekken pakket og klar ved siden av, og kanskje, hvis jeg er heldig, et pass og en billett i veska.

SMS`en som tikket inn for litt siden, lød: "Jeg sliter. Kofferten eksploderer snart". Så det er fare for at Ingunns flygende prosjektil av et koffertlokk faktisk er på vei ut på tur igjen. Jeg gruer meg. Stort. Det gjør så vondt å få den i huet.

Vel! Forrige gang vi reiste til Engelandet, var det for å skrive reportasjer, om både fattige i London og atomkraftverk. Vi skal ikke skryte på oss å være mønsterstudenter, faktisk har vi ikke rota oss til å bli helt ferdige med studiene ennå, og gjør unna siste krampetrekning i England. Vi skal møte spennende mennesker og skrive en reportasje om talentutvikling i England vs. Norge - pluss at vi selvsagt skal forsøke å produsere fotballstoff til å fylle noen avisspalter med. Foreløpig har vi ikke overflod av avtaler på plass, men i morgen skal vi i alle fall spille biljard med Chris Kamara - denna karen: http://www.youtube.com/watch?v=H8gKmQ6Hrro og sønnen hans. En øl eller to blir det også - og kanskje får vi til noe journalistisk moro? Videokamera og blokk skal i alle fall med.

Men disse planene er det selvsagt stor fare for at ikke blir noe av. I stedet for å toge rundt, og skrive postkort på toget og se på kyr slik vi gjorde sist, har vi leid en bitteliten leiebil. Den skal vi kjøre på feil side av veien med, og sjåføren skal sitte på passasjersiden. Med andre ord kommer dette til å bli en skandale av dimensjoner, og kveldens ilddåp blir faktisk å tråkle seg gjennom London. Foreløpig er planen at jeg bare satser det jeg har og forsøker å tråkke rett pedal i gulvet, mens Ingunn sitter og sier "venstre,venstre,venstre,venstre" inn i øret mitt. I fem timer. Opp til Leeds. Heilage Hilda.

Vi, som sverget på aldri å dra tilbake til elleve, ti, nitriste Leeds, må faktisk pent bite i det sure eplet og returnere. Alle veier fører til Leeds for dissa jentene, og i kveld er vi der igjen (kanskje, dersom bilen vil det). Men; vi skal IKKE til hotellet som lukter utlending mer. Du vet, der det var hull i taket og det regnet ned i bøtter inne, og vi måtte byttelåne dyner for ikke å miste pusten i karrilukt. Der det striregnet HELE tiden, og hvor pubfolka truet med å jule oss opp fordi vi marsjerte inn med United-skjorter for å se kamp. Der hvor vi kun spiste fisk på eldresenteret av frykt for å vise oss ute i byen, og der hvor vi levde på helsesjokolade fra ASDA.

Nå skal vi tilbake - dit, til Manchester (jadddAAAA) og Liverpool. Planen er å møte en horv med gamle stjernespellere, men om vi klarer det, gjenstår å se.

Jeg er bekymret for å ha med Ingunn på tur, og har i den anledning lest meg opp på førstehjelp. De siste månedene har hun nemlig:

* Satt fem kortisonsprøyter i beinet.

* Løpt på en kvist i skogen og fått ripe i kinnet. (Som det selvsagt satte seg gule staffylokokker i, som Ingunn forsøkte å drepe med dekkrem og foundation, helt til legen sa det var så mye kliss i såret at hun måtte grave det ut. Forrige gang vi tok trikk sammen i Oslo kom det en mørkhudet mann og påsto hun hadde aske på kinnet, som han ville ta vekk. Til slutt måtte vi rømme. Det var moro).

* Sklidd i litt matolje-søl på Meny og brukket hånda.

* Sklidd i litt matolje-søl på Meny og brukket hånda.

* Jeg gjentar, i fall noen skulle tro at jeg fremdeles spøker: Sklidd i litt matolje-søl på Meny og brukket hånda. Dette var det bare en gammel dame som fikk med seg, men hun var blind, så Ingunn, rød til kinns, handlet ferdig, gikk hjem med handleposen, ringte mamman sin og brast i gråt. Det er ikke lite vondt å brekke hånda.

* Ødelagt hånda litt til idet hun hekta seg fast i baderomsdøra med gipsen og rev opp hele greia.

Ingunn har også skrapt vekk litt gugge inne ved leggbeinet, hatt influensa, tatt jegerprøve og gått seg vill i fjellet. Det skulle vel være det meste.

Hva har jeg gjort? Lært meg førstehjelp. Som sagt.

Bare så det er sagt, så har vi med oss både fotoapparat og videokamera på tur, så vi skal nok få dokumentert hva vi driver med. Dersom vi overlever motorveien, jeg kan ikke få sagt det nok ganger. For dere fotballgeeker kan vi nevne at vi jobber med avtaler med både Eddie Gray, Paul Mariner, Malcolm Supermac Macdonald, Terry McDermott, David Fairclough, Dennis Wise, David Batty, Matthew Le Tissier, Pat Jennings, Neville Southall og Peter Beardsley, for å nevne noen. For å lade opp har vi blant annet vært på date med Arne Scheie. På NRK-huset. Hvor Ingunn kikka mot inngangen og sa: "Lillian! Der kommer jommen meg Davy Wathne"! Jeg kikka ut vinduet og så bare Dan Børge Akerø - men det var ikke han Ingo mente. Neida, det var han bak, mannen i kjortel, med sverd og høye støvletter. Så feil kan man ta.

Vel! Da skal jeg sjekke om det ikke ligger noen billetter i veska her, og se om Ingunn kan klare å rekke flyet. Det ville vært moro.

Følg bloggen vår de neste ukene - og kommer det ikke noen innlegg de neste dagene, så gikk denna venstrekjøringa meget, meget dårlig.

Nu åker vi hem, for denne gang...

En siste hyllest til den særdeles flinke fotograften vi møtte i Hyde Park, som kappet kroppene våre til fordel for en grønn stikkebusk...

Kjære alle trofaste og legendariske nordboere; Takk for oss!!!

Det er med stor sorg vi må meddele at dette er turens aller aller siste blogg! I morgen begynner vi på den laaange reisen hjem.. En reise som i utgangspunktet ikke hadde trengt å ta stort mer enn noen små ettermiddagstimer, men som vi på uforklarlig vis har fått til å ta nærmere et døgn. Hva vi klarer å prestere i dette britenland..

Først venter en om lag 5 timers togtur fra Sellafield til Edinburgh. David er snill nok til å kjøre oss til stasjonen.. Trillrunde Mary med rosenkinn og forklede skal være med; hun har så fryktelig lyst til å vinke farvel til oss norske jentene. Vi frykter at det kan bli en smule trangt i den bilen..

I Edinburgh har vi 5 timer og 45 minutter før flyturen hjem. Og vi har kun en plan:

W H I S K E Y

Her følger våre aller beste minner, på godt og vondt, fra 4 herlige uker i Storbritannia (den observante leser vil huske at det ikke er noe land som heter England!):

Tre STØRSTE opplevelser

1. ManU - Tottenham på Old Trafford. 5-2! Trenger ingen ytterligere forklaring..

1. FUDGE! Denne hinsides deilige sjokobiten kvalifiserer til delt førsteplass!

3. Morgengull i Manchester: Frokost, kaffe og sjokolade på senga til Sky News & egne saker på VGNett!

Tre mest uhyggelige opplevelser
1. Politiavhør i øspøs-regn i radioaktive Sellafield.
2. Første møtet med Seugfrid på Torquay Hostel i London. Ingunn rekker frem hånda; Seugfrid rynker på nesa og spør: "Do you have bedbugs, here?"
3. Svarte bananer hos frukthandleren på hjørnet.

Tre beste sitater
1. Ingunn forsøker å finne på gratis aktiviteter i London: "Vi kan jo gå på kjøpesenter. Det koster jo ingenting...(stillhet)..eh..ja..du skjønner..!"
2. Ingunn da hun legger seg første kvelden i Leeds: "Neeeeei, dyna lukter utlending!"

3. Lillian åpner en glemt hotellskuff: "HJÆÆÆLP. Jordbærene mine har fått hår!"

4. Lillian prikker Ingunn på hodet kl 04.37 om natta: "Jeg vil ha vaffel!"
5. Ingunn da ManU får dømt straffe mot seg: "Jaja, han dommeren der blir ikke gammel. Tipper han blir knerta i løpet av kvelden."

(Det var så mange å ta av, at vi måtte bruke fem!)

Tre mest takknemlige opplevelser

1. 5-punds butikken i Islington i London (en tilsynelatende billig opplevelse; men som til slutt ble forbaska dyrt)

2. Mira lærte oss hvordan man uttaler dawns, [dæonz]. Samtalene våre ble med ett litt mer..språklig korrekte!

3. Da vi fant ASDA i Leeds, kun 100 meter fra hotellet. ASDA = SJOKOLADE = LYKKE!

Tre største flauser

1. Buksa til Ingunn sprekker over hele rumpa under intervjuet med Brede Hangeland.

2. Lillian ringer til agent Knutsen, uten å huske fornavnet, Torgeir:

Lillian: "Hei, er Knutsen inne?"

Fru Knutsen: "Hvilken Knutsen?"

Lillian: "Ehh..Han godeste Knutsen!"

3. Ingunn skal handle skjorte til storebror på TopShop, og viser følgende lapp til mannen i kassa; "Black Denim Washed Shit." En vesentlig bokstav manglet..

Tre beste norwenglish.com-flauser
1. Are you poor, or?
2. Is this a typical sunday-midday?
3. Off course, ikke..

Tre største skuffelser

1. Ingunn hovner opp til dobbel størrelse dagen før møtet med Ryan Giggs på treningsfeltet til Manchester United.

2. Den blå døra i Notting Hill er ikke blå; men SVART!!!

3. Det øyeblikket vi innser at vi faktisk må frakte med oss alt vi har handlet videre resten av turen.. Tungt & langt. Pust & pes.

Tre verste roomies

1. Seugfrid! Ingen over! Ingen ved siden!

2. Kinaputten som tørket seg med håndklede til Lillian.

3. Sengevæteren som måtte overta Ingunn sin seng i underkøya, slik at hun hadde kort vei til toalettet om natta.

Vi er EVIG takknemlige for at dere har fulgt oss på denne noe uforutsigbare reisen. Og bare for å klargjøre tittelen; Vi har allerede planlagt en ny tur til høsten. Bloggen er altså langt fra døøø. Den får bare en velfortjent pause..

Vi sees.

Samme tid, samme sted, samme URL!!

Livet på Fair Hill (Hollywood neste, med denne tittelen)

La oss bare, først som sist, si at dersom denna bloggen blir hardt oppstykket og noe usammenhengende, er det rett og slett fordi gutta våre (United, så klart) speller mot Arsenal med avspark om noen få kjappe. Undertegnede har tenkt å rope og peke fritt nå som Ingunn ikke kan hvese at "Lillian, vi sitter på ei pressetribune", og "trur du dem ser deg, eller"? Hun på sin side kan gire seg opp over United-sjanser og være usannsynlig partisk uten at jeg sparker henne på skinneleggen. Og sammen kan vi juble og brøle når United vinner semien over Ars-scums!

Kan melde, dersom noen fremdeles er bekymret, at det ikke er gitter for vinduene hvor vi nå sitter (AVSPARK! Men hvorfor søren er Park på høyrekant??). Onkel politi lot de terrormistenkte slippe av kroken i går - kan ikke si jeg er blodig overrasket, på mitt skjema sto det "purple jacket, jeans, long blonde hair, green eyes, 173 cm". Ikke prototypen på en terrorist, kanskje?

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! PARK! Hvorfor søren er ikke den mannen alltid på høyrekant???????????).

Uansett, i dag har politivennene våre bare vinka hver gang de har kjørt forbi oss. Og vi, terroristene i fåreklær, har vinket blidt og uskyldig tilbake. Punchline er i alle fall at man ikke alltid burde la den undersøkende journalistikken gå foran loven....

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL!! Ronaldo!!!! For et mål! For en mann! For en speller!!!!! Ti minutter, to mål, easy going, walk in the park, allready in Rome)!

Ikke en like actionfylt dag i dag, vi dro ut tidlig for å møte en bustete motstandsmann fra Sellafield. En lang og deilig prat om kjemi og atomfysikk før vi dro til vårt yndlingssted: puben. Og der har vi i grunnen vært i dag, og jobba, dyktige som vi er! Telt ned timer til kamp, pilla oss i nesa, spist mat, snakket med lokale helter, planlagt hjemreise og drukket øl.

Nå har vi flytta inn hos dette paret vi bor oss. (Merkelig setning, sånn for øvrig). De første dagene har vi bodd i den andre delen av huset, men der var det fullbooka fra og med i dag. Men Mary og David kalte oss inn på teppet for to kvelder siden, og sa vi kunne bo med dem. Javisst ville vi vel det! (Det var innimellom alle familiebildene vi beundret og alle kartene hvor vi viste fram Bergen, polarsirkelen, Svalbard og Trondheim på).

(Rooney! Helnære at united netta for tredje gang! Etter 17 minutter)!

Mary er ei godrund dame med godrund stemme, som reagerer med et langtrukkent OOOOOOOOoooooo på alt vi sier. Hun lar seg lett sjokkere av oss, blant annet av at vi hver dag går opp og ned til puben (noe som tar cirka ti minutter). Hun vil helst at David (hennes syltynne mann) skal kjøre oss i Ford Focusen sin.

- OOOOOoooooooo, David, you can`t let the poor girls waaaAAAAaaaalk.
- No love. I allready offered them a ride, love. But they wanted to walk.
- OooooOOOOOOoooOOOOoooo!

Vi trodde imidlertid begge hun skulle takke for laget da hun prøvde å løfte ryggsekken min.
- OOOOooo DeeeeEEEaaAAr. you`re not carrying this one on your back? David, have you tried to lift this up?
- No love. Haven`t touched it. - med et særdeles lunt smil.

Å, vi blir behandla så pent så. Når vi er ute på dagtid, tar Mary-mor oppvasken. Og rer opp sengene - uavhengig av om vi har redd dem opp selv eller ei. Håndklærne henges på radiatoren for at de skal bli varme, og en ny liten dose twist deles ut. Kongedame!

I går da vi kom hjem hadde Mary og David handla for oss. I store kvanta, kanskje litt for store kvanta etter Marys syn.

(PAUSE!!!! 0-2. Lett!!!!! Lukter Roma som bare det her)!

Ingunn varslet at jentene kunne tenke seg ti epler fra Marys handletur.

- TEN AAAAaaaAAApples??? Thats a biiiiiiig amouuuuunt!!!
- Uh.... well, we`ll have eight apples then.
- YeeeeEEEaaaAAAh, smilte og nikket Mary enig.

Etterpå, da vi var klare til å gå, dukket Mary opp og nikket anerkjennende til at Ingunn hadde tatt på seg et par hansker.
- Looook, you have your gloves on. You`re a wise girl, aren`t you, nikket hun fornøyd.

Når Mary snakker, er det imidlertid kun Ingunn hun har øyekontakt med. Til og med den kvelden vi var inne hos dem, og jeg stilte spørsmål, stirret hun hardt på Ingunn mens hun svarte. Mary er litt av en Sellafield-patriot, og liker nok ikke mine vage hint om at atomanlegget kanskje også har sine negative sider. Derfor har hun innført boikott, mens Ingunn fremdeles passerer nåløyet.

David, derimot, er min mann. Han henvender seg kun til meg, og overser Ingunn glatt. Interessant å observere!

(52 minutter! Herlig Ronaldo-sjanse! Begynner å google på flybilletter til Roma...).

I morgen skal David kjøre oss rundt for å ta bilder, og smugle oss inn på et deponi for radioaktivt avfall i Drigg. Det blir riktig så hyggelig!

(MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! 61 spilte, Ronaldo! Søren ta, jeg klikker meg inn på detta flyselskapet)!!

Mens vi snakker om i morgen, kan det være verdt å nevne at det er vår siste dag i britenlandet, torsdag transporterer vi våre vakre kropper oppover mot Skottland. Der rekker vi å drikke omtrent seks whiskey hver før vi må fly ut til flyplassen og suse hjem til Norge!

(73! STRAFFE ARS-SCUMS! Så spinnvilt feil! Fletcher varter opp med en herlig touch på ballen, er helt tydelig på, men dommern bæljer tel med straffe og rødt kort! Ingunn: Jaja, den dommern der blir ikke gammel. Blir vel knerta i løpet av kvelden, tenker jeg).

Nå kan det forresten nevnes at vi nettopp fant ut følgende:
i dag fyltes huset vi har bodd i opp av Sellafield-arbeidende mannfolk. De har én inngangsdør. Med én nøkkel.

Den nøkkelen har vi.

Klokka er litt over ni her i britenland, og vi har vært borte i snart tolv timer. Med nøkkelen. Til ytterdøra.

Trist å være mann og bo på Fair Hill i dag - regner med det er fullt på stua til Mary og David nå - men vi må jo se ferdig denna kampen først! Dessuten er vi jo tross alt stemplet som mulige terrorister i UK, hva annet kan man forvente, enn at vi stikker av gårde med en skarve nøkkel! Mary og Davids eldste sønn jobber i politiet. Om han rusler innom databasen og sjekker oss, kan det vel hende at trillrunde Mary-mors dype OOOOOOOooooo blir ekstra lang og dyp i kveld...

Noen minutter igjen av kampen, og vi skal rusle hjem oppover lia for å slippe inn en gjeng småsurvete menn og nyte peiskosen hos Mary og David mens vi gumler twist og godnakker på bredt britisk.

Hjem til Fair Hill altså - men først: bestilling av et par flybilletter...............

See you in Rome!


Er vi hjemme nå, Ingunn? Dissa kuene er radioaktive og kan ikke spises, bare så det er sagt. Men koses med kan de! (Koooooooooooomme da kyra, hyler nordmennene hver morgen og kveld når vi traver forbi. Nå har vi blitt riktig så gode venner med de radioaktive firbeinte).




Da klokka klang så fort vi sprang og ingen sto igjen og hang! Unntatt Ingunn, for hun hadde lykkelig smil om munn.